Skrim og Sauheradfjella ligger mellom Kongsberg, Notodden og Skien. Det er et vakkert skog- og heiområde med blinkende vann og bekker i et knudrete landskap av snaue koller og skogbevokste dalsøkk. Bli med på tur!
Skrim og Sauheradfjella naturreservat
Mellom Lågendalen i øst og Telemarksvassdraget i vest, finner vi et vakkert skog- og heiområde med blinkende tjern, nakne koller og gammel skog i dalsøkkene. Dette er Skrim og Sauheradfjella, to lavfjellsområder som i 2008 ble vernet i et av Norges største naturreservater.
I nordøst ligger Skrimfjella, som for det meste hører til Kongsberg kommune i Viken fylke. Sauheradfjella ligger sørvest i verneområdet, og deles mellom Telemarkskommunene Skien, Midt-Telemark og Notodden.
Verneområdet er 123 km² stort, og består av skogsheier, små dalfører og vassdrag i høydesjiktet 500-850 m.o.h. Høyeste punkt i reservatet er Styggmann på Skrim, med 871 m.o.h. Skåråfjell på 814 m.o.h. rager høyest i Sauheradfjella.
I verneforskriften er verneformålet beskrevet slik: “Formålet med naturreservatet er å bevare et stort og sammenhengende skogområde der store deler er urørte eller tilnærmet urørte, som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv og naturlige prosesser i skog. Området har gode forekomster av død ved og er levested for en rekke sårbare og hensynskrevende arter. Området har særskilt vitenskapelig og pedagogisk verdi på grunn av sin størrelse.”
Narefjell i Sauheradfjella.
Seterfjell
Vi skal konsentrere oss om Sauheradfjella i denne artikkelen. Dette området har vært utnyttet til seterdrift i lange tider. I gamle dager måtte man spare på fóret nede i bygda til vinteren, og derfor dro sauheringene opp på heiene i øst der det var rikelige mengder gress og lyng som husdyra kunne beite på.
Seterfolket dro gjerne til fjells ei uke før St. Hans, og bodde på setrene i stølstida, som varte i rundt åtte til ti uker. Sauheradfjella har lange og rike tradisjoner som jakt- og fiskeområde, ved siden av setring. Det var ikke lite kjøtt, fisk og setermat som ble fraktet ned fra fjellet etter sommeren. Det var nok et særdeles kjærkomment tilskudd til ellers slunkne husholdninger.
Setrene ble helst plassert nær vann, elver eller bekker, og da på steder det var mulig å rydde en setervoll. Seterbu og fjøs ble gjerne lokalisert høyt på vollen, med god utsikt. Byggematerialet var oftest rundt tømmer, og husene ble laftet opp.
Melking og gjeting av dyr i disse knudrete skogsheiene var nok strevsomt, men det var livet på setervollene. I dag er seterdriften opphørt her, i likhet med de aller fleste andre seterområder i landet vårt. Mange gamle setervoller er gjengrodd og borte, andre forfaller. Noen få tas vare på som fritidsboliger, som Fjellstul og Svanstul.
Ved Svanstulvatn, Sauheradfjella.
Vandring langs Svanstulvatn
Et av de mest populære turmålene i Sauheradfjella, er Narefjell på 805 m.o.h. Toppen ligger på fjellkanten mot vest, og byr på en særdeles imponerende utsikt mot bygdene og landskapet mellom Norsjø og Heddalsvatnet.
Det er nok flere som besøker Narefjell om vinteren enn om sommeren, da flotte skiløyper gjør toppen ganske lett tilgjengelig. Like fullt tok jeg turen i begynnelsen av juli, og utgangspunktet var parkeringsplassen nedenfor Svanstulvatnet.
Sommerdagen var særdeles varm, i lavlandet var det meldt om temperaturer opp mot 27 grader på ettermiddagen. Det var lettskyet og rundt 22 grader da jeg ved 10.30-tida begynte å gå grusveien langs vestsiden av Svanstulvatnet. Det var blikkstille på vannet, og jeg skjønte fort at det kom til å bli en varm og svett tur.
De første to kilometerne fulgte jeg grusveien. Jeg tok en kort avstikker ut på en idyllisk odde med gapahuk og bålplass, før jeg gikk forbi den gamle demningen i Svanstulvatnet. På den andre siden av vannet lå den gamle setra Svanstul, der polfareren Hjalmar Johansen en gang overnattet da han var med på bjørnejakt i Sauheradfjella.
Skogsinteriør i Sauheradfjella.
Inn i naturreservatet
Ved Blekketjønnbekken tok merket sti av inn i skogen, og den fulgte jeg på østsiden av bekken opp til Blekketjønn. På veien passerte jeg grensa for Skrim og Sauheradfjella naturreservat. Stien gikk gjennom gammel og glissen furuskog, med noen innslag av gran her og der. Bekken gikk i små fosser og stryk inne i skogen, for det meste ute av syne fra stien.
Ved Blekketjønn ligger restene av en gammel fløterdam. Her er det laget en ny gangbru over bekken, og stien så ut til å være lagt om her i forhold til tidligere rute. Tråkket så i alle fall relativt nytt ut.
Det bar videre i slak stigning forbi Tvitjønnane og Sjøknattjønn, før jeg var framme ved det mørke og mystiske Naretjønn. Stien gikk helt ned i vannkanten, der vannliljer lå og duppet spredt utover den stille vannflaten. På den andre siden ruvet Narefjell med en hatteform som minnet om Hårteigen på Hardangervidda. Bare nøkken fra Theodor Kittelsens maleri manglet for å gjøre den trolske stemningen komplett.
Ved Naretjønn, Sauheradfjella.
Opp på Narefjell
Stien kronglet seg videre på sørsiden av Naretjønn, og dreide rundt Narefjell på vestsiden. Terrenget her var betydelig mer kupert, og sporet tok meg opp og ned over små dalsøkk og gjennom kløfter. Men etter hvert begynte stigningen opp mot selve toppen, og snaue to timer etter starten kunne jeg sette meg ned ved en stor og flott varde.
Rundskuet fra Narefjell var som nevnt imponerende. Under meg mot vest lå bygdene langs Telemarksvassdraget, med Gvarv, Akkerhaugen og Sauherad på rekke og rad. Bakenfor ruvet Lifjell med topper opp mot. 1300-1400 m.o.h.
I nordvest kunne jeg se den enorme Gaustatoppen, Telemarks høyeste fjell med 1883 m.o.h. Mot nord lå Blefjell med Notodden i forgrunnen, og lenger øst var det Jonsknuten ved Kongsberg som skilte seg ut. Mot øst og sør var det fjellskogsterreng med blinkende vann som strakte seg mot horisonten.
Utsikt fra Narefjell, Sauheradfjella.
Det var varmt og vindstille, noe som førte til en viss ansamling av fluer og klegg rundt mitt svette legeme. Derfor var det ikke noen vits i å dvele særlig lenge ved toppen. Jeg fotograferte utsikten som seg hør og bør, før jeg bega meg på returen. Den gikk stort sett samme vei, med unntak av en omvei rundt Sjøknattjønn.
Hele turen tok meg rundt fire og en halv time, inkludert pauser og fotostopp. Det var et vakkert landskap som møtte meg i Sauheradfjella, og gitt den rike kulturhistorien, blir det nok flere turer i dette området etter hvert.
På Narefjell, Sauheradfjella.
Se flere bilder fra denne turen
Kilder:
Jan Erik Tangen, Stian Tangen: Nye Grenlandsboka, Tangen Vilje 2008.
Magne Kortner: Sauheradfjella – Der alle stier møtes, Wera Forlag 2007.
Publisert 15.07.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
