Nigardsbreen er en av de største brearmene på Jostedalsbreen. Den er også blant de mest studerte brearmene i landet vårt, og den er en av de lettest tilgjengelige. Det gjør den til et yndet turistmål.
Jostedalsbreen
Jostedalsbreen er den største isbreen på både det norske og europeiske fastlandet. Den hvite brekappa dekker 487 km², og den er ca 60 km i lengde. Bredden varierer stort, og er bare et par kilometer på det smaleste. Med unntak av en liten del lengst i nordøst, hører hele breen til Vestland fylke.
Jostedalsbreen dekker et stort fjellområde mellom Nordfjord og Sogn, og den skiller seg ut fordi mange av dalene rundt den er bebodd nesten helt opp til brekanten. I Krundalen, Stardalen og Oldedalen er dette tydelig.
Store deler av isen ligger på rundt 1500 m.o.h., men også høyden har store variasjoner. Høgste Breakulen når nesten 2000 m.o.h., mens brearmene Supphellebreen og Bøyabreen når ned til noen få hundre meter over havet.
Nigardsbreen ved Jostedalen, Luster.
Lenge trodde man at landskapet under Jostedalsbreen var flatt, omtrent som Hardangervidda. Nå har man tvert imot funnet ut at det er svært kupert, og at istykkelsen dermed varierer stort.
Ved Tunsbergdalsbreen er breen på sitt tykkeste, her er det målt hele 600 meter tykk is. Mens det andre steder bare er noen få titalls meter tykkelse.
Mange av brearmene rundt Jostedalsbreen har egne navn, og en del av dem er store turistattraksjoner. Briksdalsbreen og Kjenndalsbreen er kjente attrraksjoner på nordsiden, mens Bøyabreen, Bergsetbreen og Nigardsbreen er blant de mest besøkte på sørsiden.
Blåis i Nigardsbreen ved Jostedalen, Luster.
Norges 20. nasjonalpark
Jostedalsbreen nasjonalpark ble opprettet den 25. oktober 1991, som den tjuende i rekka. Den dekker et areal på 1315 km², så selv om en stor del er dekket av isbreer, skjønner vi at det også er mye annen natur i verneområdet.
Nasjonalparken ligger i Vestlandskommunene Sogndal, Luster, Sunnfjord, Gloppen og Stryn. Den lille fliken av breen som hører til Skjåk i Innlandet hører til Breheimen nasjonalpark, et enda større verneområde som ligger øst for vår nasjonalpark.
Majestetiske Lodalskåpa er nasjonalparkens høyeste fjell. Toppen ligger 2082 m.o.h., og kan sees på lang avstand når man kommer opp i høyden. Et annet markant og høyt fjell er Brenibba på 2017 m.o.h.
Fordi mange av dalene som går helt inn til brekanten bare ligger noen få meter over havnivå, får landskapet et usedvanlig variert og mange steder et dramatisk preg. Det er store variasjoner i klima og vekstforhold på korte avstander, og artsrikdommen i plantelivet er derfor stor i nasjonalparken.
Ved Nigardsbrevatnet, Jostedalen.
Nigardsbreen
Nigardsbreen er en av de største og mest imponerende brearmene på Jostedalsbreen. Den ligger ved Jostedalen, på sørsiden av breplatået. Foruten å være en av de mest besøkte brearmene, er den også den mest studerte. Det var her man først registrerte endringer i brefrontens posisjon, det gjorde man allerede i 1742-43.
Målingene ble foretatt fordi bøndene i Jostedalen ville betale mindre skatt til kongen. Presten i Jostedalen på den tiden, Mathias Foss, skrev om dette til biskopen i Bergen. Foss beskrev i innberetningen hvordan Nigardsbreen hadde rykket frem og ødelagt Nigarden.
Gården er opphavet til breens navn, men det er også hevdet at breen ødela hele ni gårder, og at det er derfor breen heter Nigardsbreen. Men Nigard betyr egentlig Nedregarden, og det var bare to gårder som ble ødelagt.
Ved Nigardsbreen, Jostedalen.
Det var naturligvis ille nok. Breen rykket tre kilometer frem etter 1700, og nådde sitt maksimum i 1748. Siden har den trukket seg fem kilometer tilbake.
Mer enn femti år gikk før det på nytt ble bremålinger i Jostedalen. I 1806 kom den tyske geologen Leopold von Buch for å forske på isbreen. Seks år senere skrev Christen Smith en omfattende avhandling etter studier ved Nigardsbreen og breene i Krundalen. Etter hvert kom flere, som James Forbes i 1853 med den første større studien av norske breer.
Så, i 1899, begynte Norges Geologiske Undersøkelser målinger av brefrontens posisjon ved mange av Jostedalsbreens utløpere. Johan Rekstad besøkte de lettest tilgjengelige, og Nigardsbreen var en av disse. Her har brefronten vært målt så å si hvert år siden.
Ved Nigardsbrevatnet, Jostedalen.
Nytt land og nytt vann
Studier av vegetasjon ved breen har også vært viktige. I 1933 tok botanikeren Knut Fægri sin doktorgrad ved å datere morener ved hjelp av størrelsen på lav og planter i områder som hadde blitt isfrie. Utover hele dalen foran Nigardsbreen ligger en lang og flott rekke med morenerygger. Dette er grus- og sandrygger avsatt av breen når den har ligget i ro eller rykket litt frem.
Det unike isfrie landskapet foran Nigardsbreen kan fortelle mye om hvordan vegestasjonen vender tilbake etter nedising, og det er mye av grunnen til at Nigardsbreen naturreservat ble opprettet i dalen allerede i 1985
På samme tid som Fægri studerte hadde Nigardsbreen trukket seg så mye tilbake at Nigardsbrevatnet hadde dukket frem. Brevatnet er to kilometer langt, og bilveien går i dag frem til parkeringsplassen omtrent midt på den østre strandlinja.
Hit kommer i dag mange turister som vil besøke den imponerende breen. En sti går langs vannkanten, og det er ca 1,5 km å gå frem til brefronten. Det går også båttransport på Nigardsbrevatnet i sesongen. “Jostedalsrypa” frakter turister inn til og fra enden av vatnet, slik at man sparer en kilometers gange hver vei.
Ved breporten i Nigardsbreen, Jostedalen.
Farlig blåis
Nigardsbreen er en av de mest besøkte brearmene rundt Jostedalsbreen. Jostedalen Breførarlag har i over tjue år ført turister inn til og ut på breen. Det er en stor opplevelse for mange å gå på blåisen i breen med riktig utstyr og breførere med rett kompetanse.
Men mange kommer til brefronten som turister uten erfaring eller kunnskap om hvordan en isbre fungerer. Det har ført til mange farlige situasjoner, og til og med dødsfall. Sommeren 1986 mistet seks mennesker livet på seks dager i ulykker på og ved Jostedalsbreen. To av dem omkom ved Nigardsbreen.
Blåis ved Nigardsbreen, Jostedalen.
Derfor er det avgjørende å ha kunnskap om ferdsel på og ved bre før man begir seg tett på den. Har du ikke dette, er det sterkt å anbefale å benytte guide eller holde seg bak sperringene som er satt opp ved Nigardsbreen og andre breer i Norge.
Området rundt breporten, dvs der breelva kommer ut, er ofte spesielt utsatt. Men det er gjerne her de fineste blåfargene i breen kommer frem, og det er en farlig kombinasjon for mange turister. Fem av de seks nevnte omkomne ble drept som følge av ras fra breen. Alle fem var utenlandske.
Blåis ved Nigardsbreen, Jostedalen.
Inn til brefronten
I slutten av september reiste jeg sammen med min tidligere kones bror Vidar Westergren til Vestlandet for å fotografere. Han var nylig bitt av basillen, og et hovedmål var fotografering av isbre. Derfor var Nigardsbreen et naturlig mål.
Jeg har etter hvert erfart at breene gjerne er på sitt fineste utpå høsten, før den første snøen kommer. All fjorårssnø er borte, og kaldere vær gjør at mer av blåfargen kommer frem. I tillegg gir høstfargene i vegetasjonen en ekstra dimensjon til de som er glade i naturfoto.
Breelva foran Nigardsbreen, Jostedalen.
På turen vår var vi ekstra heldige med at været var grått, og det var litt duskregn i lufta. Drittvær vil sikkert mange tenke, men etter mitt syn gir det bedre forhold for fotografering av breen, med enda mer intense farger i både blåis og vegetasjon.
Ikke lenge før vår ankomst ved brefronten, hadde det rast en betydelig mengde isblokker ved breporten. Det understreket farene ved akkurat dette området, men samtidig ga de sammenraste ismassene en viss beskyttelse mot skumle blokker lenger bak.
Dermed kunne vi komme litt nærmere breporten enn det som ellers ville vært forsvarlig. Vi studerte brefronten lenge fra flere vinkler før vi “klarerte” områdene vi beveget oss inn i. Bruk av telelinse skapte også inntrykk av at vi var nærmere enn reell avstand.
Under Nigardsbreen, Jostedalen.
Under blåisen
Selv om breporten var et vakkert og imponerende syn, fant vi etter hvert noe som skulle toppe alle tidligere breopplevelser for meg. For den andre i turfølget var det første gang ved en isbre, så det må ha vært litt av en knallstart.
Et par hundre meter lenger vest i brefronten, der den ikke var så høy og skummel, hadde en mindre bekk skapt sin egen lille breport. Denne var smeltet inn i mer kompakt og “rolig” is, uten mye vann og ingen synlige sprekker eller truende isblokker.
Jeg har etter hvert opparbeidet litt kunnskap om breferdsel, men vi forhørte oss med en guide som tilfeldigvis var på stedet: Kunne det være noenlunde trygt å ta seg inn i hula?
Under Nigardsbreen, Jostedalen.
Bortsett fra en løs blokk til venstre for inngangen, mente han at det ikke skulle være noen stor risiko. Så lenge nistepakka ikke ble fortært med den nevnte blokka i ryggen, skulle det gå greit. Han garanterte naturligvis ingenting, for ingenting er helt uten risiko. Men her lå alt til rette for en opplevelse av de sjeldne.
Og det ble det. Jeg smatt raskt forbi den skumle blokka, og gikk rolig inn gjennom den lille breporten. Min gode venn var fortsatt skeptisk, og valgte å bli utenfor foreløpig. Kanskje best å sende inn en forsøkskanin.
Porten var såpass høy at jeg kunne gå oppreist inn i hula. Noen meter inn utvidet den seg, og ble høyere. Men naturens mange innfall hadde skapt noe helt fantastisk ca 30 meter inn i tunnelen. En loddrett sjakt førte her rett opp i friluft, og sendte dermed dagslys ned til steingrunnen under isen.
Under Nigardsbreen, Jostedalen.
Dette ga helt enestående lys og fotomuligheter inne i smeltetunnelen, og det benyttet jeg meg av så godt jeg kunne. Etter hvert tok også turkompisen sjansen på et besøk, da han så at jeg ikke umiddelbart hadde omkommet.
Det var et sant eventyr, og en av de sterkeste naturopplevelsene jeg noen gang har hatt. Det var ingen løse blokker å se noe sted, og heller ingen truende sprekker i isveggene. Jeg følte meg helt trygg der inne under Nigardsbreen, og fikk tatt noen av mitt livs fineste naturbilder.
Ved Nigardsbreen, Jostedalen.
Men det ligger et dilemma i å publisere slike bilder. Det kan naturligvis hende at noen blir fristet til å ta større risiko enn det som er forsvarlig for å oppnå det samme. Jeg lander allikevel på at en hver er ansvarlig for å sette seg inn i alle risikomomenter når man ferdes både i naturen og andre steder.
Vi var oppe ved breen to dager på rad, for det var mye å ta inn, og mange ulike fotomotiver å finne. Vi tok oss god tid til å fotografere detaljer i breis, svaberg, elver og bekker. For ikke å snakke om en vegetasjon i høstfarger. Alt ble behørig dokumentert på to fantastiske fotodager.
Oppdatering oktober 2014
Min gode venn og turkompis disse dagene og mange andre dager, gikk bort den 13. oktober. Han ble bare 47 år gammel, og det er et stort og smertelig tap for oss alle som kjente ham. Jeg har skrevet et lite minneord du kan lese her.
Ved Nigardsbrevatnet, Jostedalen.
Kilder:
Olav Orheim – Norske isbreer, Cappelen Damm AS 2009.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 03.02.2014. Sist oppdatert 15.03.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
