Lengst nord i Nordmarka ligger et av de høyestliggende områdene i hele Oslomarka. Her kan man nesten få litt “fjellfølelse”, og snøen ligger ofte lenge her oppe. Vi har gått i skilegenden Ivar Formos spor.
På Nordmarkas tak
Vi har tatt turen til Lunner kommune på Hadeland en kald og klar januardag. Det er sesongens første virkelig fine vinterdag, med tilnærmet vindstille og solblankt vær. Det er noen kuldegrader, men ikke verre enn at det som vanlig løses med klær.
“Vi” er datteren min Linn, og jeg. Vi har tenkt oss på en skitur i Nordmarka, men for å unngå de mest travle løypene nær byen, har vi kjørt opp til Mylla, lengst nord i marka. Her ligger et av de høyestliggende områdene i hele Oslomarka.
Høyeste topp i Oslomarka er Svarttjernåsen på Krokskogen. Den toppen har høyden 717 m.o.h., og hører til Jevnaker kommune. Oslo kommunes høyeste punkt er for øvrig Kjerkeberget, 629 moh.
I Formoløypa på Bislingflaka, Nordmarka.
Vi skal derimot opp på Lunner kommunes høyeste topp, som er Bislingflaka. Det er en stor og platåformet ås som når opp i 693 m.o.h. Toppunktet er Venehaugane, som ligger på den sørlige delen av platået.
Her oppe har vegetasjonen preg av fjellterreng. Gran og bjørk blir relativt kortvokste og krokete, og skogen er åpen og glissen. Flere myrer gir landskapet en enda mer åpen karakter, og forsterker fjellfølelsen for de som tar turen.
Om sommeren bugner det i nasjonalblomsten røsslyng oppe på Bislingflaka. I den lokale dialekten kalles røsslyng for “bisling”, så toppens navnehistorie krever ikke omfattende forskning for å tolkes.
Inn i storskogen, Nordmarka.
I skilegendens spor
Vi starter turen vår ved Myllsdammen i østenden av innsjøen Mylla. Hit har vi kommet etter å ha tatt av fra riksvei 4 ved Grua. og kjørt Myllavegen opp til den fine parkeringsplassen. Her er det avgiftsparkering, slik at Mylla Løypeforening kan finansiere den fine jobben de gjør med å kjøre opp skiløypenettet i denne delen av Nordmarka.
Vi spenner på oss skiene, og følger den oppkjørte løypa på Myllslivegen på sørsiden av sjøen. Det går også løyper ute på isen, men vi velger å gå inne i den lune skogen for å unngå en litt kald trekk ute i åpent lende.
Etter drøye to kilometers skigåing er vi fremme ved Ålsjøvika, og her møter vi løypa som følger Ålsjøvegen. Til høyre går den videre vestover langs Mylla, mens vi følger veien i sørlig retning, og inn i skogen.
Småbjørk på Skillemya, Nordmarka.
Da er vi med ett i Formoløypa, oppkalt etter skilegenden Ivar Formo. Han ble olympisk mester på 50 km langrenn i 1976, i Innsbruck. Fire år tidligere tok han bronsemedalje på 15 km under OL i Sapporo, Japan. Han vant bl.a. også den første verdenscupen i langrenn, uoffisielt arrangert i sesongen 1973-74. I tillegg vant han seks NM, og fikk kongepokal i 1975.
Ivar Formo likte seg svært godt i denne delen av Nordmarka, og var ofte på skitur i løypa over Bislingflaka. Derfor er løypa oppkalt etter han. Formo omkom 2. juledag 2006, da han gikk gjennom isen på Store Sandungen og druknet.
Veiviser i Formoløypa nær Bislingflaka.
Til topps på Bislingflaka
Vi følger Formoløypa sørøstover på Ålsjøvegen, til et nytt løypekryss like etter en stor venstresving. Her tar vi til høyre, og følger Formoløypa inn i storskogen. Terrenget stiger jevnt, men moderat inn blant de store, snøtunge grantrærne. Det er nesten en katedralaktig stemning i slik skog om vinteren, og det er dørgende stille her inne.
Etter snaue 800 meter gjennom skogen er vi oppe på Skillemyra, eller Vannskillemyra som også brukes. Her åpner landskapet seg, og småvokste og krokete bjørketrær overtar dominansen i vegetasjonen. Rim har dekorert trærne med den fineste julepynt.
I sørenden av myra møter vi nok et løypekryss. Et skilt forteller at Formoløypa svinger opp i skogen til venstre, og vi adlyder ordren fra de røde bokstavene.
Snødekt skog nær Bislingflaka, Nordmarka.
Nå blir terrenget litt brattere, og løypa svinger seg opp mot Syljusæterkollen og Venekollane, sørryggen på Bislingflaka. Snøtung og vakker skog omkranser skisporene på begge sider, og den får et mer fjellskogaktig preg jo høyere vi kommer.
Etter hvert er vi oppe på åsen, og løypa veksler mellom å gå over små myrer, og gjennom fjellskogen. Det er litt kaldere her oppe, og vi tenker å ta turen innom Bislingen Fjellstue, som i følge kartet skal ligge nær toppen. Kanskje det er mulig å få seg en kopp kakao?
Men da vi kommer frem til stedet der fjellstua skal være, er det sjokkerende tomt. Ingen stue er å finne. Det er ikke så rart, for den ble revet i 2021.
Dyrespor på Bislingflaka, Nordmarka.
Bislingen Fjellstue åpnet i 1967. Det var både overnatting og kafédrift på stedet, og stua ble drevet frem til 2008. Den ble da solgt, men åpnet aldri igjen.
Etter denne kalddusjen må vi pent fortsette skituren vår uten stopp. Det er litt for kaldt til noen lengre pause oppe på toppen, så vi følger turplanen videre. Kjøreveien opp til der fjellstua en gang lå, er fortsatt åpen, også vinterstid.
Vi følger dermed veien fra toppen av Bislingflaka og ned til Myllsdammen. Etter drøyt tre timer på ski, er vi tilbake ved utgangspunktet. Det føles som en akkurat passe skirunde denne dagen. Takk for turen!
Vinterstemning på Bislingflaka, Nordmarka.
Kilder:
Jensen, Omre, Løken – Markaboka, Orion Forlag 1995.
Rolf Bryhn – Ivar Formo, Store Norske Leksikon (hentet 15.02.2025).
Formoløypa, Skiforeningen (hentet 15.02.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 15.02.2025. Sist oppdatert 15.02.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
