Geirangerfjorden representerer kanskje det aller ypperste av vårt vestnorske fjordlandskap. Som en av to norske fjorder står den på UNESCO’s liste over verdens naturarv. I de stupbratte fjellsidene ligger i tillegg en unik kulturarv.
Turistmål i over hundre år
Geirangerfjorden er en 16 km lang og krokete fjordarm på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den er en arm av Sunnylvsfjorden, som igjen er en forgrening av Storfjorden.
Fra den vesle fjordbygda Geiranger innerst i fjorden, er det 110 km seiling til åpent hav utenfor Ålesund. Det er en spektakulær reise som har tiltrukket seg turister fra hele verden siden slutten av 1800-tallet.
Et av de første turistskipene som besøkte Geiranger, var yachten “Nereid” i 1869. Ombord var bankmannen Edward Blackhouse, som ville lindre stress og pleie sin dårlige helse.
Senere kom den tyske keiser Vilhelm II, han kom til Geiranger med sitt skip “Hohenzollern” hver sommer fra 1899 til 1914. Det var svært god reklame for bygda, og økte interessen ytterligere.
Junimorgen i Geiranger.
Vei over fjellet
Geirangervegen stod ferdig i 1889, den fører fra fjorden og opp til 1040 m.o.h. ved Djupvasshytta. Videre kan du kjøre over Strynefjellet til Skjåk og Gudbrandsdalen.
I begynnelsen var det hest og kjerre som fraktet turister langs Geirangervegen. Men da bilen gjorde sitt inntog, investerte bygdas skysslag i åpne skyssbiler som tålte den bratte vegen og de krappe svingene.
På 1930-tallet var det inntil 50 biler i drift i Geiranger, noe som gjorde at den lille fjordbygda hadde større biltetthet enn i Oslo på den tida.
Ørnevegen ved Geirangerfjorden.
Ørnevegen
I 1956 stod ny vei mellom Geiranger og Eidsdal ferdig, idag kjent som fylkesvei 63. Før den tid hadde trafikken gått med ferge til Eidsdal og Valldal, før turistene tok fatt på veien videre over fjellet til Trollstigen og Romsdalen.
Fra Geirangerfjorden går veien i 11 slyng opp fjellsida fra Grande til Møllsæter, en veistrekning som har fått navnet Ørnevegen. Den øverste svingen kalles Ørnesvingen, og her er det bygget et flott og moderne utsiktsplatå.
Her på ca 500 m.o.h. kan turistene nyte den makeløse utsikten mot fjord, fosser og fjell. Ørnevegen er den eneste adkomsten til Geiranger i vinterhalvåret, Geirangervegen og ferga har vinterstengt.
Ved Geirangelva i Geiranger.
Fossefallene
Langs Geirangerfjorden finner vi ei lang rekke imponerende fossefall. Brudesløret, Friaren og Dei Sju Søstre er uten særlig tvil de mest kjente. Men også Ljosurdfossen, Grandefossen og Gjerdefossen kan være vakre syn, særlig på våren og forsommeren når snøen smelter i fjellet.
Gjennom bygda renner Geirangelva i flere fosser og stryk. Langs elva er det bygget gangvei med rekkverk og flere utsiktspunkter.
Lengre opp i dalen finner vi Storsæterfossen. Den kan man gå under, og fossen har lenge vært en av de mindre kjente attraksjonene i Geiranger. Det kan naturligvis ha sammenheng med at et besøk krever en liten fottur på rundt 40 minutter med drøyt 200 høydemeter.
Dei Sju Søstre og Knivsflå, Geirangerfjorden.
Verdensarv
Den 14. juli 2005 ble Geirangerfjorden skrevet inn på UNESCO’s liste over verdens naturarv, sammen med Nærøyfjorden i Sogn, med beskrivelsen “Vestnorsk fjordlandskap”. Året etter kåret magasinet National Geographic området til det best bevarte på verdensarvlista.
Dette har gitt mye god reklame for Geiranger, og turistene strømmer til som aldri før. Det har også sine utfordringer.
Masseturisme
Geiranger har idag rundt 230 fastboende. De aller fleste har sitt virke i turistnæringen. Årlig kommer nå ca 700000 turister til den vesle fjordbygda, halvparten med de 150 – 200 cruiseskipene som anløper hver sommer.
Dette gjør Geiranger til Norges tredje travleste cruisehavn, etter Oslo og Bergen. Det blir trangt om plassen når det aller meste av turiststrømmen ankommer i løpet av noen korte sommeruker.
Masseturisme og økende forurensning er problemer som blir stadig mer aktuelle både i Geiranger, og ved andre sterkt trafikkerte turistmål i Norge. Tiltak som blir innført er nye krav til utslipp fra skip, og elektrifisering av seilingen i trange fjorder er også aktuelt.
Verdensarvstatusen gir mange fordeler når destinasjonen skal markedsføres, men den forplikter også til å bevare landskap og natur.
Junikveld ved Gjerdefossen, Geirangerfjorden.
Drømmemotivet
Jeg tok turen til Geiranger i midten av juni. Værmeldinga var strålende, med stille, klart og varmt vær i sikte. Jeg hadde to mål for turen: Fotografere et motiv jeg har drømt om i over 30 år, og en fjelltur jeg sist gikk for over 25 år siden.
På slutten av 1970-tallet dukket det opp en turistreklame med et bilde fra Geirangerfjorden, jeg tror det var NSB som hadde gitt ut brosjyren. Bildet viste fjorden omtrent som man ser den fra Ørnesvingen, men med en høy foss i forgrunnen.
Fotoet var noe av det fineste jeg hadde sett fra Vestlandets fjorder og fjell, noe som fascinerte meg sterkt på den tida. Den fascinasjonen har ikke avtatt, selv om interessen nå omfatter hele Norge.
Jeg fant etterhvert ut at vannfallet heter Gjerdefossen, og at den ligger bare noen hundre meter borti lia fra Ørnesvingen. Men å komme seg frem til motivet er lettere sagt enn gjort. I fjellsida vokser tett skog helt ut på stupkanten, og det er kronglete og ikke helt ufarlig å klyve frem til de få punktene man har fri sikt til fossen.
Får man det til, gir det uten tvil et flott motiv i linsa. Men jeg har i flere tiår drømt om å komme nærmere denne fossen, og få plassert den høyere i bildet. Jeg har fablet om både rappellering i tau ned fjellveggen, heliumballong og helikopter for å få drømmemotivet. Men det har naturligvis aldri ført frem. Før nå.
Verdensarven Geirangerfjorden.
Luftens baron
De siste årene har sett en rivende utvikling av ubemannede luftfartøy, allment kjent som droner. Spesielt multikopter-teknologien har gitt film- og fotomiljøet noen helt astronomiske muligheter. Denne teknologien har nådd meg også, jeg har jobbet en stund for å kunne utnytte de nye mulighetene på en sikker måte.
På slutten av fjoråret investerte jeg i en DJI Mavic 2 Pro drone, og i løpet av vinteren har jeg utarbeidet operasjonsmanual og oppfylt de andre lovpålagte kravene for oppstart av fotovirksomhet fra lufta.
Jeg har naturligvis trent på flyving, og planlagt mulige operasjoner nøye. Nå var muligheten der for å få drømmemotivet ved Gjerdefossen. Men kunne det la seg gjøre trygt og sikkert, og innenfor regelverket?
Gjerdefossen kan skimtes rett bortenfor Ørnesvingen.
Drone ved Gjerdefossen?
Gjerdefossen faller rundt 170 m ned en loddrett fjellvegg, og med drone har jeg kun lov å fly inntil 120 m over bakken i min kategori (RO1). Det beste utgangspunktet for flyvning mot fossen ligger på et utsiktspunkt ca 180 m unna, i omtrent samme høyde som toppen av den.
Mellom fossen og utgangspunktet er fjellsiden mer skrånende, selv om den er temmelig bratt. Allikevel er det mulig å holde seg innenfor høydebegrensningene ved å følge kanten bortover mot oversiden av fossen, og så fly lavere i takt med skråningen nedover.
En annen utfordring er å holde dronen synlig og kontrollerbar uten hjelpemidler som skjerm eller kikkert. En grå dings mot en grå fjellvegg blir fort vanskelig å se, selv på ganske kort hold.
Det løste jeg ved å klistre neonrefleks med ulik farge på hver side. Da ble dronen lettere å se, samtidig som jeg kunne holde orden på dens orientering.
Panorama med Geiranger og Geirangerfjorden.
Sjekk mulige restriksjoner
Noe av det første man må gjøre før enhver flyvning med drone, er å sjekke om det foreligger restriksjoner på området man ønsker å fly i. Det være seg luftfartsrestriksjoner, eller eventuelle verneforskrifter. Dette kan man enkelt sjekke på safetofly.no.
Det meste av Geirangerfjorden ligger innenfor Geiranger-Herdalen landskapsvernområde, og her er det ikke tillatt med motor på modellfly eller lignende. Dermed er droneflyving ulovlig uten tillatelse fra det aktuelle vernestyret.
Heldigvis ligger Gjerdefossen utenfor dette området, i stedet omfattes den av Hyskjet naturreservat. Dette verneområdet har imidlertid ikke forbud mot motoriserte modellfly, eller andre bestemmelser som kommer i konflikt med bruk av drone.
Riktig nok lyder paragraf 3, punkt 4 slik: “Motorisert ferdsel på land og på vatn er forbode, medrekna start og landing med luftfartøy”. Men i et brev datert 6. mars 2019 slår Miljødirektoratet fast at de ikke anser bruk av droner som motorferdsel etter motorferdselloven, som ligger til grunn for verneforskriften.
Spektakulære Gjerdefossen, Geirangerfjorden.
Bonanza!
Ingen luftfartsrestriksjoner var gjeldende for det lille flyvningsområdet de dagene jeg befant meg i Geiranger. Dermed var alt klart. Fredag kveld gjennomførte jeg den første flyvningen.
Take-off stedet er ganske begrenset, men det gikk fint å få dronen i lufta. Så ble det å følge fjellsiden rolig bortover lia, slik at dronen aldri hadde mer enn 120 m luft under seg. I fint kveldslys fikk jeg tatt de første bildene av Gjerdefossen fra nye vinkler.
Morgenen etter var jeg på plass igjen, nå med sola fra motsatt kant og rett inn på fossen. Det ble et ganske spektakulært skue som dukket opp på skjermen etterhvert som jeg nærmet meg fossefallet. Til alt overmål kom et digert cruiseskip seilende inn fjorden, og satte en aldri så liten prikk over i’en.
Jeg skal innrømme at jeg var temmelig nervøs når dronen skulle manøvreres tilbake, en feilmanøvrering førte den bare 50 cm fra fjellveggen et øyeblikk. Men alt gikk bra, og den landet trygt med alle bildefiler ombord. Jeg hadde fått bildene jeg har fantasert om så lenge jeg har fotografert norsk landskap.
Med det var jeg klar for en lang fjelltur, men det blir det mer om i neste innlegg.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 05.07.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
