Lyngsalpan er en 90 km lang vegg av mektige fjell og breer i Troms. Kjører du E6 på østsida av Lyngen, er fjellrekka det dominerende landskapstrekket på motsatt side. Vi avlegger fjellområdet et lite besøk.
Lang fjellrekke
Et kort stykke øst for Tromsø ligger de store fjordene Ullsfjorden og Lyngen. Mellom disse finner vi den store Lyngenhalvøya, den dekker ca 1400 km². Så å si hele området er dominert av høye fjell og isbreer, et urørt naturområde som rommer det meste du kan ønske deg for et fjellenes friluftsliv. Dette er Lyngsalpan.
Lyngsalpan deles av kommunene Lyngen, Tromsø, Storfjord og Balsfjord, i det som snart går tilbake til å være Troms fylke. Det høyeste fjellet er fortsatt Jiehkkevárri på 1834 m.o.h.
Det ligger omtrent midt i området, og det samiske navnet betyr “brefjellet”. Det er helt naturlig, ettersom Jiehkkevárri har en stor brekappe som dekker hele topplatået.
Andre markante fjell og tinderekker i Lyngsalpan er Piggtinden og Lakselvtindane i sør, og Jægervasstindan, Lenangstindane og Peppartinden i nord.
Fjordarmen Kjosen deler Lyngenhalvøya nesten i to. Den skjærer seg inn mellom fjellene fra Ullsfjorden i vest, og mellom fjordbotnen og fjæra ved Lyngseidet er det bare tre kilometer. Her går fylkesvei 91 i et særdeles mektig landskap, og det går ferger over både Lyngen og Ullsfjorden. Det er dermed god adkomst til Lyngsalpan.
Ved Gievdanjohka i Steindalen, Lyngsalpan.
Landskapsvernområde
Den 20. februar 2004 ble Lyngsalpan vernet som landskapsvernområde. Det 960 km² store verneområdet skal ta vare på et av Norges mest karakteristiske fjell- og brelandskap.
Det er i første rekke isen som har skapt Lyngsalpan, og breene er fortsatt et viktig landskapselement. Det nakne landskapet gjør det lett å studere landskapsformer som morener, eskere, elveløp og annen geologi.
Vernet skal sikre allmennheten tilgang til store naturopplevelser gjennom et enkelt og tradisjonelt friluftsliv, uten teknisk tilrettelegging. En enkel og utrolig flott fottur er turen inn til Blåisvatnet i den nordlige delen av fjellområdet. Lyngsalpan har også blitt et svært populært område for toppturer og ekstremskikjøring.
Samtidig skal samisk kultur og næringsutnyttelse ivaretas, ved å bevare både naturgrunnlag og kulturminner i landskapsvernområdet. Reindrift vil være en næring som utøves i Lyngsalpan.
Steindalsbreen i Lyngsalpan.
Brelandskap
Som nevnt er breer et viktig landskapstrekk i Lyngsalpan. Nord for Kjosen er det Strupbreen som er størst, men det er sentralt i området det er mest is. Rundt Jiehkkevárri ligger Fornesbreen, Vestbreen og Sydbreen, i tillegg til breen som dekker selve fjellet. Det er et alpint og barskt landskap.
Litt lenger sør ligger Steindalen. Den går opp i fjellet fra Storfjorden, som den innerste delen av Lyngen kalles. Øverst i dalen ligger Steindalsbreen, en av de større breene i Lyngsalpan.
Hoveddelen av breen ligger inne i en stor “skål”, formet av fjellen Nállangáisi, Nállancohkka og Imagáisi. Mellom sistnevnte har breen utløp ned mot Steindalen, i et relativt bratt brefall, før den flater noe ut mot et brevann i front.
Som de fleste norske breer er også Steindalsbreen i tilbakegang. Varmere klima smelter breis over hele kloden, og Lyngsalpan er dessverre ikke noe unntak. Så om man vil opplever breene i noenlunde “god stand”, så er det ingen grunn til å utsette turen.
Grønne gressbakker i Steindalen, Lyngsalpan.
På tur gjennom Steindalen
Utgangspunktet for en tur til Steindalsbreen er grenda Steindalen ved Storfjorden. Herfra er det en seks kilometer lang fottur opp til breen, på en godt merket og tydelig sti.
Jeg parkerer bilen på en stor og fin parkeringsplass ved IMA Tursenter, noen hundre meter opp i bakken fra fylkesvei 868. Fra plassen går den merkede ruta opp mot Steindalen, og jeg legger i vei.
Stien går først i jevn og moderat stigning på nordsiden av Gievdanjohka, eller Steindalselva. Den runder åsryggen Gobinjunni på sørsiden, og her blir det litt tyngre motbakke. Her passeres Fødestein, ei middels stor og flat steinblokk som ligger rett ved stien.
I august 1848 fødte 25 år gamle Elen Margrete Hansdatter en gutt her. Hun var alene på vei ned fra setra oppe i Steindalen, men fikk hjelp fra andre som kom samme veien litt senere.
Mot endemorenen foran Steindalsbreen, Lyngsalpan.
Det brattere partiet flater ut, og jeg kommer frem til Steindalshytta etter drøyt to kilometers gange. Like ved kommer Tverrelva ned fra fjellet i nord, den krysses på en fin trebru. Så følger en lett vandring videre oppover dalen. Først går stien gjennom glissen fjellbjørkeskog, så over åpne gressbakker mot en enorm endemorene som går tvers av hele dalen.
Steindalstinden og Gaskacohkka reiser seg opp til 1500 m.o.h., de høye fjellene på hver side gir følelsen av å gå inn i en gigantisk portal. Etter hvert kommer jeg opp til endemorenen, og skjønner med det samme hvorfor dalen heter Steindalen.
Ved Steindalsbreen, Lyngsalpan.
Istidslandskap ved Steindalsbreen
Fra starten nede ved fjorden er det rundt fem kilometers gange opp til den store endemorenen, som har det samiske navnet Nállanriehppi. Her skifter landskapet totalt karakter.
Fra de grønne gressbakkene nedenfor, går en bratt og steinete bakke opp til nettopp stein. Mye stein og grå stein. Dette er slik hele Norge så ut da innlandsisen trakk seg tilbake etter siste istid for rundt ti tusen år siden.
På toppen av morenen flater terrenget ut igjen, og jeg kan nå se helt inn til foten av Steindalsbreen, målet for turen. Den flyter gjennom et trangt fjellpass, for så å bre seg utover i en ganske flat bretunge. Men den har helt tydelig smeltet mye tilbake. Jeg finner markeringer gjort av NVE i 1998, og det er snakk om flere hundre meter.
Etter ytterligere en kilometers gange er jeg fremme ved turmålet mitt. Turen hit er ca 6,5 km lang fra utgangspunktet nede ved Storfjorden. Jeg har brukt 2,5 timer på turen opp, inkludert diverse fotostopp. Så har du et grunnlag for å gjøre dine egne beregninger.
Ved Steindalsbreen, Lyngsalpan.
Det er øde og goldt landskap jeg har foran meg, men det ligger en spesiell skjønnhet i det også. Det har dannet seg et turkist og flott brevann foran breen, og jeg går ned til kanten for å finne mulige fotomotiver.
Det åpenbarer seg fort i en krystallklar isklump som dupper i vannkanten. Jeg kryper ned på kne og fotograferer den i et utall ulike vinkler, med vannet og brefallet i bakgrunnen.
Selv om landskapet er nakent og øde, finnes det noen få planter som klorer seg fast i steinrammelen. Jeg finner fine, små tuer av gulsildre som lyser opp, og grønn mose finner livsgrunnlag på leiravsetningene langs elva.
Jeg vandrer rundt oppe i istidslandskapet en god time, før jeg vender nesa nedover igjen. Returen tar ca 1,5 time, og totalt har jeg dermed brukt fem timer på vandringen i Steindalen. Det er en flott og relativt lettgått tur, selv om det innebærer et par tunge kneiker.
Er du interessert i geologi, og kanskje spesielt kvartærgeologi, så er turen opp til Steindalsbreen som en åpen lærebok om isens eroderende krefter. God tur!
Gulsildre ved Steindalsbreen, Lyngsalpan.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 25.10.2022. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
