Øst for Oslofjorden ligger et distrikt med vakkert jordbrukslandskap og mange gamle kulturminner. Dette er Follo. Nesten 150000 mennesker bor i de seks kommunene som utgjør distriktet, som vi skal ta en nærmere titt på.
Landet ved Folden
Follo er navnet på distriktet som ligger øst for Oslofjorden, i det sørlige hjørnet av det som inntil 2020 var Akershus fylke. Nå er Follo en del av den mye omdiskuterte regionen Viken.
Seks kommuner utgjør Follo. Disse er Nesodden, Frogn, Vestby, Ås, Nordre Follo og Enebakk. De var alle en del av det tidligere Akershus fylke, men er fra 2020 en del av det nye storfylket Viken.
Follo-navnet er en avledning av Folden, som er det gamle navnet på Oslofjorden. Her har navnet betydningen “flate”, som gjerne ble brukt om de ytre og brede områdene av store fjorder.
Vi finner navnet både ved kysten i Trøndelag og Nordland, i form av Folla eller Folda. I innlandet finner vi det f.eks. i Østerdalskommunen Folldal. I vårt tilfelle betyr Follo noe i retning av “landet ved Oslofjorden”.
Ved Økern i Frogn.
Vestby har kystlinje mot Oslofjorden, mens Frogn og Nesodden har kystlinje mot Oslofjorden i vest og Bunnefjorden i øst. Ås og Nordre Follo har sjøadgang til Bunnefjorden. Enebakk må nøye seg med strandlinje til den store innsjøen Øyeren.
Langs kystlinja ligger mange flotte badeplasser, mye brukt av befolkningen i sommersesongen. Kysten er ganske kupert og skogvokst, mens innlandet er flatere og preges av jordbruksland mellom tettstedene.
Follo er preget av bebyggelse og kulturlandskap, selv om Enebakk og Nesodden kan vise til større skogsområder. Rundt 145000 innbyggere bor på de 819 kvadratkilometerne som til sammen danner distriktet.
Follo har to byer, Drøbak og Ski. Sistnevnte er største tettsted og regionsenter. Andre tettsteder er Nesoddtangen, Ås og Vestby.
Ildjernet ved Nesodden, Oslofjorden.
Spydspissen mot fjorden
Vi begynner vår Follo-rundreise på Nesodden, som ligger som en spydspiss mot Oslofjorden. Eller snarere mellom Oslofjorden i vest og Bunnefjorden i øst, som allerede nevnt. Kommunen dekker litt over halvparten av halvøya, og da snakker vi om den nordligste delen.
I tillegg finner vi noen små øyer og holmer. På vestsiden ligger Steilene og Ildjernet, mens i øst er Langøyene og Skjælholmene de største.
Nesoddtangen er kommunens administrasjonssenter, og største tettsted. Det bor rundt 20000 mennesker i Nesodden kommune. Mange av dem har sitt arbeid i Oslo, og pendler over fjorden med de kjente Nesoddbåtene.
Badehus ved Flaskebekk, Nesodden.
Rutebåtene var og er svært viktige for befolkningen på Nesodden. De første båtrutene ble etablert på Bunnefjorden i 1857, og fra 1874 kom fast og varig trafikk mellom Nesodden og Kristiania, som Oslo het på den tiden.
Det var to ruteselskap som opererte på hver sin side av Nesoddlandet. På østsiden var det 19 stoppesteder fra Oslo til Nesset, og langs vestsiden var det 20 anløp som var svært avhengig av rutebåtene.
I 1941 ble de to fergeselskapene slått sammen til A/S Nesodden-Bunnefjorden Dampskipsselskap. Etter krigen var fergene nedslitte, men kommunen var svært opptatt av innbyggernes reisemuligheter. De overtok driften i 1957 da båtselskapet var på grensen til konkurs.
Ventehuset på Sørby brygge, Nesodden.
Landsteder og industri
Fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet ble det bygget en mengde landsteder og fritidsboliger på Nesodden, de aller fleste av folk fra Kristiania.
De lange rekkene med badehus ved sjøkanten er et velkjent syn rundt hele Nesoddtangen. De er ettertraktede eiendomsobjekter i dag, og selges gjerne for millionbeløp til tross for at de bare dekker fire-fem kvadratmeter.
Et av de eldste landstedene finner vi på Hellviktangen, ut mot Bunnefjorden på østsiden av halvøya. Dette var lyststed for sosieteten i Christiania fra slutten av 1700-tallet, og det var fremdeles et fasjonabelt landsted rundt 1900.
Fra 1925 til utpå 1950-tallet var stedet feriehjem. I dag er Hellviktangen et av de viktigste kulturelle møteplassene i kommunen, med kunstkafé og selskapslokaler.
I den gamle feltspatgruva ved Spro, Nesodden.
Nesodden har mange andre kulturminner også. Nord for Fagerstrand ved Oslofjorden ligger Spro. Stedet er er er mest kjent for spor etter tidligere industri, spesielt iseksport og gruvedrift.
Nesodden hadde i en kort periode stor eksport av is, og det finnes en rekke spor etter denne produksjonen. Blant annet finner vi flere kunstige isdammer, som Gaupemyrdammen, Bråtadammen og Sprodammen.
En feltspatruve lå også ved Spro, helt nede i sjøkanten. En ca 30 m lang stoll går rett inn i fjellet, og munner ut i en svær, åpen gruve. Den ble etablert på 1880-tallet, men hadde mest aktiv drift fra 1904 til 1918. Området her er et populært friluftsområde, med bademuligheter og tilrettelagte rasteplasser langs sjøen.
Vidt kulturlandskap ved Økern, Frogn.
Eldgammelt jordbruksland
Den neste Follo-kommunen vi stifter bekjentskap med, blir Frogn. Den dekker rundt en tredjedel av Nesoddlandet, og strekker seg ned til Solbergstrand ved Oslofjorden. Kommunen legger beslag på snaut 86 km2, og den har ca 16000 innbyggere.
Nøyaktig hvor lenge Frogn har vært bebodd av mennesker vet ingen, men det er funnet en lang rekke fornminner i kommunen. Det er gravhauger, steinøkser, bygdeborger og varder som forteller sin tydelige historie om svært gammel bosetting.
Navnet Frogn er avledet fra gårdsnavnet Froen, som på gammelnorsk hadde formen Fraun. Det betyr “fruktbar, gjødslet jord”, noe som peker tilbake på eldgammel jordbrukskultur.
Kulturlandskap nær Huseby, Frogn.
Frogns kulturlandskap rommer mange kulturminner fra steinalder, bronsealder, jernalder og middelalder. Størstedelen er gravminnner og bosetningsspor fra bronsealder og jernalder, men kommunen har også flere helleristningslokaliteter.
Men det finnes også kulturminner fra nyere tid. Oscarsborg festning i Drøbaksundet har en sentral plass norsk krigs- og forsvarshistorie, fra 1640 og fram til i dag. Senkingen av det tyske krigsskipet Blücher ved invasjonen om morgenen den 9. april 1940 er kjent for de fleste.
Tåkeklokkene langs Oslofjorden er et annet nyere kulturminne i Follo. De er en del av kystkulturen langs fjorden, og tre av dem er bevart i Follo.
En av dem står på øya Søndre Langåra, og var sannsynligvis den eneste bemannede tåkeklokka i landet da den ble bygget i 1896. De to andre står på Nesoddtangen og på Elle sør for Drøbak.
Tåkeklokkeanlegget på Søndre Langåra, Oslofjorden.
Drøbak – drøye bakker
Drøbak er største by og administrasjonssenter i Frogn kommune. Her bor omtrent 13500 mennesker i skråningene ned mot Oslofjorden. Det er nettopp disse bakkene som har gitt byen navn, “drøye bakker”.
Rundt 1650 var Drøbak et lite strandsted under Ås prestegjeld, men utover på 1700-tallet vokste en større tettbebyggelse frem i strandkanten ved fjorden.
Det var på ingen måte tilfeldig. Oslofjorden er på sitt smaleste her ved Drøbaksundet, og man kommer seg ganske lett over fjorden her. Derfor ble det anlagt et fergested ved Sundbrygga i Drøbak.
I tillegg var det gode havneforhold ved Husvik og Kaholmene. Vinterstid holdt havna seg isfri lenger enn havnene lenger inne i fjorden. Når isen la seg ved Christiania, gikk varetransporten fra Drøbak til hovedstaden med hest og slede.
Ved Tamburbakken i Drøbak.
Oslofjorden er som nevnt på det smaleste i Drøbaksundet. På 1800-tallet bygget man en undersjøisk molo på Hurum-siden av sundet, for å tvinge fremmede krigsskip østover i passasjen. Det var der de norske forsvarsverkene var sterkest.
I 1842 fikk Drøbak rettigheter som kjøpstad, og ble en by. Det var på den tida den eneste i Akershus. 120 år senere ble Drøbak kommune innlemmet i landkommunen Frogn. Det innebar at Drøbak mistet bystatusen, men etter et kommunestyrevedtak i 2006 fikk byen statusen tilbake.
Svingete lokalvei ved Haugen, Vestby.
Fornminner og stasjonsby
Vi fortsetter videre sørover langs Oslofjorden, og kommer dermed til Frogns nabokommune Vestby. Her bor drøyt 18000 sjeler i et jordbrukslandskap som ikke skiller seg vesentlig fra naboen i nord. Tettstedene Son og Vestby er de største i kommunen, sistnevnte er administrasjonssenter.
Også i Vestby er det funnet en mengde fornminner, de eldste stammer fra Nøstvetkulturen ca 6000-4000 år f.Kr. Et par tusen år senere begynner det å vokse frem en bondekultur i Vestbyområdet, og en eller annen gang i løpet av bronsedalderen (1800-500 år f.Kr) oppstår en såkalt byr, eller urgård med flere hus.
Denne deles etter hvert til fire nye gårder: Vestby, Sundby, Nordby og Østby. De ligger alle nær dagens Vestby sentrum, og ved alle finner vi gravfelt fra jernalderen.
Vi hopper frem til nærmere vår egen tid. I 1879 kom jernbanen til Vestby. Der den krysset kongeveien mellom Kristiania og Halden, vokste det frem en stasjonsby. Her ble det etablert bank, kjøpmannsgårder, mølle og skole.
På Sundby gård var det gjestgiveri fra slutten av 1700-tallet frem til 1870. Vestby kirke ble bygget i 1886, og er en stor og staselig mursteinskirke med 450 sitteplasser. Mot slutten av 1800-tallet startet Grøstad Dampsag og Høvleri sin trelastvirksomhet.
Vestby kirke, Vestby.
Sommerkysten ved fjorden
Men det er sommerkysten ved Oslofjorden som antakelig trekker flest besøkende til Vestby. Mellom Hvitsten og Son ligger en blid og trivelig kyststrekning med hvite sommerhus, strender og kyststier.
Hvitsten ligger idyllisk til ved Oslofjorden. Stedet hadde status som ladested, og det var en viktig utskipingshavn for tømmer til Holland og is til England på 1600-tallet. I 1875 var det registrert 17 handelsskip på Hvitsten.
Mot slutten av 1800-tallet ble det som på Nesodden populært med feriehus for folk fra hovedstaden. I 1876 kjøpte Oda Lassons far et sommersted i Hvitsten. Det ble et sagnomsust møtested for en rekke kunstnere. Den velkjente Kristiania-bohemen samlet seg ofte her, med Hans Jæger og Christian Krogh i spissen.
Oda Lasson var kunstmaler, og giftet seg senere med Krogh. Andre kjente kunstnere som frekventerte Hvitsten var Frits Thaulow og Nils Hansteen.
Gamle badehus ved Hvitsten, Oslofjorden.
Edvard Munch var også en del av kunstnermiljøet i Hvitsten. I 1910 kjøpte han Nedre Ramme gård som sommerbolig og atelier. Han malte flere av sine kjente bilder her, som Alma Mater til universitetets aula i Oslo. Munch eide gården til sin død i 1944.
I dag har Hvitsten flere sommerhus enn fastboende, rundt 600 mot 350. Det er en særegen idyll med fred og ro som preger det vakre stedet ved Oslofjorden. En vandring på kyststien gjennom Hvitsten kan anbefales, stien inkluderer enkelte steder steintrapper laget av de etter hvert kjente sherpaene fra Nepal.
Kulturlandskap ved Vollebekk, Ås.
Landbruksskole og Da Vinci-bru
Vi svinger nordover igjen, og vekk fra strandkanten ved Oslofjorden. Da havner vi i Ås, en typisk landbrukskommune med store korndyrkingsarealer. Her bor drøyt 20000 mennesker, mange i tettstedene Vinterbro, Kroer, Nordby og Ås. Sistnevnte er også administrasjonssenter.
Det er smått med industriarbeidsplasser i kommunen, så utenom landbruket er Norges miljø- og biovitenskapelige universitet en stor arbeidsgiver. Skolen var tidligere kjent som Norges landbrukshøgskole.
Morgentåke nær Sundby, Ås.
Et annet kjent sted i kommunen er Årungen, som huser Norges nasjonalarena for roing. Enda flere kjenner nok til Tusenfryd, fornøyelsesparken som ligger der E6 og E18 møtes ved Vinterbro. Parken ble åpnet i 1988, og tiltrekker seg rundt 450000 besøkende hver sommer.
Ås’ historie strekker seg minst like langt tilbake i tid som hos naboene vi har vært innom. Vi har nevnt Nøstvetkulturen, som er betegnelse på en fase i eldre steinalder.
Nøstvet er navnet på en gård i Ås, hvor det ble funnet en spesiell type steinalderøks, Nøstvetøksa. Forskeren Andreas M. Hansen kom i 1904 frem til at funnene ved Nøstvet representerte en egen fase i tidsepoken.
Leonardo Da Vinci-broen i Ås.
Et langt nyere kulturuttrykk er Leonardo Da Vinci-broen ved Nygårdskrysset på E18. Leonardo Da Vinci laget en miniatyrmodell av broen i 1502. Den var opprinnelig tegnet til den tyrkiske sultanen Bayezid II, og broen skulle krysse Det gylne horn ved Bosporos-stredet.
Maleren og kunstneren Vebjørn Sand fikk se tegningene av broen første gang i 1985, og ti år senere så han en modell av broen på utstilling i Stockholm. Da fikk han ideen om å bygge den i full skala.
Som sagt, så gjort. I oktober 2001 åpnet gangbrua, som fikk solid mediedekning i Norge og resten av verden. Den er 108 m lang, og et elegant byggverk med historisk sus.
Ved Ingierstrand Bad, Bunnefjorden.
Nordre Follo
Nordre Follo er en ny kommune, etablert 1.1.2020 da de gamle Ski og Oppegård kommuner ble slått sammen. Det er en folkerik kommune, rundt 60000 mennesker har sin bopel her. Nordre Follo har både kulturlandskap og skogsnatur innenfor sine grenser.
I vest har kommunen kystlinje mot Bunnefjorden, og mellom denne og Gjersjøen ligger et ganske tynt befolket skogsområde. Lenger øst følger et tettbygd strøk med Kolbotn, Oppegård og Ski, før skogen igjen overtar i Sørmarka.
Ski er administrasjonssenter i den nye kommunen, og fikk bystatus i 2004. En tredjedel av kommunens innbyggere bor her. Ski er en typisk stasjonsby, og et trafikknutepunkt for regionen da Østfoldbanens østre og vestre linjer møtes her. Et spesielt trekk ved Ski er den omfattende bruken av teglstein i bygårder og offentlige bygg.
Ski middelalderkirke må vi også innom. Den stammer fra rundt 1150, og er bygget i stein. Den hadde opprinnelig bare et skip og kor, men har senere blitt utvidet.
Døpefonten er like gammel som kirken, mens klokkene er fra 1668 og 1871. Kirken har 200 sitteplasser. Den er et vakkert bygg, og du finner den like øst for Ski sentrum.
Roald Amundsens hjem Uranienborg ved Svartskog.
En annen severdighet i Nordre Follo er Uranienborg, Roald Amundsen hjem ved Svartskog. Den staselige villaen i sveitserstil ligger helt nede i strandkanten ved Bunnefjorden. Amundsen kjøpte bygningen i 1908, etter ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen i 1903-1906.
Huset står slik han forlot det da han dro på sin siste ekspedisjon, letingen etter italieneren Umberto Nobile. Amundsen forsvant med flyet Latham 47 i juni 1928. Uranienborg er i dag museum, og gir et godt innblikk i polfarerens liv.
Lenger nord ved Bunnefjorden ligger Ingierstrand Bad, “fjordens Frogneseter” som det ble kalt i glansdagene. Det kjente sjøbadet ble bygget i 1933-34, og hadde opptil 120000 betalende besøk i sesongen.
Ingierstrand var det viktigste offentlig tilgjengelige bad på østsiden av Oslofjorden fra mellomkrigstida til de første tiårene etter andre verdenskrig. Arkitektene Schistad og Mostue uttalte at deres målsetting var å tilpasse bygningene til terrenget “så den landskapelige skjønnhet understrekes, og arealet ikke overmøbleres”.
Kveld ved Vestby bru, Enebakk.
Enebakk – kulturminner og skogsnatur
Da gjenstår bare en visitt i den siste av de seks Follo-kommunene, og det er Enebakk. Det er den eneste Follo-kommunen som ikke har kystlinje, men til gjengjeld har Enebakk en lang strandlinje langs den store innsjøen Øyeren. Innbyggertallet er ca 11000, og de største tettstedene er Flateby, Kirkebygda og Ytre Enebakk.
Mye av kommunen består av skog og vann, og det gir rike muligheter for naturopplevelser og friluftsliv. Men det er også mye dyrket mark i Enebakk. Jordbruk var tidligere en hovednæring her, men nå er transport og servicejobber som sysselsetter flest. Mange arbeidspendler dessuten til Oslo og andre steder.
Lengst øst i Enebakk renner elva Igna fra Østmarka og ut i Øyeren. Langs elva finner vi et flott kulturlandskap med flere interessante kulturminner. Kirkebygda ligger sentralt i dette landskapet, og det naturlige midtpunktet er Enebakk kirke.
Den ligger flott til på en bakketopp ved elva. Det er en steinkirke fra middelalderen, oppført på 1100- eller 1200-tallet. Siden har den, som mange andre middelalderkirker, gjennomgått flere forandringer og utvidelser.
Ved Enebakk bygdetun, Enebakk.
Like ved kirka finner vi Enebakk bygdetun. Det ligger særdeles vakkert til i skråningene ned mot Igna. Tunet består av fire bygninger som er flyttet fra andre gårder i bygda.
Stedet gir et flott innblikk i hvordan hverdagslivet kunne fortone seg på en middels stor gård i Enebakk på slutten av 1800-tallet. Både bygninger, inventar og redskap bidrar til dette.
Vi forlater ikke Kirkebygda enda. Et steinkast unna kirka og bygdetunet ligger husmannsplassen Engerholm. Det er en av tre husmannsplasser som er fredet i sitt opprinnelige miljø her i landet. Engerholm var en plass under Enebakk prestegård, og den ble trolig bygget rundt 1750.
Hovedbygningen er satt opp i laftet tømmer. Husmannsplassen ble fredet i 1992, og restaurert frem til 1997. I dag er den et sjeldent minnesmerke over husmannstida i Norge.
Husmannsplassen Engerholm, Enebakk.
Vi beveger oss sørvestover til Ytre Enebakk. Her finner vi innsjøen Våg. Den ligger blankstille med idylliske viker og bukter, med skogsterreng på den ene siden, og tett boligbebyggelsepå den andre. Ved sørenden finner vi den gamle Vestby bru. Det er en vakker steinhvelvsbru bygget i 1910-11 der Tangenelva renner ut fra Våg.
Det passer å avslutte rundturen vår i Follo her ved Våg, en flott maikveld med en fargerik solnedgang. Men Follo har nok mye mer å by på, så vi kommer så gjerne igjen.
Vårkveld ved Våg, Ytre Enebakk.
Kilder:
Øystå, Grønvold, Søbye – Eventyrlige Follo, Orion Forlag 2003
Kommunedelplan for kulturminner og bevaring 2020-2024, Nesodden kommune 2020.
Follo, Wikipedia (hentet 17. august 2021).
Frogn, Wikipedia (hentet 24. august 2021).
Drøbak, Wikipedia (hentet 24. august 2021).
Vestby, Wikipedia (hentet 25. august 2021).
Opplev Vestby – Hvitstens historie (hentet 25. august 2021).
Drøbak, Wikipedia (hentet 24. august 2021).
Nordre Follo, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Ski, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Ski middelalderkirke, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Uranienborg (museum), Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Ingierstrand Bad, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Enebakk, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Enebakk kirke, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Enebakk bygdetun, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Husmannsplassen Engerholm, Wikipedia (hentet 27. august 2021).
Publisert 27.08.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
