Vi skal til Land, et distrikt som kanskje ikke troner øverst på statistikken over Norges mest besøkte reisemål. Men her har mennesker funnet sitt utkomme siden steinalderen, og området er rikt på natur og kulturhistorie.
Fjord, skog og lavmælt fjell
Sentralt plassert i Innlandet fylke, i alle fall geografisk, finner vi distriktet Land. Det er neppe det mest kjente turistmålet i landet vårt, men allikevel er det mange fine naturattraksjoner og ikke minst kulturminner å besøke.
Land består av de to kommunene Søndre Land og Nordre Land, og nedre deler av Etnedal hører også med til distriktet. Vi befinner oss vest for Gjøvik, og i nordenden av den store innlandsfjorden Randsfjorden.
De tre kommunene dekker et areal på 2022 km², og har til sammen rundt 13500 innbyggere. Det er skogen som dominerer landskapet, hele 75% av området er dekket av trær. Resten er snaufjell, myr, vann og til slutt et par prosent med bebyggelse og dyrket mark.
Veien mellom Toten og Valdres tar deg gjennom mye av Land, men på denne turen kommer vi sørfra, fra Brandbu på Hadeland. Målet er fjelltraktene rundt Synnfjell, på grensen mellom Nordre Land og Gausdal. Men før vi kommer så langt, er det mange steder som er verdt en stopp.
Ved Randsfjorden nær Hov, Søndre Land.
Langs Randsfjorden
Vi begynner turen vår lengst sør i Land, og kommer kjørende langs Randsfjorden på fylkesvei 34, som går langs østsiden. Der vi runder neset ved Horn, kommer vi inn i Søndre Land kommune.
Søndre Land har rundt 5500 innbyggere, ujevnt fordelt på 659 km². Tre fjerdedeler er som nevnt skog, mens Randsfjorden utgjør en betydelig del av det resterende arealet. Den store innsjøen deler kommunen i to, men det er bruforbindelse mellom øst- og vestsiden ved Fluberg.
Randsfjorden er langstrakt, og det er langs innsjøen det meste av bebyggelsen i Søndre Land ligger. Vi kjører i et åpent og vakkert kulturlandskap, med gårder og jorder som perler på en snor.
Ved Steinsrud nær Fluberg, Søndre Land.
Kraftkilden Fallselva
Det første tettstedet vi kommer til er Fall. Stedet ligger ved Fallselva, som har sitt utspring i Trevatna, like øst for Randsfjorden. Elveløpet er ganske kort, bare fem kilometer. Men fallhøyden fra Trevatna til Randfjorden er 244 meter, noe som betyr mange fosser og stryk.
Dette har gitt elva stor betydning for bygda, fordi fossene har gitt energi til vannhjul og turbiner. Med det ble det tidlig grunnlag for sager og gårdskverner langs Fallselva. Senere ble det etablert to fabrikker og ei bygdemølle langs Fallselva.
Land Træsliperi & Papirfabrik var i drift fra 1872 til 1963, og Skrankefoss Træsliperi fra 1910 til 1962. Holmen Mølle lå nede ved Randsfjorden, og ble drevet mellom 1908 og 1960.
Det ble også fløtet tømmer i Fallselva, og det var en årlig begivenhet som varte i 14 dager rett etter isløsningen på Trevatna. Men Fallselva er ei vanskelig fløtningselv, med de mange bratte fallene og sitt krokete elveløp.
Ved Felloppen i Fallselva, Søndre Land.
Store floker og vaser med tømmerstokker hopet seg opp flere steder, noe som førte til et vanskelig og ikke helt ufarlig opprydningsarbeid. Tømmeret fikk også hard medfart ned elva, og det ble sagt at stokkene så ut som barberkoster da de kom ned til Randsfjorden.
Land Træsliperi og Fellesfløteforeningen fra 1884 gjorde mange utbedringer i elveløpet, blant annet ble de sprengt ut nye løp i Bergefossen og Felloppen. Men resultatet hjalp ikke nok, så i 1901 ble det bygget en tømmerrenne fra Trevatna til Vold ved Randsfjorden.
I dag er Fallselva mest kilde til rekreasjon, selv om fossefallene fortsatt utnyttes i kraftproduksjon. Det er etablert en flott kultursti langs elva, og på nettsidene til Søndre Land kommune finner du mye informasjon om kulturminnene og severdighetene på stien.
Hov kirke, Søndre Land.
Hov i Land
Det neste stedet vi kommer til på turen vår, er Hov, eller Hov i Land som det er vanlig å si. . Det ligger bare få kilometer nord for Fall, og er administrasjonssenteret i Søndre Land kommune. Tettstedet ligger der fylkesvei 34 møter fylkesvei 247. Her bor drøyt 2000 mennesker.
Hov hadde jernbanestasjon på Valdresbanen mellom 1902 og 1988, da persontransporten på banen ble nedlagt. Valdresbanen var en sidebane til Gjøvikbanen, og gikk fra Eina på Toten til Fagernes i Valdres.
Ved Hov ligger også Hov kirke, en laftet korskirke fra 1781. Bygningen er panelt på utsiden, og tårnet er plassert i midten av korset. Opprinnelig hadde kirka et lavt, pyramidelignende tårn. Men i 1871 ble det erstattet av et høyere, åttekantet spir med skifetekke. Kirka har 300 sitteplasser.
Flubergbrua ved Fluberg, Søndre Land.
Fluberg
Vi reiser videre nordover langs Randsfjorden, og kommer til Fluberg, ca sju kilometer fra Hov. Fluberg sokn utgjør den nordligste delen av Søndre Land kommune. Bygda var tidligere egen kommune, da den ble skilt ut fra Søndre Land i 1914. Men den ble innlemmet igjen i 1962.
Fluberg er ei typisk jord- og skogbruksbygd, og bebyggelsen ligger i den vestvendte lia opp fra Randsfjorden. De øverste gårdene ligger mellom 500 og 600 m.o.h.
Ved Fluberg møtes fylkesvei 34 (Jaren-Fluberg), og fylkesvei 33 (Minnesund-Gjøvik-Bjørgo i Valdres). Her ligger også Flubergbrua, bygget i 1966. Den er 180 meter lang, og i tillegg er det fyllinger i hver ende som gjør den totale lengden til 359 meter. Den er den eneste brua over den sju mil lange Randsfjorden.
Den mer enn 300 år gamle Fluberg kirke ligger ikke langt unna. Den er i likhet med Hov kirke en laftet og utvendig panelt korskirke. Kirka ble oppført i 1703, men har gjennomgått flere endringer i sin levetid. I 1923 ble f.eks. interiøret restaurert og delvis tilbakeført til eldre utseende.
Dokkadeltaet ved Randsfjorden.
Elvedelta med rikt mangfold
Vi beveger oss videre, og runder nordenden av Randsfjorden på den før nevnte fylkesvei 33. Veien bøyer seg i mer nordvestlig retning, og vi passerer kommunegrensen til Nordre Land.
Her i nordenden av Randsfjorden ligger det kjente Dokkadeltaet. Det dannes der elva Dokka munner ut i innsjøen, og elvedeltaet ble vernet som naturreservat i 1990.
Det fikk status som Ramsar-område i 2002, etter Ramsarkonvensjonen fra 1971. Dette er våtmarksområder vernet gjennom en internasjonal avtale om bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker.
Dokkadeltaet byr på store gruntvannsarealer, sump, strandenger og mudderbanker. Det er rasteplass for mange våtmarks-trekkfugler, og hekkeplass for flere vadefuglarter. Over 200 fuglearter er påvist innenfor naturreservatet. Ved Våten på sørsiden av deltaet er det bygget utsiktstårn og brygge.
Vad Lands Museum, Dokka.
Dokka
Fra nordenden av Randsfjorden er det ikke langt til administrasjonssenteret Dokka, et tettsted som kommunen har markedsført som landsby siden 2009. Det bor snaut 3000 mennesker her, og mange livnærer seg på en ganske variert industri. Her finnes trevare- og møbelindustri, betongindustri og tekstilindustri, for å nevne noe.
Stedet ligger der elvene Dokka og Etna møtes. Dokka har historisk vært et trafikknutepunkt i distriktet, med fylkesvei 33 østover til Gjøvik, og vestover til Fagernes og Valdres. Nordover går fylkesvei 250 til Lillehammer. Dokka var en viktig stasjon på Valdresbanen.
På Dokka finner vi også Lands Museum, en del av Randsfjordmuseet. Her ligger et bygdetun med 36 bygninger fra Nordre og Søndre Land, i tillegg til historiske samlinger. Det er et aktivt museum med skiftende tematiske utstillinger og et variert program hele året.
Helleristninger ved Møllerstufossen, Nordre Land.
Helleristningene ved Møllerstufossen
Vi kjører videre vestover fra Dokka, på fylkesvei 33. Vi kommer inn i Etnedalen, og passerer grenda Nordsinni med nok en trekirke fra 1700-tallet. Etter hvert går veien langs Etna, og ved Møllerstufossen gjør vi en stopp.
Her finnes nemlig over 6000 år gamle helleristninger. De er hugget inn i svabergene ved fossen, og feltet dekker omtrent 20 m². Her er totalt 14 figurer, hvorav 11 viser avbildninger av viltlevende dyr. Mest sannsynlig er det snakk om elg, men feltet har også en ristning av bever.
Bergkunst av denne typen kalles veideristninger, og består oftest av figurer som skal forestille viltlevende klovdyr som elg og rein. Et spesielt særtrekk er at indre organer er synlig i fremstillingen, som en naturlig del av dyret.
Plasseringen ved vann er også vanlig, og man har gode grunner til å anta at helleristningene ved Møllerstufossen ble laget en gang mellom 8000 og 6000 år siden.
Området ved Møllerstufossen er tilrettelagt med parkeringsplass, og plattformer for besøkende.
Bergflagget i Maslangrudberget, Etnedal.
Bergflagget i Maslangrudberget
Vi fortsetter videre oppover dalen, og kommer inn i Etnedal kommune. Ved Høljerast tar vi inn på fylkesvei 251 mot Bruflat. Her bøyer dalen i mer nordlig retning, og på vestsiden troner det bratte Maslangrudberget.
Øverst i berget er det malt et stort norsk flagg, høyt oppe i den stupbratte fjellveggen. Dette er et av fem bergflagg i Valdres-området, og det er også det eldste av dem. Flagget ble malt i anledning et dobbelt-bryllup nede i bygda sommeren 1897.
Det var før unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige, og kunne oppfattes som en sterk politisk provokasjon. Malerne utsatte seg dermed for en viss fare, men valgte allikevel å utføre arbeidet iført hvite skjorter slik at bryllupsgjestene kunne følge med dem. Høydeskrekk hadde de i alle fall ikke.
Lunde bru, Etnedal.
Imponerende steinbru
Litt lenger oppe i dalen ligger Lunde bru. Den en tørrmurt steinhvelvsbru med ett spenn, og den er Norges lengste i sitt slag. Den totale lengden er hele 132 meter, og hovedhvelvet spenner over 21 meter.
Brua er et imponerende byggverk som stod ferdig i 1829. Den var i bruk på fylkesveien gjennom dalen helt til 2019, og den er godkjent for totalvekt inntil 50 tonn. Lunde bru ble fredet i 1985. Brua er også motiv for Etnedals kommunevåpen.
Like ovenfor Lunde bru ligger Hellefossen. Her har elva skapt flotte skuringsformer i berget. Stedet er også en populær badeplass.
Gjuvfossen i Åfeta, Etnedal.
Gjennom Etnedal
Vi har som nevnt kommet til Etnedal kommune, den siste “Land-kommunen”. I alle fall regnes søndre deler til Land, mens resten hører til Valdres. Etnedal er en av de minste kommunene i Innlandet når man ser på folketall, med bare 1366 innbyggere pr 1.1.2024.
Mange i Etnedal har tradisjonelt vært sysselsatt i jord- og skogbruk, som i resten av distriktet. Men i senere tid er det etablert en god del småindustri i kommunen. Etnedal er også en stor “hyttekommune”, med tre ganger så mange fritidsboliger som faste bosteder.
Administrasjonssenteret i Etnedal er Bruflat. Her bor drøyt 200 mennesker. Bruflat kirke er, i likhet med de andre kirkene vi har nevnt på denne turen, fra 1700-tallet. Byggeår er oppgitt å være 1750.
Veien fortsetter nordover Etnedalen, men en snau mil nord for Bruflat går fylkesveien inn i Langdalen, en nordgående sidedal. Nederst i dalen kommer elva Åfeta fra øst, og danner den 40 meter høye Gjuvfossen. Den er godt synlig fra veien, men jeg brukte drone for å komme på enda bedre “skuddhold”.
Kveld ved Røgletjernet nær Synnfjell.
Rundt Synnfjell
Etter hvert begynner veien å stige, og øverst i Langdalen tar Lenningsveien østover mot fjelltraktene ved Synnfjell. Her går veidekket over til grus, men den er fast og fin å kjøre på.
Veien går opp i ca 1000 m.o.h., og tar deg gjennom et idyllisk landskap med fjellskog og blinkende vann. Ruta går nord for fjellområdet Synnfjell, der Spåtind er høyest med 1414 m.o.h. Det er høyeste punkt i både Etnedal og Nordre Land, og her er det strålende utsikt mot Jotunheimen, Rondane og distriktet vi nettopp har kjørt gjennom.
Rundt fjellet finnes flere hyttegrender, og noen har alpinanlegg i nærheten. Synnfjell er derfor et populært utfartsområde, særlig vinterstid med flotte skimuligheter.
Nord for veien strekker fjellene seg nordover mot Jotunheimen og Gausdal. Området er kjent som Gausdal Vestfjell, og her finner vi i dag Langsua nasjonalpark. Den ble opprettet i 2011, og dekker 537 km². Verneområdet innlemmet den tidligere Ormtjernkampen nasjonalpark fra 1968.
Det er tidlig i oktober når vi kjører Lenningvegen, og det er en stille høstkveld i fjellheimen. Sola er på vei ned over Sæbu-Røssjøen, og det varme lyset sveiper over fjellkollene rundt. Det er en passende avslutning på høstturen vår gjennom Land og Etnedal.
Ved Sæbu-Røssjøen nær Synnfjell.
Kilder:
Geir Thorsnæs og Lars Mæhlum: Søndre Land, Store Norske Leksikon (hentet 11.11.2024).
Trond Olav Svendsen og Lars Mæhlum: Nordre Land, Store Norske Leksikon (hentet 11.11.2024).
Trond Olav Svendsen, Silje Een de Amoriza og Lars Mæhlum: Etnedal, Store Norske Leksikon (hentet 11.11.2024).
Fallselva (informasjonstavle), Søndre Land kommune (hentet 12.11.2024).
Hov (tettsted), Wikipedia (hentet 15.11.2024).
Arthur Aas, Anne Hoff Backe m.fl. (red.): Hov kirke 1781-1981, ukjent 1981.
Lars Mæhlum: Fluberg, Store Norske Leksikon (hentet 15.11.2024).
Flubergbrua, Wikipedia (hentet 15.11.2024).
Ola Storsletten: Kirker i Norge bind 5 – Etter reformasjonen/1600-tallet, ARFO 2008.
Helleristningene ved Møllerstufossen, Wikipedia (hentet 15.11.2024).
Flagget i Maslangrudberget (informasjonstavle), Etndedal kommune (hentet 15.11.2024).
Lunde bru, Wikipedia (hentet 15.11.2024).
Synnfjell, Wikipedia (hentet 15.11.2024).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 16.11.2024. Sist oppdatert 16.11.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
