“Furet av flammer og skuret av vann, og herdet i værharde netter.
Med isgrønne botner og sølvhvite band steg Rondanes hærkledde vetter.
Og slik har de stått der i tusene år og verget om landet der øster.”
– Theodor Caspari, 1945.
“Ved Rundarne”
Mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen ligger fjellområdet dikteren Theodor Caspari skrev om i 1945. Han var langt fra den første.
Aasmund Olavsson Vinje skrev det langt mer kjente “Ved Rundarne”, fra tekstsamlingen “Ferdaminni fraa Sumaren 1860”, utgitt i 1861. “No seer eg atter slike Fjøll og Dalar, som deim eg i min fyrste Ungdom saag” lyder de første linjene.
Inspirasjonen kom etter sigende i fjellet vest for Koppang i Østerdalen, da han så Rondane i det fjerne. Vi skal ta en tur inn i den fjerne fjellheimen.
Ved Rondvassbu i Rondane.
Rondanes stortopper
Rondane er et av Norges mest kjente fjellområder, og forbindes ofte med friluftsliv og vandring fra hytte til hytte. Det ligger på grensen mellom Hedmark og Oppland fylker, fra 2020 slått sammen til regionen Innlandet. Kommunene Sel, Dovre og Folldal deler fjellområdet mellom seg.
Rondslottet er den høyeste toppen, den rekker 2178 m.o.h. og er Hedmarks høyeste fjell. Den ligger i en sentral gruppe av topper sammen med Storronden og Vinjeronden.
Øst for disse ligger Langglupdalen, og på motsatt side finner vi Høgronden, Midtrondene og Digerronden. Alle er høyere enn 2000 m.o.h.
Vest for Rondslottet ligger det langstrakte Rondvatnet, inneklemt mellom høye og bratte fjell. Videre vestover finner vi Smiubelgin, et fjellparti med et mer alpint preg enn de avrundete rondene. Her er også topper over 2000 m: Trolltinden, Storsmeden og Veslesmeden når såvidt over.
På vidda nær Kaldbekkbotn, Rondane.
Steinens rike
Stein. Stein på stein. Atter stein. Dette er stikkord for mange fjellområder i Norge, men Rondane har mer av det enn de fleste andre. Objektivt sett er naturligvis alle fjell av stein i en eller annen form, men Rondane fremstår som er mer ekstremt steinøde enn mange andre fjellområder.
Steinørkenen skyldes et tørt klima som har ført til en heller sparsom vegetasjon. Lite nedbør betyr også smått med snøfonner utover sommeren, og dermed blottlegges all steinur og blokkmark. Å stå på en topp i Rondane gir som regel en følelse av å stå midt i en gigantisk steinrøys.
Ved Kaldbekken, Rondane.
Rondane nasjonalpark
Norges første nasjonalpark ble opprettet i Rondane i 1962. Som det heter i verneforskriften skal nasjonalparken “ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, ta vare på et høyfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold, ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane, sikre variasjonsbredden i naturtyper som Rondane-området omfatter, herunder innslag av høyereliggende bjørke- og barskog, bevare landskapsformer og særpregede geologiske forekomster, og ta vare på verdifulle kulturminner.”
Rondane nasjonalpark ble utvidet i 2003, og dekker nå et område på 936 km². I tillegg grenser nasjonalparken til flere landskapsvernområder.
På tur i Kaldbekkbotn, Rondane.
På tur i oktober
Som oppvokst i Elverum i Østerdalen, hadde Rondane en naturlig plass som mitt nærmeste stortopp-område. Jeg har besøkt fjellområdet et utall ganger, men det har stort sett vært de østlige delene rundt Dørålen og Høgronden som har fått min oppmerksomhet. Særlig om høsten er det flott her, med fargesprakende fjellbjørkeskog på reinlavkledte flyer.
I oktober ifjor fikk jeg lyst til å utforske mer av de vestlige områdene i Rondane. Mot slutten av måneden tok jeg derfor en kort helgetur til fjells.
Fjellturen tok utgangspunkt ved Spranget nær Mysusæter, ikke langt fra Otta i Gudbrandsdalen. Det hadde kommet noen få centimeter nysnø i løpet av natta før, men været hadde klarnet da jeg satte meg på den medbrakte sykkelen, tidlig en lørdagsmorgen.
Fra parkeringen ved Spranget leder en grusvei ca 5 km inn til Rondvassbu, DNT-hytta i hjertet av Rondane. Det var ganske mørkt da jeg startet sykkelturen, og hodelykta måtte på de første kilometerne. En del av planen var nemlig å fange soloppgangen ved Storula.
Morgen ved Storula, Rondane.
Ved Storula
En av de største vassdragene i Rondane er Storula. Elva kommer fra Rondvatnet på snaue 1200 m.o.h., og renner sørvestover i litt under to mil før den møter Lågen nede i Gudbrandsdalen, 900 høydemeter lavere. På sin vei danner den flere fosser og kløfter, bl.a. Storulfossen som jeg avla en visitt høsten 2017.
Denne gangen møtte jeg elva noen kilometer lenger opp. Her fant jeg en fin plass for fotografering av morgensolas fargelegging av topper og fjellvidder. Nysnøen dekorerte landskapet på glitrende vis, og dette lovet godt for den videre turen.
Etter en flott soloppgang, fortsatte jeg langs veien nesten frem til Rondvassbu. Jeg parkerte sykkelen på brua over Skridubekken, og begynte på fotturen langs stien vestover mot Smiubelgin.
Ved Kaldbekken i Jutulhogget, Rondane.
Jutulhogget
Storula har som nevnt sitt utspring fra Rondvatnet, og der elva starter i sørenden av vatnet, får den tilsig fra Kaldbekken. Bekken har gravd ut en markant canyon like før den møter Storula. Kløfta har fått navnet Jutulhogget, akkurat som den mer kjente storebroren mellom Alvdal og Rendalen lenger øst.
Den T-merkede stien vestover krysser Kaldbekken rett nedenfor juvet, og det er en enkel avstikker til fossen innerst i Jutulhogget. Her inne var det heller ikke vanskelig å finne fotomotiver, og det ble en lengre stopp nesten før vandringen hadde begynt. Fosserøyken gjorde det imidlertid utfordrende å holde linsene frie for vanndråper, men etter litt plunder ble det grei skikk på sakene.
Fargerik fjellgrunn i Kaldbekken, Rondane.
Videre mot Kaldbekkbotn
Ved Jutulhogget forlot jeg den merkede stien, og fulgte Kaldbakken videre mot stortoppene i Smiubelgin. Bekken ga mange fine fotomotiver ovenfor juvet også, med fjelltoppene Steet, Storsmeden og Veslesmeden i bakgrunnen. Sollyset varierte litt mellom matt og ganske skarpt, og skapte fine stemninger hele veien.
Kaldbekken har sine kilder i Kaldbekkbotn, en steinete landskap mellom stortoppene i Smiubelgin. Etter rundt tre kilometers vandring var jeg fremme.
Her oppe på 1500 m.o.h. er det bare kartlaven som fargelegger den grå steinen, som ellers totalt dominerer terrenget. Goldt og øde, vil mange sikkert si. Men jeg opplever det samtidig som vakkert og storslått, litt som selve det norske urfjellet.
Jeg gikk opp til et av de små tjernene i Kaldbekkbotn, det var delvis islagt. Men sola hadde etter hvert fått varmet litt, så det vesle snødrysset fra natta var iferd med å forsvinne. Der er nettopp slike øyeblikk jeg søker på fjellturene mine. Litt utenfor allfarvei, helt alene med bare et svakt bekkesus som bryter stillheten. Ingen andre mennesker er i syne, da trives undertegnede godt.
I Kaldbekkbotn, Rondane.
Retur
Jeg dvelte en stund oppe i Kaldbekkbotn, og drømte meg fremover mot sommeren. Her kunne det vært fint med en teltovernatting, om man kunne finne en gressflekk i steinødet. Kanskje det går an lenger inn? Men jeg måtte snu denne gangen, den korte dagen var allerede på hell.
Turen tilbake fulgte den T-merkede stien fra Smiubelgin mot Rondvassbu. Den går noe høyere i terrenget enn bekkefaret jeg fulgte oppover. Sola hadde nå tint vekk det aller meste av snøen, og landskapet var mer dominert av senhøstens farger.
Det lyste her og der i gulbrun lyng, og det skinte i lysegrønt fra kartlaven som dekket det meste av stein og ur. Stien ned var lettgått, og ga fin utsikt mot Rondvatnet og 2000-meterstoppene på den andre siden. Jeg passerte også en gammel fangstgrav, perfekt murt i stedets naturstein.
Gammel dyregrav nær Kaldbekkbotn, Rondane.
Etter vel 6 timer til fots var jeg nede ved sykkelen igjen. Tilbakelagt distanse for dagen var ikke all verden, bare ei drøy mil. Det var fotograferingen som var i fokus, bokstavelig talt.
Sola var i ferd med å nærme seg horisonten da jeg syklet de fem kilometrene tilbake til Spranget, hvor bilen stod parkert. Det var nedoverbakke det meste av turen, og jeg trillet fort forbi flere fotturister på grusveien. De siste bildene ble tatt ved et tjern nede ved Tjønnbakken, med Rondanes topper i varmt kveldslys i bakgrunnen.
Landskapet her vest i Rondane har gitt mersmak, så det er ikke umulig at en av sommerens fjellturer går nettopp hit. Kanskje med besøk på et par av stortoppene også.
Rondane lyser i bakgrunnen nær Mysusæter.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 07.01.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
