Kysten i det tidligere Vestfold fylke er kjent for sine fargerike granittsvaberg. Rødbrune og gulaktige fargesjatteringer gir liv til de myke formene istidene har skapt. Det er naturligvis et skikkelig mekka for en geologiinteressert naturfotograf.
Ut på tur i Larvik
Kyststrekningen fra Tønsberg til Helgeroa har i mange år vært en favoritt for meg. De mange idylliske strandstedene og loshavnene er koselige å besøke, men det er den store variasjonen i geologiske formasjoner som har fanget størstedelen av interessen. Jeg har funnet mye glede i å tråle landskapet fra den store rullesteinsstranda på Mølen, til de glatte svabergene på Verdens Ende på Tjøme.
Denne gangen skal vi først ut på tur ved Larvik. Nærmere bestemt ved Eftang nær Viksfjorden, som ligger like sørøst for byen.
Fra Ølbergholmen ved Eftang mot Svenner fyr, Larvik.
Ølbergholmen ved Eftang
Furet og værbitt ligger Ølbergholmen der, ytterst i Viksfjorden, ikke langt fra gårdene på Eftang. “Holmen” er ikke egentlig en holme. Den er heldigvis forbundet til fastlandet via en smal tange med løsmasser, som danner ei fin sandstrand på innsiden. Jeg skriver “heldigvis”, fordi det da er lett å komme seg ut på den.
For ute på Ølbergholmen finner vi svært velskapte og glattskurte svaberg, alle i fin, rødbrun granitt. Enda finere blir de når lyset fra morgensola treffer dem, da gløder landskapet i et intenst fargespekter mellom rødt og gult.
Morgensol ved Ølbergholmen nær Eftang.
Dette var drømmen da jeg en grytidlig torsdag morgen midt i februar troppet opp på parkeringen ved Rønningen, ikke langt fra Eftang. Det var klarvær, men ennå mørkt, så jeg gikk med hodelykt den snaue kilometeren ut til sørsiden av Ølbergholmen. Her hadde jeg håp om å fange en fargesterk soloppgang ved ei lita vik fylt av rullestein, mellom to fine svaberg. Tanken var at sollyset skulle treffe den ene siden, og reflekteres i sjøvannet som bølget frem og tilbake mellom steinene inne i vika.
Planen funket ganske bra. Litt vind hadde skapt ganske store bølger fra Skagerrak, og vannet fosset inn i vika med ujevne mellomrom. Det dempet refleksjonene i vannet, men skapte “tåke” mellom steinene når jeg fotograferte med lang lukkertid. Jeg fikk dermed i pose og sekk der ute på holmen, dagens første turmål.
Jeg utforsket også Kongsbakkeodden, som ligger på fastlandet innenfor Ølbergholmen. Her finnes ekstremt velutviklede isskuringsformasjoner, og også kløfter med store steinblokker klemt fast over toppen. Omtrent som den berømte Kjerargbolten ved Lysefjorden. Vestfoldkysten er full av slike fenomener.
Brenninger ved Svartholmane nær Eftang.
Østerøya
Jeg hadde flere planer for dagen. Neste turmål var Østerøya ved Sandefjord. Det er en åtte kilometer lang halvøy som ligger på vestsiden av Tønsbergfjorden. Gårder med jordbruksland ligger spredt mellom skogskollene på halvøya, og mot sjøen dominerer det typisk “vestfoldske” skjærgårdslandskapet med svaberg, sandstrender og holmer.
Den ytre delen av Østerøya kalles Yxney, et gammelt navn på flere øyer som til slutt “vokste sammen” til Østerøya. Før var den vestre delen av halvøya privat område, men idag har allmennheten tilgang til arealer også her, etter avtale mellom Sandefjord kommune og grunneieren.
Yxney har blitt et mye brukt turområde, hele året. Særlig Strandvika, Engevika og Ertsvika er populære badeplasser om sommeren. Ved Strandvika finner vi dessuten et lite naturreservat som verner en svartor-sumpskog, en relativt sjelden naturtype i Norge.
Denne steinblokka ligger ytterst på Østerøya, Sandefjord.
Ut til Ertsvikodden
Jeg startet turen fra parkeringsplassen ved Skogan gård, og fulgte den merkede kyststien sørover et lite stykke. Nær Strandvika tok jeg meg gjennom skogen til Østerøyveien, som jeg fulgte videre til den fine stranda i Engevika.
Derfra bar det gjennom mer skog mot Ertsvika. Jeg passerte den snåle jettegryta nær Ormereiråsen, før jeg var fremme ved stranda innerst i vika. Det er en lun og idyllisk plass, og det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en populær badeplass når temperaturen er hakket høyere.
Men jeg stoppet ikke der. Jeg fortsatte videre sørover, og fulgte vestsiden av vika ut mot Ertsvikodden, den ytterste spissen av Østerøya. Her er det tydelig værhardt, og nakne svaberg med kløfter på kryss og tvers dominerer. Nesten helt ytterst på odden finner vi en av Vestfoldkystens mange “Kjeragbolter”. En diger stein ligger på tvers over en av kløftene, nesten nede i sjøen. Sammen med de flotte svabergene danner den et fint fotomotiv her ute mot fjorden.
Ved Tønsberg Tønne, Østerøya.
Tønsberg Tønne
Tønneberget ligger på østsiden av Ertsvika, og ligger dermed også på den ytterste delen av Østerøya. På toppen av berget står det eldgamle sjømerket Tønsberg Tønne. Dagens oppmurte steinvarde ble oppført rundt 1900, men seilingsmerket er adskillig eldre. Det har antakelig vært et merke på odden siden vikingtida.
Varden er et populært turmål, og Tønneberget gir fin utsikt mot det grunne og røffe farvannet i den ytre delen av Tønsbergfjorden. Jeg fisket frem dronen, og fikk tatt noen oversiktbilder av det gamle sjømerket. Så tuslet jeg kyststien tilbake mot parkeringen. På veien passeres det nevnte naturreservatet, her går stien på en lang, snekret gangvei for å skåne det bløte terrenget. Hele turen min på Østerøya tok rundt 2,5 timer, og jeg tilbakela omtrent 8 km.
Svaberg på Tveitanodden, Vesterøya.
Vesterøya
Været var fortsatt vårlig, men vinterdagene er allikevel korte. Det led mot kveld da jeg kjørte ut til dagens siste turmål, som var den ytre delen av Vesterøya. Det er også en halvøy, omtrent like lang og smal som Østerøya, og de to halvøyene løper parallelt sørover. På Vesterøya er det flere boligområder enn på Østerøya, men det finnes også litt jordbruksland her ute.
Krigsminner på Tveitanodden, Vesterøya.
Krigsminner på Tveitanodden
Mitt turmål på Vesterøya var Folehavna og Tveitanodden, som danner den ytterste delen av halvøya. Også her finnes fine svaberg i kjent Vestfold-stil, men det ligger også en stor mengde krigsminner her ute.
Tyskerne anla i 1941 et fort her ute, med flere kanon- og skytestillinger. Det fikk navnet Vesterøen Fort av okkupasjonsmakten, men var aldri i direkte kamp. Fortet ble overtatt av kystartilleriet etter krigen, men den militære virksomheten ble nedlagt i 1993. I dag er det friområde på hele odden, men sporene etter bunkere, skanser og kanonstillinger er fortsatt tydelig i landskapet.
Jeg fotograferte både krigsminner og svaberg, og fant mange fine skjærgårdsmotiver før sola gradvis forsvant bak et voksende skydekke i vest. Det ble en vellykket fridag ute i frisk luft og fint vær, noe som gjorde godt for både kropp og sjel. Det frister til gjentakelse om ikke så altfor lenge.
Kveld på Tveitanodden, Vesterøya.
Kilde:
Folehavna fort, Wikipedia (hentet 14.02.2022).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 13.02.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
