Historien om Ulefoss i Telemark involverer en gammel og helt spesiell vulkan. Den skapte grunnlaget for fremveksten av et av Norges aller eldste industristeder. Ulefos Jernværk er fortsatt i drift etter mer enn 350 år.
Fossekraft og tidlig industri
Ulefoss ligger et par mil nordvest for Skien i Telemark. Stedet er administrasjonssenter for Nome kommune, og ligger der Eidselva munner ut i Norsjø. Elva danner den 11 m høye Ulefossen, som har gitt navn til stedet.
Elva og fossen har gitt tilgang på vannkraft, og bidratt til tidlig industrifremvekst på Ulefoss. Allerede på 1500-tallet var det flere sagbruk ved fossen i Eidselva. Sagene foredlet tømmer til byggematerialer, og ga arbeid og velstand basert på privilegier fra den danske kongen.
Ulefoss ved Norsjø, Vestfold og Telemark.
Fra Ulefoss går den 83 km lange Bandak-Norsjøkanalen til Dalen, langt inn i hjertet av Telemark. Kanalen er den øvre og vestlige delen av Telemarkskanalen. Ulefoss sluser tar kanalbåtene forbi Ulefossen, og videre opp gjennom vassdraget er det flere sluseanlegg som til sammen hever båtene nesten 57 m i forhold til Norsjø. Da kanalen stod ferdig i 1892, fulgte et yrende liv til Ulefoss. Tømmerfløting og godstransport skapte et knutepunkt ved stedet.
Ulefoss huser idag rundt 2300 av kommunens 6500 innbyggere, og undertegnede er fra 2020 en av dem. Ulefoss har et trivelig sentrum med fotballbaner, idrettshall og butikker ved Ringsevja ned mot Norsjø. Vest for sentrum ligger ganske store boligfelter.
Riksvei 36 mellom Seljord og Porsgrunn passerer Ulefoss, og et par kilometer sørøst for sentrum går veien gjennom det flotte kulturlandskapet ved Fen. Under bakken her ligger rikdommer som har hatt stor betydning for samfunnet ved Ulefoss.
Høstfarger ved Sagene, Ulefoss.
Vulkanen på Fensfeltet
Ved Fen ligger det geologer omtaler som Fensfeltet. Her finnes en helt spesiell geologi, skapt av en stor vulkan for 580 millioner år siden. Det var 350 millioner år før dinosaurene dominerte Jorda, og 577 millioner år før mennesket så dagens lys.
Selve vulkanen er forlengst erodert vekk av istider, vær og vind. Men ved Fen består berggrunnen av en lang rekke bergarter som størknet i lava-tilførselsrørene i vulkanen.
Det spesielle med Fen-vulkanen var at lavaen fra den var kalkholdig, og av bergartene som vi ser på Fensfeltet i dag, er mange uvanlige typer av kalkstein. Den norske geologen Waldemar C. Brøgger (1851-1940) beskrev de nye bergartene i 1921.
Han fant at kalksteinen fra Fen var magmatiske bergarter, dannet fra vulkansk aktivitet. Til da trodde man at kalkbergarter bare hadde sedimentær opprinnelse, altså dannet fra løsavsetninger.
Brøgger kalte opp de nye bergartene etter gårder og steder i området der de var funnet. Derfor har vi søvitt etter Søve gård, hollaitt etter Holla, og navnet fenitt har allerede forklart seg selv. Men berggrunnen i deler av Fensfeltet inneholder også store mengder jern, og med det fikk man et nytt industrieventyr som fortsatt lever.
Gruvesjakter i Bolladalen nær Gruveåsen.
Gruvedrift i Gruveåsen
Ulefoss er et av Norges eldste industrisamfunn, som nevnt med sagbruksvirksomhet datert helt tilbake til 1500-tallet. På 1540-tallet ble det oppdaget jernmalm i Gruveåsen ved Fen. To tyske bergmenn fikk mutet forekomsten, dvs at de skaffet seg enerett til videre undersøkelser og eventuell utvinning. Men det ser ikke ut til at dette førte frem til noen drift av forekomsten. Mutingsbrevene ble imidlertid arkivert.
Over hundre år senere, i 1650, var naglesmeden Hans Siegel på befaring langs Norsjø. Sannsynligvis var han ute på en målbevisst leting etter indikasjoner på jernholdig beggrunn. Arbeidsgiveren hans var nemlig Fossum jernverk ved Skien, en av landets største våpensmier på den tida. Kanskje var det de gamle arkiverte mutingsbrevene som hadde satt Siegel på sporet.
Flere undersøkelser bekreftet Hans Siegels funn, og både arbeidskraft og utstyr ble fraktet opp fra Fossum. Det var nok av malm så lå framme i dagen, og kunne utvinnes i dagbrudd ved hjelp av fyrsetting. Man tente bål for å varme opp fjellet, slik at det sprakk ved avkjøling. Da var det lettere å hugge løs malmen, som så ble fraktet over Norsjø og videre til smeltehytta ved Fossum jernverk.
Ulefos Jernværk ved Ulefoss.
Ulefos Jernværk
Med tida innså man at jernmalm-forekomsten på Fen var så rik at det ville være mest rasjonelt å bygge en egen smeltehytte i nærheten. Ved Ulefoss lå svært gode forutsetninger for drift. Fra Ulefossen kunne man hente nødvendig kraft, de store skogene rundt ga tilgang på nødvendig brensel til masovnen, og Norsjø var en velegnet transportåre for både jernmalm og støpegods produsert på verket.
Etter få års drift av smeltehytta ble Ulefos Jærnverk dannet, først under navnet Det Holdensognske Jernværk, og senere Holden Jernværk. Verket ble en viktig produsent av våpen for kong Fredrik III. På grunn av militære ambisjoner mot svenskene hadde kongen et stort behov for krigsmateriell som kanoner og hjelmer.
Gruveinngang i Bolla gruve, Fensfeltet.
Skiensmannen Halvor Borse var forvalter ved jernverket på Ulefoss i mange år. Han var en driftig og kunnskapsrik mann, og hadde eierinteresser i flere gruver og jernverk. Borse kjøpte jernverket i 1676.
Jernverkene hadde særskilte rettigheter, utstedt av myndighetene. Dette ga verkseierne makt til å pålegge bøndene i omkringliggende områder leveranser og tjenester mot betaling. Trekull og trevirke til drift av masovnene var særdeles viktig, og det var en mangelvare for de fleste jernverkene opp gjennom historien.
Dette førte til konflikter både jernverkene i mellom, og i forholdet til bøndene. Verkseierne trengte kontroll over store skogsarealer, og de ble med tida store skogeiere. Dette eierskapet har fortsatt fram til vår tid.
Mosegrodd bakkemur på Gruveåsen nær Fen.
Mord på verkseieren
Jernverksdriften ga på mange måter en ny tid, med industrialismens økonomi og organisering. Det ble en påfølgende “sosial lagdeling” av alle som var involverte i driften, sentralt eller mer perifert.
Jernverkenes enorme behov for brensel hadde stor innvirkning på både folk og landskap i nærmiljøet. Intens skogsdrift og trekullproduksjon innebar ofte store omstillinger, samtidig som det ga nye muligheter for lokalbefolkningen.
Slike omveltninger skapte mange konflikter, slik man kan se den dag i dag. Halvor Borse ble skutt bakfra en høstkveld i 1701, på en ridetur over Geiteryggen nær Skien. Morderen ble aldri tatt.
Herman Leopoldus, som var Borses svigersønn, overtok jernverket i 1722 etter en langvarig rettstvist. Han fikk senere adelsnavnet Løvenskiold, og verket ble værende i familiens eie i over hundre år.
Gruvesjakt i Gruveåsen nær Fen.
Nedgangstider
Den rikeste jernmalmen fant man i Adlergangen og Gamle Åse gruve. Dette var de første gruvene som ble driftet i Fensfeltet. Bryting av jernmalm i dagbrudd var den dominerende driftsfomen frem til begynnelsen av 1800-tallet, med drift hovedsaklig i sommerhalvåret.
Først skjedde dette ved hjelp av fyrsetting, men senere ble også krutt tatt i bruk. På denne tida arbeidet rundt 15 mann med bergbryting for jernverket, og de fikk betalt for den malmen de brøt. Malmen ble veid på Gruvehaugen.
Etter Napoleonskrigene og 1814 kom økonomisk depresjon og nedgangstider. Danskene innførte høye tollsatser på jern, og Norge mistet sin gode stilling på det danske markedet. Jernverkene ble også rammet av høy eksporttoll.
Som største kreditor overtok staten Holden jernverk i 1833. To år senere ble verket solgt til trelasthandleren og godseieren Diderik Cappelen fra Skien. Siden har bedriften vært i familiens eie.
Samtidig med eierskiftet, byttet jernverket navn til Ulefos Jernværk. Under det nye navnet produseres ovner med høy kvalitet, et produkt som har bidratt til å gjøre Ulefos Jernværk godt kjent over det ganske land.
Høstfarger ved Torsnes nær Norsjø.
Gruvene nedlegges
Etter hvert ble nye og mer effektive produksjonsmetoder tatt i bruk rundt omkring i Europa. Det førte til at billigere og godt importjern utkonkurrerte de norske, kullfyrte jernverkene. Det ble også stadig vanskeligere å skaffe nok trekull til produksjonen, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere.
Utover andre halvdel av 1800-tallet ble nesten alle de gamle jernverkene i Norge lagt ned. Bare Ulefoss, Fossum og Bærums verk fortsatte produksjonen, men nå som støperier. På Ulefoss stoppet driften av smelteovnen i 1877, og gruvedriften ble stanset i 1880 da prisen på jernmalm hadde sunket dramatisk.
Gruvene på Fensfeltet lå nede i 20 år, før driften ble tatt opp igjen ved hundreårskiftet. Da hadde elektrifisert drift og økende etterspørsel sørget for en mye større produksjon enn tidligere. Det jobbet rundt 300 mann i gruvene på denne tida.
Gruvegang i Gruveåsen nær Fen.
Diderik Cappelen var utdannen bergverksmann og mineralog, og han skjønte at de store jernforkomstene befant seg langt nede i dypet. Det førte til at Fensgruvene ble utviklet til et temmelig omfattende kompleks av gruveganger, med fem etasjer i dybden, helt ned til 158 meter under overflaten på Norsjø. Når de øverste gruvene ligger 130 m over Norsjø, skjønner vi at det er snakk om et stort gruvekompleks.
Fra 1836 til 1917 ble det tatt ut 700 000 tonn jernmalm fra Fensgruvene, men første verdenskrig og de påfølgende kriseårene på 1920-tallet førte til prisfall og svikt i etterspørselen. Gruvene ble nedlagt for godt i 1927.
Ulefos Jernværk lever imidlertid fremdeles. Bedriften er en stor produsent av gategods som kumlokk, rister og sluk. Men også produkter innen VA-teknikk og utemiljø ligger i produktporteføljen. Ulefos Jernværk er idag Norges eldste industribedrift i fortsatt drift.
Ulefos Hovedgaard, Ulefoss.
Godseierkultur
Samfunnet på Ulefoss har vært preget av verks- og godseiernes tilstedeværelse både sosialt og kulturelt. Tvangsarbeid med produksjon av trekull på 1600-tallet, og det relativt store antall leilendinger på gårdene til Cappelen og Aall-familiene er konkrete utslag av dette.
Godseierkulturen kommer også til uttrykk i bygningsmassen. Tre ganske prangende slott ligger på hver side av Eidselva, med Ulefos Hovedgaard tronende øverst på bakketoppen. Hovedgården var i familien Aalls eie fra 1775 til utpå 1960-tallet, da en stiftelse overtok eiendommen. Den forvaltes idag av Telemark museum.
I Holden-parken på den andre siden av Eidselva ligger Cappelens storslåtte familieresidens, med et fredet, privat parkanlegg. Like nedenfor ligger de gamle, rødmalte arbeiderbrakkene ved Øvre Verket. De har et mer nøkternt preg, for å si det forsiktig. Husene er godt bevart, og brukes idag til diverse gallerier, antikvariat, restauranter og småbutikker.
På sti ved Gruveåsen nær Fen.
Rusletur ved Gruveåsen
Restene etter den omfattende gruvedriften på Fensfeltet er ikke vanskelig å finne. Det ligger 23 gruveinnganger og skjerp i og rundt Gruveåsen. Fra toppen av åsen, og helt ned til Tornes ved Norsjøs vannkant finnes spor av tidligere tiders utrolige slit og strev.
Det går et nettverk av stier og tråkk rundt omkring på åsen, og et fint utsiktspunkt mot Norsjø finner man ved stedet ikke helt overraskende kalt Utsikten.
Ved gruvegang i Gruveåsen nær Fen.
Dette er imidlertid ikke helt ufarlig terreng, så pass godt på barna om du har dem med på tur her. Mange av de gamle gruvesjaktene er dårlig sikret, og spesielt ved den store gruva i Bolladalen er det langt ned.
Jeg slapp en stein ned i en av sjaktene, og det tok seks sekunder før den traff bakken. Å ta seg inn i gruvene krever klatreutstyr og kunnskap om ferdsel i gruveganger, så ikke forsøk det uten nødvendig kompetanse.
Det er med et skikkelig sus av historie man vandrer rundt på stiene i Gruveåsen, med gamle og mosegrodde bakkemurer, gjengrodde steintipper og gruvesjakter over alt. Når høsten har dekorert landskapet i sine glødende farger, minner det nesten om lavaen som en gang fløt sakte fra vulkanen for mer enn en halv milliard år siden.
Høstfarger i Bolladalen nær Gruveåsen.
Kilder:
Ulefoss, Wikipedia.
Bandak-Norsjøkanalen, Wikipedia.
Rangnes, Aasmundsen, Aksnes, Årtveit – Fen: Fra vulkan til velstand, Gea Norvegica Geopark 2014.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 31.03.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
