Dyrhaugsryggen i Hurrungane er et populært mål for en relativt enkel topptur på ski. Særlig om våren når sola begynner å varme, mens snøen fortsatt ligger dyp. Men også vinterstid er ryggen et yndet turmål. For utsikten fra toppen er av det makeløse slaget.
Til Hurrungane igjen
Det er to år siden sist. Vi skal på vintertur vestover igjen. Målet er Hurrungane, et alpint fjellområde i den vestlige delen av Jotunheimen. Fjellområdet hører til Luster og Årdal kommuner i Vestland fylke, og preges av mange kvasse tinder over 2000 m.o.h.
Fire av Norges ti høyeste fjell ligger i Hurrungane. Blant dem troner Store Skagastølstind, som med sine 2405 m.o.h. er Norges tredje høyeste. Toppen fikk jeg omsider besøkt en flott julidag i 2019. Store Styggedalstind ble besteget på en like flott junidag året etter, mens Sentraltind fikk gleden av mitt besøk i 2021. Bare Gjertvasstind gjenstår blant Hurrunganes høyeste topper for meg.
Landskapet i Hurrungane er utformet gjennom flere istider, hvor breene har skurt seg ned i den harde gabbroen som berggrunnen her består av. Resultatet er dype u-daler adskilt av skarpe egger og spisse tinder. Innimellom finner vi flere mindre isbreer, som Ringsbreen og Skagastølsbreen.
Navnet Hurrungane kommer mest sannsynlig av ordet “hurre”, som betyr bråke eller dundre. Med buldring fra stadige ras fra både isbreer og fjell, er det rimelig å anta at den forklaringen holder vann.
Skagastølstindane i Hurrungane.
Dyrhaugsryggen
Søre Dyrhaugstinden (2022 m.o.h.) er et slags geografisk midtpunkt i Hurrungane. Står du på toppen og ser østover, kneiser Store Skagastølstind nesten 400 meter høyere på den andre siden av Skagastølsbandet. Snur du deg 180 grader, ser du rett på den spektakulære Store Ringstind (2124 m.o.h.)
Nordover strekker Dyrhaugstindane seg som en smal egg med flere småtopper. Høyest rager Store Dyrhaugstind på 2147 m.o.h. Etter den blir eggen borte, og går over i en bred fjellrygg som synker mer eller mindre jevnt ned mot Skagastølen og Turtagrø.
Dyrhaugsryggen har blitt et særdeles populært toppturnål for skientusiaster, og i april og mai er det ofte folk med randonee-ski på vei til topps. Men også om vinteren er det ofte skiløpere som tråkker opp det som har blitt kalt Norges lengste motbakke.
Jeg gikk turen til topps i Dyrhaugstindane for nesten 30 år siden, sommeren 1995. Den gangen fulgte jeg den smale eggen helt til den søndre midttoppen i det som var en ganske luftig opplevelse. Denne gangen er målet bare toppen av Dyrhaugsryggen på drøyt 2000 m.o.h., det blir for utsatt å ta seg videre alene vinterstid.
Søre Dyrhaugstind, Hurrungane.
Nødvendig onde
Jeg har nevnt det før, i tidligere artikler: Jeg er ikke spesielt glad i å gå på ski. Men som fotograf er jeg veldig glad i vinterlandskapet. Særlig med snødekte fjell og tinder farget av morgen- og kveldslys. Skal jeg komme på skuddhold til slike motiver, er ski et nødvendig onde.
Det er tidlig i februar, og jeg har tatt noen feriedager for å nettopp fotografere vinterlandskap slik jeg beskrev over. Hurrungane har som nevnt noen av de høyeste og mest alpine toppene i Norge, og derfor peker det seg igjen ut som et godt turmål.
I 2023 gikk jeg en skitur opp på Gravdalsbandet på sørsiden av fjellene. Den ble særdeles vellykket, med opplevelse av alpeglød i snøpakkede tinder. Et mer smertefullt tillegg kom i form av solide gnagsår på begge føtter, og uten gjenglemte feller under fjellskiene ble turen tyngre enn nødvendig.
Denne gangen hadde jeg lært. Føttene ble behørig dekket på utsatte steder med sportsteip og gnagsårsokker, før ullsokkene kom på. Fellene hadde jeg også med, og dermed bar det ut på tur.
På Dyrhaugsryggen med Skagastølstindane i bakgrunnen.
Med fjellski i Norges lengste motbakke
I 2023 ble det avdekket at jeg har en hjertefeil som medfører litt mindre effektiv blodpumping, og dermed mindre effektiv oksygentransport. Det fører til at tunge fjellturer som denne tar litt lengre tid. Derfor starter jeg tidlig.
Klokka er 05.45 da jeg legger i vei fra Turtagrø. Sognefjellsveien er som regel åpen opp hit hele året, så da kan turen starte på rundt 900 m.o.h.
Det er helt vindstille, og ikke en lyd er å høre. Temperaturen ligger rundt -5°C, så forholdene er vel så perfekte som de kan bli her.
Måneskinn over Skagastølstindane, Hurrungane.
Jeg tar på hodelykt, men legger den kjapt i sekken da månen lyser opp terrenget mer enn godt nok. Det er dagen før fullmåne, og Skagastølstindane, Fannaråki og Steindalsnosi glitrer foran meg i måneskinnet. Det er særdeles lite snø til disse traktene å være, men det er nok til å ta seg fram på ski.
De første hundremeterne er flate, men så begynner stigningen. Det fine med Dyrhaugsryggen er at den har relativt moderat stigning. Det blir sjelden eller aldri rasfarlig her, og med de begrensede snømengdene nå er det neppe særlig rasfarlig i resten av Hurrungane heller.
Månen er på vei ned bak Nosafjellet.
Dagen gryr ved Øvre Dyrhaug
Det går sakte, men jevnt og trutt oppover. Da jeg er oppe på høyde med Nedre Dyrhaug (1207 m.o.h.) begynner det å lysne så vidt. Og da jeg nærmer meg Øvre Dyrhaug på 1435 m.o.h. er månen er på vei ned bak Nosafjellet i nord. Det umiskjennelige lilla skjæret på himmelen forteller meg at soloppgangen ikke er langt unna.
Så er jeg oppe på den lille flata ved Øvre Dyrhaug. Her trer Store Ringstind, Store Austanbotntind og Solebotntindane tydelig frem. De høyeste toppene har fått et oransje skjær fra morgensola, og dagen har grydd.
Jeg finner et ferskt dyrepor mellom steinene som stikker opp fra de snøfattige flatene. Sporet gir meg en fin forgrunn i motivet med de mektige fjellene i bakgrunnen.
Dyrespor på Øvre Dyrhaug, Hurrungane.
Skituren fortsetter i store siksak-bevegelser oppover ryggen. Det er tungt for en halvkorpulent 57-åring, men jeg kommer sakte men sikkert høyere. Jeg beveger meg nærmere kanten mot Skagastølsdalen, og på ca 1700 m.o.h. får jeg en flott utsikt mot Skagastølstindane.
Det hviler et betydelig fjellsporthistorisk sus over Store Skagastølstind, der den trer mektig frem og avslutter tinderekka mot sør. Det var her norsk fjellsport fikk sitt startskudd for snart 150 år siden.
Fra Øvre Dyrhaug mot Store Ringstind, Hurrungane.
Norsk fjellsports vugge
Utover på 1800-tallet våknet interessen for fjellklatring og bestigninger av Europas tinder og topper. Det var først og fremst overklassen som hadde tid og penger til slikt, og smått om senn kom også fjellsporten til Norges fjellverden.
I 1872 reiste briten William Cecil Slingsby over Sognefjellet, og fikk se Store Skagastølstind for første gang. Synet gjorde gjorde dypt inntrykk på engelskmannen. Noen i følget fortalte ham at fjellet var ubesteget, og Slingsby bestemte seg raskt for å bli den første på toppen.
Slingsby besteg flere topper rundt om i Norge i de påfølgende årene, og han gjorde flere fremstøt mot Storen. Hans trofaste følgesvenn, Jotunheim-kjenneren og fjellentusiasten Emanuel Mohn, var med på mange av turene.
Den 21. juli 1876 gjorde de et nytt forsøk, denne gangen sammen med reinjegeren og fjellføreren Knut Lykken fra Valdres.
Store Skagastølstind med Mohns skar t.v.
Etter mange timers vandring gjennom Midtmaradalen, og opp breen som senere fikk navnet Slingsbybreen, kom trioen opp i skaret mellom Vetle og Store Skagastølstind. Da Slingsby så Storen nede fra skaret, følte han bare resignasjon. Det var vanskelig å tenke seg et fjell som så mer ubestigelig ut.
Men Slingsby ville allikevel gjøre et forsøk. Mohn og Lykken våget ikke å følge engelskmannen helt til topps, men sto igjen nede i skaret. De så Slingsby klyve som en katt oppover langs den stupbratte eggen. “Han dreper seg, engelskmannen”, sa Knut, mens Mohn ikke var like bekymret for vennen oppe i fjellveggen.
En halvtime senere nådde Slingsby “den uplettede isse av den makeløse Skagastølstind”, som han senere uttrykte det. Skaret under bærer idag navnet Mohns skar. Mange mener førstebestigningen av Store Skagastølstind markerer starten på norsk fjellsport.
Spektakulær utsikt fra Dyrhaugsryggen. Hurrungane.
Makeløs utsikt
Som nevnt er det lite snø i disse fjellene da jeg går turen min tidlig i februar. Så der jeg står på 1700 m.o.h. tenker jeg det er like greit å sette fra seg skiene, og gå videre til fots. Jeg kan følge en avblåst rygg langs østsiden av ryggen, og gå ganske mye på stein og bart fjell. Som tenkt, så gjort.
Hvor smart det er, begynner jeg nokså raskt å lure på. For noe av grunnen til at det er så lite snø, er at mildvær tidligere på vinteren har smeltet mye av den. Men så har det blitt kaldere, og smeltevannet har frosset til is. Det er med andre ord temmelig isete mellom steinene, og på deler av det faste fjellet.
Det gjør at det ikke er like lett å ta seg opp langs den tørre ryggen som jeg trodde, og jeg beveger meg ut på snøflatene. For en stor del går det greit på fast og fin snø, men stedvis synker jeg mer ned i den. Andre steder er det hardt og isete, og det hadde nok vært en fordel med fjellskienes stålkanter her.
På Dyrhaugsryggen. Hurrungane
Men opp kommer jeg til slutt, etter drøye 300 høydemeter til fots. Da har det gått nesten ni timer siden starten ved Turtagrø, så fort kan jeg ikke skryte på meg å ha gått. Det blåser jeg imidlertid i, for nå står jeg på kanten av stupet med en spektakulær utsikt mot Skagastølsdalen, Skagastølstindane, Midtmaradalen og Dyrhaugstindane.
Sommerutsikten herfra kan ta pusten fra de fleste vil jeg tro, men nå som snøen gjør fjellene kritthvite under den blå og skyfrie himmelen, er det hele en makeløs opplevelse å se.
Det har vært vindstille det meste av veien, jeg har så vidt kjent en liten trekk av og til. Temeperaturen har nok sunket noe siden starten nede på Turtagrø, noe som er naturlig siden jeg nå står 1100 meter høyere over havet. Samtidig har jeg kommet ut av skyggen, og vintersola varmer faktisk ganske godt her oppe.
Solstreif på Steindalsnosi.
Raskere nedtur
Jeg fotograferer det jeg finner som interessante motiver. Foruten de nærmeste fjellene, ser jeg Lodalskåpa og Jostedalsbreen i vest, Hestbreapiggan i Breheimen i nord, Smørstabbtindan og Galdhøpiggen i øst, og Stølsnostinden og Falketind i sør. Panoramaet er storslagent.
Men det er langt ned, og langt på dag. Så siden livet heldigvis ikke bare består av motbakker, må jeg ta fatt på nedturen. Skiene hadde jo vært en fordel å ha på nå, tenker antakelig de fleste. Men jeg er dårlig på nedkjøring, så for meg går det faktisk fortere til fots når det er såpass bratt som her.
Det tar bare 25 minutter å gå ned de 300 høydemeterne til skiene, de samme meterne jeg brukte 2,5 timer på å gå opp. Riktignok inkludert litt fotografering, men allikevel er fartsforskjellen betydelig.
Kveldsstemning ved Nedre Dyrhaug, Hurrungane.
Jeg plukker opp skiene, men fortsetter til fots ned til flatene ved Øvre Dyrhaug. Her tar jeg sjansen på litt skikjøring ned mot Nedre Dyrhaug. På veien får jeg fotografert fine kveldsstemninger med de siste solstrålene på Skagastølstindane, og månen som har dukket opp igjen over Fannaråki.
Like før jeg er tilbake ved utgangspunktet ved Turtagrø, får jeg oppleve en eventyrlig alpeglød i Skagastølstindane. Et vakkert, oransje lys gløder på fjelltoppene en drøy time etter at sola gikk ned. Det er en særdeles vakker avslutning på en lang og slitsom, men flott vintertur i Hurrungane. Og føttene? De holdt seg gnagsårfrie denne gangen.
Alpegløden henger igjen på Skagastølstindane.
Kilder:
William Cecil Slingsby, Jan Schwarzott (red.) – “Norge – Den nordlige arena”, Grøndahl Dreyer 1998.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 21.02.2025. Sist oppdatert 21.02.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
