Fulufjellet ligger på riksgrensen mellom Norge og Sverige, og har nasjonalparker på begge sider. Her dominerer platåfjell av sandstein med gammelskog i de bratte lisidene. Vi har fulgt en gammel ferdselsvei over fjellet til nabolandet.
Fulufjellets nasjonalparker
Ett fjell, to land, to nasjonalparker. Her finner du grenseløse opplevelser i et øde fjellområde, uten mye tilrettelegging. Ingen spisse tinder å se i noen retning, bare et mektig platå av sandstein. Flatt på toppen, men med bratte lisider med verdifull gammelskog. Dette er Fulufjellet.
Fjellet ligger på grensa mellom Trysil i Norge, og Älvdalen i Sverige. Det er nasjonalparker på begge sider av landegrensen. På svensk side har verneområdet fått navnet Fulufjällets nationalpark, og det dekker 385 km². Parken inkluderer Njupeskärs vattenfall, Sveriges høyeste foss med 93 m. Fjellgrana “Old Tjikko” ligger også på svensk side av Fulufjellet, den er verdens eldste levende tre med et opp mot 9500 år gammelt rotsystem.
På norsk side ligger Fulufjellet nasjonalpark, opprettet i 2012. Den er betydelig mindre enn sitt svenske motstykke, bare 85 km². Også her domineres landskapet av store platåer av sandstein, med flate vidder på toppen og bratte lisider.
Varde nær Simlehøa, Fulufjellet.
Ekte villmark
Størstedelen av nasjonalparkene er ligger over tregrensa, og er dermed snaufjell. Det er et stort innslag av blokkmark oppe på platåene, og i lisidene finnes mye ur og rasmark. Den gulgrønne kartlaven dekorerer steinen i urene, med sine intrikate og vakre mønstre.
Berggrunnen i Fulufjellet er ensartet med prekambrisk sandstein, såkalt trysilsandstein. Til tross fpr dette er landskapet variert. Vi har allerede beskrevet de flate platåene, men mange steder finnes mer dramatiske erosjonsformer som juv, brede kløfter og nedskjæringer. Det høyeste punktet i nasjonalparkene er Slottet på 1047 m.o.h. Toppen ligger på norsk side av riksgrensen.
Fjellgran ved Kvernåskåra, Fulufjellet.
Fulufjellet er lett tilgjengelig, både når det gjelder å komme seg dit og for vandring innenfor nasjonalparkene. Selv om fjellet ligger mellom store turistdestinasjoner kan man oppleve ekte villmark og naturens egen stillhet.
I Fulufjellets nasjonalparker kan du lett vandre en hel dag uten å treffe et eneste menneske. Den vakre og mystiske gammelskogen, fossefallene, det vidstrakte platåfjellet og mulighet for å oppleve bjørn på nært hold kan gi deg minner for livet.
Vandring på Girdalsvegen, Fulufjellet.
Vår tur
I slutten av juli tok vi turen til Fulufjellet nasjonalpark på norsk side av grensen. Planen var å gå fra Ljørdalen i Trysil, og over fjellplatået til riksgrensen mot Sverige. Vi ville følge en gammel ferdselsvei over fjellet. Girdalsvegen går fra Bjønnmorsætra i Ljørdalen, og over Fulufjellet ved Simlehøa. Stien kommer ned i Girådalen på svensk side, men dette dalføret munner ut igjen på norsk side litt lengre sør. Her har det navnet Girdalen.
Vi startet turen fra grusveien ved Bjønnmorsætra, og fra setra gikk tydelig sti opp gjennom skogslia. Etter bare få meter passerte vi grensa for nasjonalparken.
Fjellnatur på Fulufjellet.
Den første kilometeren gikk i moderat til bratt motbakke. Det var 300 høydemeter som skulle forseres, men det gikk greit på fin skogsti. Vi funderte litt på om Bamse Brakar lå på lur i skogen, men vi så ingen spor etter ham.
Nesten oppe ved tregrensa var det rigget til en fin rasteplass under ei gammel og solid furu. Plassen må ha vært brukt i svært lang tid, for en rusten hestesko var godt inngrodd i furustammen. Den må ha blitt hengt på furua for mer enn hundre år siden, så sakte som trær vokser i denne høyden.
Gammel hestesko inngrodd i furu, Fulufjellet.
En egen verden
Etter en snau times gange var vi oppe på platået. Det var litt som å komme til en egen verden der oppe. Først hadde vi jo flott utsikt tilbake mot Ljørdalen, men jo lengre inn på vidda vi kom, jo sterkere ble følelsen av å være avsondret fra sivilisasjonen.
Jeg hadde ventet mer stein og blokkmark enn det var oppe på Fulufjellet. Men terrenget var stort sett dekket av lav vegetasjon, og det var fast og særdeles lettgått. Derfor gikk det ganske raskt innover det vidstrakte fjellplatået. Dalene rundt forsvant ut av syne, noe som forsterket inntrykket av et enormt viddelandskap.
Et litt spesielt fenomen her oppe var enkelttrærne av gran som stod spredt over vidda. Mange var vindskeive og brukne, og bar preg av et hardt klima. Men noen var ganske store, og det var rart å se de ensomme trærne som har klart seg så lenge. Så var vi heller ikke så langt unna verdens eldste levende tre.
Ensom gran på Fulufjellet.
Over grensen
Et par kilometer inn på vidda, tok vi av stien, og gikk mot toppen av Simlehøa, 1003 m.o.h. I det flate landskapet var det ikke lett å se hva som var høyeste punkt, så vi fulgte GPS for å plassere oss på toppen.
Fra Simlehøa gikk vi slakt nedover mot riksgrensen i øst. Vi passerte flere ensomme grantrær oppe på vidda, før vi etter et par kilometers gange var fremme ved grensen. Vi hadde dermed gått til Sverige.
Jeg hadde også tenkt å spore opp en av de gamle riksrøysene, men hadde ikke gjort god nok research på hvor de var plassert. Så det ble med noen grensestolper for Fulufjällets nationalpark.
Grensestolpe for Fulufjällets nationalpark.
Senere fant jeg ut at røysene var markert i kart-appen jeg brukte, og vi hadde vært 300 meter unna riksrøys 128A. Det oppfattet jeg ikke ute i felten, så det ble en noe irriterende tabbe der.
Men naturen var storslagen, og været var fint, så det var liten grunn til å henge med nebbet. Vi gikk langs grensen tilbake mot stien, så fulgte vi den hele returen over fjellet til Ljørdalen.
Fulufjellet hadde vist seg fra en ytterst gjestmild side denne julidagen, og vi fikk en flott fottur. Vi brukte snaue fem timer på turen, og gikk 13,5 km. Hit kommer vi gjerne tilbake, kanskje en råkald og dunkel vinterdag kan gi noen fine stemninger?
Rødbrun steinsopp ved Bjønnmorsætra, Ljørdalen.
Kilder:
Fulufjellet nasjonalpark, Nasjonalparkstyret for Fulufjellet (hentet 24.08.2023).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 26.08.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
