Tyssestrengene i Hardanger var en gang Norges høyeste foss i fritt fall. Behovet for elektrisk kraft førte til at fossen ble tørrlagt i 1967. Men noen sjeldne ganger viser den seg i sin naturlige velde.
Norges høyeste foss
Ved Tyssedal i Hardanger ligger et solid stykke norsk industrihistorie. Her finner vi spor etter hundre års kraftproduksjon, til nytte for hele nasjonen. Elektrisiteten her har gitt arbeid og utkomme for mange mennesker i flere generasjoner. Prisen har vært tørrlagte elver og fosser.
I fjellet ovenfor det gamle industristedet ligger Ringedalsvatnet, demt opp av den imponerende Ringedalsdammen som stod ferdig i 1918. Dammen reiser seg høy og mektig i vestenden av vatnet.
I den andre enden lå det som var noen av de største turistattraksjonene i Norge. Innerst dundret den enorme Ringedalsfossen ned fra Hardangervidda, et mektig skue.
Tyssestrengene i Hardanger.
Bare tre kilometer unna stupte alle norske fossers mor ned i avgrunnen. Det var de spektakulære Tyssestrengene, Norges aller høyeste foss målt i fritt fall. Hele 312 loddrette meter falt vannmassene i elva Tysso, som har sine kilder inne på Hardangervidda.
I 1967 åpnet kraftverket Tysso II, og begge de nevnte fossene ble historie. Ringedalsfossen viser seg av og til ved overløp i vannmagasinene oppe i fjellet, mens Tyssestrengene er mer avhengig av kontrollerte utslipp når det utføres vedlikehold i overføringstunneler og andre anlegg. Det skjer temmelig sjelden. Men som følge av en stor porsjon flaks har jeg fått oppleve fossen to ganger.
Mektige krefter i Tyssestrengene.
En sjelden opplevelse
For et par år siden publiserte jeg denne artikkelen, med bilder av Tyssestrengene tatt i en periode med vedlikeholdsarbeid. Det var helt tilbake i september 2001, og etter sigende var det første gang fossen rant siden tørrleggingen i 1967. Jeg hadde med andre ord griseflaks, og fikk med meg begivenheten på nært hold.
I 2017 rant Tyssetrengene på ny, men det oppdaget jeg dessverre for sent. Da jeg skjønte det, tenkte jeg nok at der gikk siste mulighet til å få oppleve fossen igjen. Men en kveld i september 2020 fikk jeg se et bilde på Facebook.
Tyssestrengene hadde vannføring igjen, bare tre år etter forrige gang. Ganske stor vannføring, til og med. Men bildet var noen dager gammelt. Ville det være for sent igjen?
Tyssebotn ved Ringedalsvatnet.
Klimaendringene fører med seg økende nedbørsmengder over Norge, spesielt høsten har blitt våtere de siste årene. Derfor har sjansen for å se tidligere tørrlagte fossefall blitt større. Men Tyssestrengene har visstnok ikke overløp, det må en kontrollert åpning til før det kommer vannføring av betydning der.
Jeg kontaktet derfor en lokal produksjonsplanlegger i Statkraft, for å finne ut om det fortsatt var en mulighet til å se fossen.
Det var mandag 14. september 2020, og en hyggelig mann i den andre enden av telefonlinja kunne fortelle at fossen allerede rant på overtid. Elva blokkerte nemlig adkomsten til den verdenskjente turistattraksjonen Trolltunga.
Den populære fjellformasjonen ligger bare 400 meter fra Tyssestrengene, og er viktig for reiselivet i regionen. Derfor var det ikke helt garantert at det ville renne vann i fossen hele resten av dagen. Da var det ingen tid å miste.
Ferskt steinras ved Ringedalsvatnet.
På rasfarlig anleggsvei
Jeg tok en dags avspasering fra jobb, pakket sykkel og fotoutstyr inn i bilen, og durte avgårde over fjellet fra Telemark til Hardanger. Ved 12.30-tida var jeg fremme ved Ringedalsvatnet, og kjørte over Ringedalsdammen. Jeg parkerte bilen på vestsiden av demningen, på en liten parkeringsplass der.
Det er nemlig temmelig dyrt å parkere ved Skjeggedal.
Været var overskyet da jeg la i vei på sykkel langs den gamle anleggsveien ved Ringedalsvatnet. Det var som ventet temmelig vått i terrenget. Anleggsveien vedlikeholdes ikke, og den hadde blitt merkbart dårligere på de nesten tjue årene som hadde gått siden første gang jeg var her.
Flere bekker rant over veien, og et ferskt steinras hadde bombardert den et par kilometer fra demningen. En påminnelse om at dette terrenget ikke er ufarlig.
Det tok en snau halvtime å sykle de 5,5 kilometerne inn til Tysso. Spenningen var stor om det var vann i elva, men den ble fort utløst. Jeg så allerede halvveis på sykkelturen at det fosset ut i Ringedalsvatnet, og da jeg var fremme tordnet det godt nede i juvet. Jeg parkerte sykkelen, og tok fatt på neste etappe.
På vei opp mot Tyssebotn ved Ringedalsvatnet.
Strabasiøst i Tyssebotn
Neste etappe gikk opp de våte og sleipe svabergene på østsiden av Tysso. For noen år siden ble det anlagt flere såkalte zip-liner frem og tilbake over elvejuvet, hvor eventyrlystne turister kan seile dinglende over den brusende elva. Derfor går det nå en tydelig sti oppover de bratte bergene, og det er lagt ut tau langs de bratteste partiene.
På toppen av svabergene får man det første glimtet av den spektakulære fossen. Her ligger også starten på den øverste zip-lina, og det er jamnt slutt på alt som heter sti. Dermed bar det ut i den reneste jungel av bjørk og bregner.
Etter å ha forsert den, kom jeg ut i en enorm grovsteinur, med mange steinblokker større enn hus. Jeg fikk merke at det er en utfordrende oppgave å ta seg fram i Tyssebotn når det er vått og sleipt.
Bregner ved bekk i Tyssebotn.
I naturkatedralen
Det tok en times tid, regnet nede fra anleggsveien. Men til slutt kom jeg høyt nok opp i Tyssebotn til å komme på “skuddhold” av Tyssestrengene. Det var så absolutt verdt den noe strabasiøse ferden. For et mektig syn det var.
I motsetning til første gang jeg opplevde fossen, hadde den nå bortimot flomvannføring. De enorme fossesøylene stupte tilsynelatende sakte ned i den mektige avgrunnen. De gigantiske dimensjonene er vanskelig å ta innover seg.
Jeg fotograferte med teleobjektiv og drone en stund, før jeg beveget meg nærmere fossens fot. Jeg fulgte steinura helt opp til fjellveggen, og kom så nære vannfallet det lot seg gjøre. Her oppe laget fossen sitt eget lokale regnvær, selv om det var opphold ellers. Vanndusjen fra den virvlet nærmere 150 meter opp igjen. Jeg hadde regnjakke på, men det var svært våte og krevende forhold for fotografering.
Det var ikke mye vind i lufta, men skiftende trekk gjorde at dusjen fra fossen av og til ble ledet vekk fra stedet jeg stod. Da så jeg mitt snitt til å knipse flere bilder på nært hold. Og dronen klarte jeg også å få i lufta.
Ved Tyssestrengene i Hardanger.
For en gammel fosseentusiast var det en helt særegen opplevelse å stå der i den store naturkatedralen ved kanten av Hardangervidda, ved foten av Norges høyeste frie vannfall. Det er synd det er så sjelden Tyssestrengene får renne fritt.
Desto mer setter jeg pris på de gangene jeg har vært så heldig å få oppleve dette. Man blir så uendelig liten i møte med slik natur.
I 2001 hadde jeg ikke så stor tro på at jeg skulle få se fossen igjen. Men med klimaendringene som nå gjør seg gjeldende, er det ikke utenkelig at det blir flere muligheter i framtida. Det gjelder bare å oppdage de i i tide.
Mens jeg fotograferte som best jeg kunne nede fra Tyssebotn, fløy et helikopter over meg og ble borte bak kanten langt der oppe. En stund etter kom det samme vei tilbake. Det var ansatte i kraftverket som hadde vært inne og “skrudd av” fossen.
Da jeg litt senere ruslet ned fra Tyssebotn minket vannføringen i elva merkbart, og Tyssestrengene ble tynnere. Et vemodig øyeblikk, for jeg vet jo ikke når eller om jeg får oppleve denne fossen igjen. Men denne opplevelsen vil jeg huske til livet en dag tar slutt.
Farvel til Tyssestrengene for denne gang.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 02.02.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
