Murcia-regionen i Spania har noe av det best bevarte kystlandskapet ved hele Middelhavet. Mellom Cartagena og La Manga finner vi Parque Regional Calblanque. Her kan du oppleve fargerike klipper og sandstrender med turkisblått sjøvann utenfor.
Vakkert kystlandskap
Den spanske Middelhavskysten er utvilsom best kjent for sine mange ferieparadiser, med hoteller, restauranter og badestrender. Inntrykket er at det meste er utbygd og sterkt preget av menneskelig aktivitet. Men det finnes unntak. Et av dem ligger mellom Cartagena og det kjente turistmålet La Manga i Murcia-regionen.
Her finner vi Parque Regional Calblanque, et vakkert kystlandskap med fjell og stupbratte klipper, strender og saltholdig våtmark. Området har stor geologisk variasjon, og kan varte opp med flotte fjellformasjoner i et vidt spekter av former og farger. Det er også gamle spor etter gruvedrift i området.
Verneområdet ved Calblanque ble opprettet i 1987, og dekker 24,5 km². Det strekker seg fra Cala Reona i øst, til gruvebyen Portman i vest. Parken omfatter et kupert terreng med åser og lave fjell. Høydene varierer fra topper på rundt 180 m.o.h. i øst, til over det dobbelte i vest.
Det meste av kyststrekningen har bratte klipper som stuper i havet, men ved Salinas de Calblanque er det et flatere område rundt de saltholdige våtmarkene der. Her finner vi også lange, flotte sandstrender.
Ved Punta Espada nær Calblanque.
Ut på tur
Flere merkede stier går gjennom landskapet, inkludert en sammenhengende rute mellom øst og vest. Vi skal følge en del av denne og starter ved Cala Reona, som ligger ved den østlige grensen for Parque Regional Calblanque. Ved den lille bukta ligger ei fin sandstrand, med parkering like ovenfor. Hit kommer du etter en kort avstikker fra motorveien mellom Cartagena og La Manga.
Vi går turen i begynnelsen av september, og den verste sommervarmen har gitt seg på middelhavskysten. Allikevel er det rundt 30 varmegrader, så det er ikke nødvendig å pakke med seg varme klær på denne turen. Rikelig med drikke er derimot lurt å bære med seg. I tillegg til 10 kg kamerautstyr, naturligvis.
Gammel gruvesjakt ved Cala Cocón.
Gruveminner
Fra Cala Reona går en tydelig sti opp fjellsiden ved Cerro Del Atalayón, til omtrent 50 meters høyde over det blanke Middelhavet. Stien er delvis sprengt eller gravd ut i den ganske bratte fjellsiden, og holder høyden videre vestover. Den leder forbi gamle gruvesjakter og -tipper, og er antakelig bygget i forbindelse med gruvedriften.
Den kom i gang i 1840, da det ble funnet sølv i området her. Ved Cala Cocón går flere dype sjakter rett ned i fjellet, og gulaktige steintipper skråner bratt ned i terrenget. Gulfargen skyldes det jernholdige sulfatmineralet jarositt, som dannes i malmforekomster ved oksidering av jernsulfid.
Gammel berggrunn
Noen hundre meter videre fra Cala Cocón, passerer vi Punta Barriga. Her består berggrunnen i klippene av lagdelt, mørk grafitt. Disse metamorfe bergartene er rundt 20 millioner år gamle, og regnes som de eldste i Murcia-regionen. Her kan man også tydelig se bølgenes eroderende kraft, som utrettelig hamrer løs på klippene, og sakte spiser seg innover i topografien.
Sanddyner ved Playa de Calblanque.
Fossile sanddyner
Like ved ligger Punta Espada, eller Sverdodden som det norske navnet ville ha vært. Her møter den mørkegrå grafitten en betydelig yngre og mer porøs berggrunn. Dette er fossile sanddyner, og de dukker opp flere steder langs den videre veien vestover.
De ble dannet for ca 100000 år siden, og består av gammel havbunn forsteinet av kalsiumkarbonat fra plante- og dyrerester i sjøen. Havnivået har siden sunket, og etterlatt de gamle sanddynene som klipper langs sjøkanten. Den gulbrune sandsteinen danner mange vakre og komplekse fjellformasjoner.
Sandsteinsformasjoner ved Calblanque.
Men først passerer vi flere flotte sandstrender. Cala de los Dentoles, Cala Magre og Cala Arturo ligger som perler på en snor, før vi krysser den drøyt 300 m lange stranda Playa de Calblanque. I vestenden ligger flere store sanddyner, skjermet fra havet av fossile og hardere sanddyner.
Her vokser store mengder sanktpeterskjerm, en gul og dekorativ plante som tåler en dusj av saltvann. På sandgrunnen innenfor de porøse sandsteinsformasjonene finner vi hvite sjøliljer, store og vakre blomster som finner livsgrunnlag i et svært karrig landskap.
Sjøliljer ved Calblanque.
Manglende skilting
Vi fortsetter forbi de fossile sanddynene, og nær vestenden dukker det opp en informasjonstavle som bl.a. forteller om dannelsen av dem. Og nederst står det på engelsk: “Please do not walk on the sandstone”. Det er jo litt i seneste laget med den advarselen, ettersom vi har fulgt ruten fra øst over både strender og sandstein.
Jeg sjekket godt på veien tilbake, men kunne ikke finne noen skilt med tilsvarende advarsel langs ruten vi hadde gått. Men nå vet vi det, så det blir ikke flere vandringer over de sårbare formasjonene ved senere besøk. Naturforvalterne i distriktet bør kanskje vurdere bedre skilting om de ønsker å ta vare på de skjøre klippene. Vi var nemlig ikke alene ute på dem.
Sanktpeterskjerm ved Punta Blanca, Calblanque.
Ved veis ende
Vi fortsatter et stykke videre vestover, og kommer frem til Playa Larga. Her dukker den mørke grafitt-berggrunnen opp igjen, og ved strendene her finner vi flere små huler i klippene. Ved Punta del Cojo stopper vi, etter ca 6 km og to timers vandring fra utgangspunktet ved Cala Reona.
Det skal sies at området ved Playa Larga er tilgjengelig med bil på grusvei fra den før nevnte motorveien mellom Cartagena og La Manga. Det benytter vi oss av i påfølgende dager, og koser oss på stranda her med bading og soling. Men det blir sikkert flere vandringer ved Calblanque på senere reiser til den spanske solkysten.
Ved Punta del Cojo nær Calblanque.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 23.10.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
