Like nord for Åsgårdstrand finner vi det som antakelig er Skandinavias største sammenhengende askeskog. Ved gården Fjugstad ligger naturreservatet med samme navn. Det er et godt eksempel på frodigheten som kjennetegner en edelløvskog som naturtype.
Kulturprodukt
Ask er et krevende treslag som vokser best i dyp, næringsrik og fuktig jord, hvor det også er god vannbevegelse. Treslaget trenger også mye lys og sommervarme for å trives. Disse vekstforholdene finnes like nord for Åsgårdstrand ved Oslofjorden.
Vi befinner oss i Horten kommune, og som mange vet er vi da også i Vestfold fylke. Ved gården Fjugstad ligger det som etter all sannsynlighet er Skandinavias største sammenhengende askeskog.
Store deler av skogen ble vernet i Fjugstad naturreservat, som ble opprettet i 1980. Verneområdet dekker 267 dekar, og ligger i en svak helling fra raet og ned mot strandkanten ved Oslofjorden.
Askeskogen ved Fjugstad kan sies å være et kulturprodukt. Tidlig i mellomkrigstida ble eiendommen kjøpt av skipsreder Leif Høegh, og i 1926 ble det satt opp et sagbruk gården. Tolv år senere bestemte man seg for å satse på ask spesielt.
I flere tiår ga sagbruket ved Fjugstad helårsarbeid for tre mann. Askeveden er hard og motstandsdyktig, og den ble benyttet til ulike produkter som ski, hakke- og sleggeskaft, og kleshengere. Det kan også nevnes at skikjelken som Nansen brukte da han krysset Grønland i 1888 var av ask.
Lang historie
Men treslagets utnyttelse går mye lengre tilbake i tid. I gamle dager brukte man løv, grener og bark fra ask til dyrefôr. Høsteprosessen ble kalt for “lauving” eller “skaving”.
Det ble også produsert en slags tjære fra askeved, som ble benyttet til medisinske formål som omslag ved beinbrudd, ormebitt og annen utvortes bruk. Den kunne også lindre magesyke ved innvortes bruk.
Går vi enda lengre tilbake, ser vi at asken hadde en sentral plass i norrøn mytologi. Den var selve verdenstreet, og kjent som gudenes tuntre: Yggdrasil. Historien forteller at de første menneskene, Ask og Embla, skapte gudene fra henholdsvis aske- og almetreet.
Naturen i askeskogen
Den kommersielle driften av skogen var avviklet da Fjugstad naturreservat ble opprettet tilbake i 1980. Skogen må imidlertid skjøttes regelmessig om den skal beholde og utvikle sitt særpreg.
Dette gjelder i særlig grad for området som ligger sør for gårdsveien til Fjugstad. Der skal ask være dominerende treslag. Nord for veien opprettholdes en mer variert skogtype, med innslag av flere arter løvtrær.
Skogbeltet mellom strandveien og fjorden har også store furutrær, og den verner den innenforliggende løvskogen mot vær og vind.
I reservatet finnes strandvoller som ble avsatt etter siste istid, da havet sto høyere enn i dag. Disse vollene inneholder mye skjellsand, som avgir en god del kalk. Dette har gitt grobunn for den sjeldne orkidéen fuglereir, som er funnet to steder i naturreservatet.
Navnet har planten fått fra sitt knippe av korte og tykke røtter. Den har nesten ikke klorofyll, og hele planten har en gulbrun farge. I symbiose med en spesiell soppart, henter fuglereir næring fra planterester i jorda.
Askeskogen har få sopparter som vokser på bakken, men desto flere arter som lever direkte på trærne. Sammen med døde stammer, gir store og gamle trær viktige livsmiljøer for sopparter som lever av å bryte ned veden. Slik blir plantenæringsstoffene frigjort til ny vekst i skogen.
Fuglelivet i reservatet domineres av sangere, slik som bøksanger, gransanger, løvsanger og gulsanger. De høres tydelig i skogen, men kan være litt vanskelige å få øye på. Bokfink er en mer synlig karakterart i askeskogen ved Fjugstad.
I Vestfold er 110 områder og objekter (geologiske forekomster og trær) vernet etter naturvernloven. I tillegg er det foreslått ca. 40 nye verneområder langs kysten. Når disse inkluderes vil rundt to prosent av fylkets landareal ha vernestatus.
Formålet med vernet er å ta vare på sjeldne, sårbare, urørte og typiske naturtyper, landskap, plante- og dyrearter. Fjugstad naturreservat er ett av 17 verneområder der ulike utforminger av edelløvskog er en vesentlig del av verneformålet. Flere av disse har innslag av ask, men bare i Fjugstad naturreservat er askeskog hovedmotivet for vern.
På vårtur i Fjugstadskogen
Kyststien i Vestfold går gjennom skogen, og det er lett adkomst fra både nord og sør. Kommer du sørfra, finnes noen få parkeringsplasser ved innkjøringen til Åsgårdstrand renseanlegg. Men på fine helgedager blir det nok fort fullt her. Da kan det være lurt å finne parkering i Åsgårdstrand sentrum, og gå noen hundre meter ekstra.
Fra nord kan du parkere ved Steinbrygga, småbåthavna nedenfor Borre kirke. Herfra er det rundt 1,5 km å gå til naturreservatets nordgrense.
Vi besøkte Fjugstad naturreservat en stille vårdag i begynnelsen av mai, og det første som møtte oss var naturligvis all hvitveisen som blomstret. Den dekket bakken som hvite tepper mange steder i skogen.
Verneskogen nedenfor Kyststien er som nevnt blandet, og det mest fremtredende her er de enorme furutrærne som ruver spredt i løvskogen. Askeskogen på oversiden av stien var grønn og frodig, akkurat som ventet.
Fuglesangen i skogen var som en høy symfoni, mens flere av sjøfuglene var lite fornøyde når vi våget oss for nær stranda. Så vi holdt oss stort sett oppe i blant trærne, og fulgte kyststien gjennom reservatet. Stien er bred og fast på denne strekningen, og brukes også av mange syklister. Så se opp for dem.
Vi gikk frem til Fretheimbrygga ved Vestmannrød, og fant en fin sitteplass på stranda der. En liten bit niste og litt drikke gikk ned, før vi tuslet samme vei tilbake. Dette er et flott turområde for folk i alle aldre, og på stien kommer man nok fint frem med rullestol. Her er det bare å komme seg ut i nærnaturen.
Kilder:
Natur i Vestfold – veiviser til naturvernområdene og Færder nasjonalpark, Skagerrak Forlag / Fylkesmannen i Vestfold 2014.
Fjugstad naturreservat – informasjonsskilt, Fylkesmannen i Vestfold 2005.
Naturbase faktaark – Fjugstad naturreservat, Miljødirektoratet (hentet 06.05.2024).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.05.2024. Sist oppdatert 10.05.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.