Det har blitt 2020, og 66 norske kommuner har blitt historie. En av disse var Roan, som ble slått sammen med naboen Åfjord. På tampen av fjoråret tok vi en svipptur til kommunen som forsvant.
Fosen
Fosenhalvøya er en del av Trøndelag, og ligger på nordsiden av Trondheimsfjorden. Halvøya dekker rundt 3500 km², og rommer snaut 25000 innbyggere. Mot fjorden på innsiden ligger et grønt jord- og skogbrukslandskap, med spredte bygdesamfunn som Mosvik, Leksvik, Stadsbygd og Rissa. En viktig samferdselsforbindelse til Fosen er ferga over Trondheimsfjorden mellom Flakk og Rørvik.
Yttersida av Fosenhalvøya preges av en knudrete og naken kyst. Ute på spissen av halvøya finner vi det flate Ørlandet, og nordover fortsetter ei krokete kystlinje med øyer, holmer og skjær. Her og der deles landskapet av korte fjordarmer, og flere steder finner vi store havgrotter skapt under siste istid da landet var presset ned av innlandsisen.
Harbakhula ved Stokksundet er et gedigent eksempel på ei slik grotte. Kysten på Fosen strekker seg gjennom Åfjord og Osen til Flatanger, hvor Namdalskysten tar over. Landskapet på Fosenhalvøya er dermed variert, og byr på mye flott natur og gode muligheter for friluftsliv.
Ved Hellfjorden nær Roan.
Kommunereform
Fra 1. januar 2020 er antallet norske kommuner redusert fra 422 til 356, fylkene fra 18 til 11. Trøndelagsfylkene ble ett fra 1.1.2018. Mange mener mye om region- og kommunereformene, så det skal jeg la ligge, selv om jeg også ser både fordeler og ulemper.
En personlig ulempe er forresten at jeg må endre geografisk tilhørighet på rundt 70000 bilder i bildearkivet.
Ved Roan kirke.
Den forsvunne kommunen
En av kommunene som gikk over i historien 1. januar, var Roan på Fosenhalvøya. Den ble slått sammen med naboen Åfjord i sør, og den nye kommunen dekker 1329 km². Roan bidro med 377 av disse kvadratkilometrene, og med rundt 1000 innbyggere. Men selv om kommunen forsvant, ble ikke landskap og folk borte, om noen skulle være i tvil om det.
Den krokete kystlinja smyger seg fortsatt rundt Skjørafjorden, Hellfjorden og Brandsfjorden, akkurat som før. Kirka ligger på samme sted, ved det tidligere kommunesenteret som bar samme navn som kommunen. Og utenfor ligger Almenningen, Kynnøya, Sandøy og Børøya, slik de alltid har gjort.
Hundstien ved Berfjorden nær Roan.
Berfjorden
Midt i den gamle kommunen ligger Berfjorden. Den var målet for turen min i slutten av oktober. Rundt den lille fjordarmen går fylkesvei 6312, og på to steder passerer den loddrette fjellvegger som er svært rassutsatte. Fjellet henger over veibanen både ved Måvika og ved Hundstien, og i 2016 gikk et stort ras ved førstnevnte.
Raset førte til at veien ble stengt i en lang periode, og fortsatt skysses skolebarna i båt forbi de rasutsatte fjellsidene. Nå bygges imidlertid to nye tunneler forbi disse rasutsatte stedene, finansiert med skredsikringsmidler. I forbindelse med byggingen, hadde jeg et jobboppdrag ved tunnelene.
Naustmiljø ved Sumstadvika.
Foto på hjemveien
Etter endt oppdrag, tok jeg meg tid til å fotografere litt av landskapet langs hjemveien. Været vekslet, som det ofte gjør i Trøndelag, mellom regnbyger og gløtt av sol.
Foruten å ta bilder ved Berfjorden, rakk jeg å få dronen i været ved Hellfjorden. Her ble det bilder av den fine Hundstifossen oppe i et kort og trangt dalføre, i tillegg til det fine fjordlandskapet. Også ved de gamle naustene ved Sumstadvika ble det tid til en stopp.
Hundstifossen nær Hellfjorden.
Turen gikk videre gjennom den skogkledte Hofstaddalen, hvor det dukket opp et fint kulturlandskap ved Dalan. Her stod ei gammel og grå løe i utkanten av et lysegrønt jorde, i kontrast til en mørk granskog. Et gammelt gjerde ledet rett og fint inn mot løa, og skapte et fint fotomotiv.
Et fint motiv var også regnbuen som møtte meg ved fergekaia i Rørvika en times tid senere. Jeg misset ferga med et lite minutt, med det gjorde meg fint lite. Da fikk jeg med meg også dette motivet på minnebrikken.
Regnbue ved Rørvik fergekai, Trondheimsfjorden.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 19.01.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
