Smørstabbtindan i Jotunheimen er et alpint og mektig fjellparti omgitt av isbreer, med høyder over 2200 m.o.h. Fjellene er kanskje lettest tilgjengelige på våren, da man stort sett kan gå trygt på ski over breene.
Norges tak
Jotunheimen huser våre høyeste fjell, og kalles med rette for Norges tak. Nordvest i fjellområdet, mellom Leirdalen og Breidsæterdalen, ligger de mektige Smørstabbtindan. Vi er i Lom kommune, og Innlandet fylke. Det var grovgeografien.
Fingeografien viser at tinderekkene former et kryss med hovedakse nord-sør. Store Smørstabbtinden rager 2207 m.o.h. i nordenden, mens Storebjørn er Smørstabbtindans aller høyeste topp med 2222 m. Den ligger på aksens sørende.
Mellom disse ligger tinder med de talende navnene Kniven (2133 m), Sauen (2077 m), Sokse (2189 m), Bjørnungen (2110 m) og Veslebjørn (2151 m).
Mot øst går lang og skarp egg fra Sokse. Den ender i en markant tind som har fått navnet Geite (2000 m). Fra Veslebjørn går en smal egg vestover til Skeie (2118 m), og videre mot Kalven (2034 m).
Fra Sognefjellet mot Storebjørn i Smørstabbtindan.
Mellom og rundt tinderekkene ligger flere isbreer. På sør- og vestsiden finner vi Smørstabbreen, den største breen i Jotunheimen. Det er en typisk flat platåbre, og har tre brefall. Bøverbreen og Leirbreen har bretunger mot vest, mens den litt brattere Sandelvbreen stuper ned mot sørøst.
Mot nordøst ligger Storbreen, den faller ned mot Leirdalen. På østsiden av Storebjørn ligger den alpine og oppsprukne Bjørnbreen.
Med dette skulle vi ha en brukbar oversikt over Smørstabbtindans taggete topografi. Det er et vakkert og variert fjellandskap, med de fleste elementer som fjellglade friluftsfolk kan ønske seg.
På ski mot Smørstabbtindan.
Tilgjengelige vinterfjell
Smørstabbtindan og breene rundt er relativt lett tilgjengelige når Sognefjellsvegen brøytes rundt påsketider. Fra Krossbu Turisthytte er det bare et par kilometer opp til brekanten ved Smørstabbreen. Kanskje med unntak av Skeie, kan alle toppene nås uten klatring med sikringsmidler.
Men kunnskap om sikker ferdsel på bre er nødvendig for å komme frem til de fleste tindene. Unntaket er Store Smørstabbtinden, som kan bestiges uten å krysse breis.
Etter en vinter med normale snømengder er det stort sett trygt å gå på ski over Smørstabbreen om våren. Mange krysser i alle fall breen uten bruk av tau i april og mai. Men en bre er i stadig endring, så helt sikker kan man aldri være på om snøbruene bærer over store sprekker eller smeltevannsbrønner.
Skispor mot Leirbreen, Jotunheimen.
Skredfare må også vurderes når man planlegger en tur til bratte fjell. Du finner solid og oppdatert informasjon på varsom.no.
Sist, men ikke minst, må vær og værmelding alltid tas med i planleggingen. Særlig når snø, vind og kuldegrader kan forme en dødelig kombinasjon. Slik det gjorde den forferdelige ulykkespåsken i 1967, da til sammen 17 mennesker omkom i ulike norske fjellområder. Fire av dem listet livet i full storm på Smørstabbreen.
Om du føler deg usikker, søk informasjon fra lokalkjente eller meld deg på en guidet tur. Det kan ordnes bl.a. fra Krossbu. Selv har jeg svært god erfaring med fjellfører Sondre Kvambekk.
Strålende mai-vær under Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Strålende mai-vær
Som landskapsfotograf har jeg alltid noen spesielle motiver på blokka. Et av dem er utsikten fra Bjørnungen mot Veslebjørn. Den smale eggen tar seg spektakulært ut fra denne vinkelen, og i bakgrunnen lokker Skagastølstindane mot vest. Å få fotografere dette i vinterlig kveldslys har vært et mål en stund.
Etter den vellykkede skituren ved Hurrungane i februar, planla jeg å få til en tur til Smørstabbtindan i april. Det klaffet ikke da, men nå i begynnelsen av mai kom muligheten. Værmeldingen var lovende, så jeg pakket nødvendig utstyr, satte meg i bilen, og kjørte opp til Krossbu.
Siden Sognefjellsvegen var nattestengt ble det nødvendig med overnatting om planen min skulle gjennomføres. Rommet på Krossbu Turisthytte var klart, så det var bare å få på seg turklær og skisko, og legge i vei.
Været skulle vise seg å bli enda bedre enn et allerede lovende varsel. Maisola stekte fra skyfri himmel da jeg startet turen rundt 12.30. Selv om lufttemperaturen så vidt lå på minussiden i skyggen, ble det varmt i bakkene opp mot Leirbreen.
Store Smørstabbtinden ruver over Leirbreen.
På vei over breen
Jeg hadde lært fra forrige tur, så nå var jeg utstyrt med kortfeller under skiene. Det gjorde motbakkene adskillig lettere å forsere, så det gikk i jevnt sig oppover.
Varsom.no meldte om faregrad 3 for snøskred, som innebar betydelig fare. Men ruta jeg hadde sett meg ut gikk på god avstand til alt skredfarlig terreng, så det slapp jeg å tenke på.
Men over Leirbreen måtte jeg, og som all ferdsel på bre, innebar det en viss risiko. Jeg hadde forhørt meg med lokalkjente, og fulgte en rute som var brukt av mange siden påske. Så løypa var godt opptråkket, og jeg vurderte risikoen som lav nok til at jeg valgte å gjennomføre planen alene. Men jeg gjentar at om du er usikker, finn deg et kompetent turfølge for turer over breer.
Det gikk jevnt også oppover Leirbreen, men en litt sur trekk gjorde det merkbart kaldere her. Løypa fulgte en sørlig bue inn mot Skeie, for å unngå brattere og mer oppsprukket breis mot nord.
Utsikt fra Sauen mot Sokse og Storebjørn, Smørstabbtindan.
Til småtoppene i Smørstabbtindan
Mellom Skeie og Sokse flatet breen ut, og det gjenstod ikke mange høydemeterne til Bjørnskardet, målet for skituren. Jeg hadde imidlertid god tid før solnedgang, så jeg bøyde av mot nordøst, og fulgte en løype mot Sauen, den mindre toppen mellom Kniven og Sokse. Den var enkel å komme opp på, og ga en formidabel utsikt mot de to nevnte tindene. Her var det dessuten helt vindstille igjen, og ettermiddagssola varmet.
Jeg benyttet anledningen til en lengre rast, og fikk på meg stillongs under turbuksa. Jeg regnet med at det ville bli kaldere etter hvert som sola sank mot horisonten i vest.
Det nærmet seg kveld da jeg tok meg ned på Leirbreen igjen, og fortsatte turen på vestsiden av Sokse, mot Bjørnskardet og Bjørnungen. Borte i skaret satte jeg fra med skiene, og gikk de siste hundre høydemeterne til fots. Det var bratt her, men sterk vind i det utsatte skaret hadde rensket vekk så mye snø at skredfaren var eliminert.
Kveldslys ved Veslebjørn, Smørstabbtindan.
Solnedgang på Bjørnungen
Nøyaktig klokka 21 på kvelden nådde jeg toppen. Synet som møtte meg var akkurat så dramatisk og storslagent som jeg hadde håpet og trodd. Eggen mot Veslebjørn sto som en skillevegg mellom Leirbreen og Bjørnbreen, og var farget oransje i kveldslyset. I bakgrunnen reiste Hurrungane seg i de mektige Styggedalstindane og Skagastølstindane.
I sør ruvet Storebjørn, bare toppen hadde litt sollys på seg. Bak den lyste fullmånen mot en lille og mørkeblå kveldshimmel. Lenger ute mot horisonten glødet Uranostinden. Det var et skjellsettende syn.
Kveldssola varmer Uranostinden, Jotunheimen.
Mot nord ruvet Store Smørstabbtinden, Kniven og Sokse med mørke fjellvegger, og mot øst lå resten av Jotunheimens stortopper. Galdhøpiggen ble et naturlig blikkfang på den andre siden av Leirdalen.
Jeg gjorde som planlagt, og fotograferte fjellheimen i det dalende sollyset. Fargene skiftet fra oransje til rosa, fra lilla til dypblått. Slik det pleier å gjøre på klarværskvelder som denne. Jeg fikk bildene jeg hadde drømt om, og ved 22-tida var det tid for å returnere til Krossbu.
Skispor på Leirbreen, Jotunheimen.
Retur over breen
Etter en slik opplevelse blir jo alt en nedtur, bokstavelig talt. Først ned til skaret og skiene, så på ski ned breen igjen. Jeg er ikke spesielt god på nedoverski, eller ski i det hele tatt, så det tok sin tid. Men med kjøring på kryss og tvers langs den oppgåtte løypa, kom jeg meg møysommelig ned til brekanten. Her hadde dagens sterke sol tint litt på snøoverflaten, og så hadde den kaldere kveldstemperaturen gjort sitt.
Det var steinhardt. Stein. Hardt. Det var ikke å tenke på å kjøre på ski ned her med mine mangelfulle ferdigheter. Selv om det ikke er særlig bratt, ville farten bli altfor stor for meg i mørket, som nå hadde senket seg. Til tross for godt lys fra hodelykta, vurderte jeg dermed risikoen for skade som høy. Så jeg tok av skiene, og gikk til fots de siste kilometerne på den harde skaren.
Det ble en lang dag i fjellet, hele turen hadde tatt i overkant av 11 timer. Så det var en sliten figur som la seg i senga på Krossbu etter en varm dusj. Det var en halvtime etter midnatt, så mannen sovnet fort etter en flott opplevelse i Smørstabbtindan.
Siste kveldssol på Gravdalstinden, Jotunheimen.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.05.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
