Å vandre langs kysten i Vestfolds skjærgård er en fantastisk fin opplevelse. Det er milevis med godt merkede stier langs hele den 980 km lange kystlinjen. Men den gode turopplevelsen er ikke avhengig av lengde.
Kyststiene i Vestfold
Til tross for at Vestfold er et relativt lite område, har det en ganske lang kystlinje. Den omfatter hele 980 km om man regner med alle bukter, viker, holmer og øyer. Kysten rommer en naturrikdom av sjeldent kaliber, og den er lett tilgjengelig for titusenvis av mennesker som bor i det attraktive distriktet. Det gjelder også alle andre som vil oppleve Vestfoldkysten.
Å vandre over svaberg og langs sandstrender i Vestfolds skjærgård kan være en fantastisk opplevelse, enten det er en solblank sommerkveld, eller en ruskete vinterdag. Kroppen får frisk luft og mosjon i den mengden man ønsker, og sinnet får ro og fred.
Blåmerking på Kyststien.
Kyststiene i Vestfold er sammenhengende og godt merkede turstier gjennom alle kystkommunene på vestsiden av Oslofjorden. De bukter seg over svaberg og strandenger, gjennom fritidsbebyggelse og småsteder. De tar deg til lune viker og små idyller, og til odder og knauser med vid utsikt mot horisonten.
Stiene har mange steder der du kan starte og avslutte turen, derfor kan du lett velge hvor langt du vil gå. Naturopplevelsene er ikke avhengig av lengden på turen. Men vi skal allikevel ut på en temmelig lang dagstur.
På Omrestranda nær Nevlunghavn.
Fra Nevlunghavn til Stavern
Noen av de mest populære strekningene på kyststien ligger på Brunlaneshalvøya, sørvest i Larvik kommune. Vi skal gå hele strekningen mellom Nevlunghavn og Stavern, en tur på rundt 24 km.
Selve terrenget er lettgått over det meste av strekningen, er det allikevel mer enn langt nok for en dagstur. Med noen avstikkere ut på diverse odder, blir det enda et par kilometer å legge til. Vi tar det fra begynnelsen.
Det er en mild høstdag midt i september da jeg blir kjørt til Nevlunghavn, langt vest på Brunlaneshalvøya. Det er litt vind fra nordøst, som betyr fralandsvind her ute. Det er gunstig med tanke på at jeg kan gå det meste av turen i le for vinden.
Klokka er ca 8:30 da jeg begynner turen, og målet er å nå så langt som mulig mot Stavern før seks på kvelden, da kjæresten min kommer for å hente meg. Helst vil jeg klare hele turen, men innser at det er et drøyt stykke. Jeg har 9,5 timer på meg, så vi får se.
Nevlunghavn.
Gammel loshavn
Nevlunghavn, eller bare Havna som de lokale sier, er en gammel fisker- og loshavn som ligger lunt til på vestsiden av Havnebukta. Drøyt 600 mennesker er bosatt på stedet, som er lokalisert nesten ytterst på Brunlaneshalvøya i Larvik. Det er bare et par kilometer til Mølen, der Vestfoldraet forsvinner i sjøen.
Nevlunghavn er Vestfolds ytterste utpost mot Skagerrak, og husene ligger idyllisk til under Havneberget. Der satt losene i gamle dager og speidet etter seilskip som trengte deres tjenester. I seilskutetida var Nevlung ofte brukt som uthavn når stormen herjet ute i Skagerrak, da lå skipene tett i Havnebukta.
Bebyggelsen er for en stor del bevart i sin opprinnelige form. Det førte til at Nevlunghavn ble utpekt som Vestfolds kandidat til Riksantikvarens kåring av de Norges best bevarte tettsteder i 1991. I Larviks kommuneplan er Nevlunghavns bebyggelse underlagt spesielle verneregler.
Det er et yrende liv her om sommeren. Flere serveringssteder holder åpent, og gjestehavna er svært populær med sin skjermede beliggenhet. Ferske reker, fisk og krabber kan kjøpes i havna.
Høstfarger ved Skutebakkbukta, Brunlanes.
Mot Skutebakken
Etter litt dronefotografering av Nevlunghavn, starter vandringen mot Stavern. Jeg følger strandkanten langs den 500 meter lange Omrestranda. Det er en flott sandstrand som har navn etter gården Amundrød (Ommundrød). Sandstranda er ganske smal, men grunt vann strekker seg langt utover i bukta.
Like bortenfor stranda passerer jeg en småbåthavn, og etter noen meter videre på grusvei, går ruta inn på blåmerket kyststi. Den følger svaberg og strandenger østover langs Havnebukta.
Nedenfor gården Eineren kommer jeg til Helleholmsteinen, en gedigen flyttblokk fra siste istid. Slike steiner har ofte sagn knyttet til seg, og denne er ikke noe unntak.
Det var en gang tre jutuler på Jomfruland som var ute etter den samme jomfrua, og de måtte konkurrere om henne ved å kaste en kjempestein lengst mulig. Helleholmsteinen er resultatet av vinnerens kast.
Helleholmsteinen ved Skutebakkbukta.
Også på holmen Humlesekken ligger en slik stein, den har fått navnet Munken. Den ligger like utenfor Nevlunghavn, og er godt synlig fra her jeg står ved Helleholmsteinen.
Nå har jeg kommet inn til den vesle Skutebakkbukta, og her ligger er gammelt og værslitt naust på det som heter Skutebakken. Navnet stammer fra seilskutetida, da skip ofte lå i vinteropplag her.
Det var litt beskyttelse fra Bramskjæra utenfor, men ganske utsatt for sørvestlig vind. Men isen forsvant tidlig om våren. Derfor valgte flere skippere å legge skutene her, slik at de kunne komme seg tidligere ut på sjøen.
Kambrosilurberggrunn ved Styggås naturreservat.
Styggås naturreservat
Etter en kilometers vandring fra Skutebakken, kommer jeg til den idylliske Smørvika. På den andre siden ligger Smørvikodden, med et ganske spesielt landskap. Her finner vi den eneste kalklokaliteten i søndre deler av Vestfold, og både vegetasjon og geologi er spesiell.
Berggrunnen består av 500 millioner år gamle bergarter, fra perioden i jordas geologiske historie som kalles kambrosilur. To lave åsrygger stikker ut i sjøen mellom Smørvika og Ødegårdsbukta, og former Smørvikodden. Her er et egenartet naturlandskap, med tydelig skråstilte berglag og kalkkrevende vegetasjon.
På den innerste åsryggen ligger kystnær kalkfuruskog, mens lenger ut er det mer forblåst og uten trær. En sjelden art som finnes her ute er hartmannstarr, men flere andre kalkkrevende planter trives på den skrinne odden.
Kambrosilurberggrunn ved Styggås naturreservat.
Smørvikodden og Løvallåsen som ligger innenfor ble fredet i 2006 som Styggås naturreservat. Styggås er navnet på den ytterste åsryggen, og hvor den har fått det navnet kan man bare spekulere i. Berget stuper bratt i sjøen her, og det er litt kronglete å ferdes på odden. Det kan ha noe med det å gjøre.
Jeg tok i alle fall en avstikker fra Kyststien, og gikk ut på den vindutsatte odden. Det var litt mer trekk der ute, men temperaturen var god, så det ble aldri kaldt.
Jeg fotograferte de flotte strukturene og “bølgene” i berget. Spesielt vestsiden av Smørvikodden har fine formasjoner. Gul messinglav sørger for ekstra dekor. Det blir nok flere turer ut hit, jeg vil tro det er vakkert i kveldslys her.
Ved Kloppsandbukta, Brunlanes.
Rundt Hummerbakkfjorden
Turen gikk videre fra Smørvikodden, og inn på Kyststien igjen i Ødegårdsbukta. Her tok jeg matpause på en benk ved ei lita sjøbu, lunt og godt i ly av vinden fra nordøst.
Innenfor bukta ligger en campingplass, og det går grusvei opp til Løvall og videre til Stavernsveien. Med andre ord det et fint start- eller avslutningspunkt på en delstrekning av Kyststien.
Min tur gikk imidlertid videre. Stien går over svabergene nord for Ødegårdsbukta, gjennom fritidsbebyggelsen ved Kloppsand. Det er laget trapper på de bratteste stedene, for stien går ikke i vannkanten akkurat her.
Det er ikke mange meterene før man er nede ved sjøen igjen. Stien tar deg forbi Kloppsandbukta, hvor det lå en fin, gammel trebåt da jeg passerte. Videre passeres et felt med svartorskog, før vi kommer frem til Breidebukta. Her går Kyststien på plankebruer forbi noen bratte svaberg.
Overgrodd båt ved Breidebukta.
Etter vekslende vandring på sti og grusvei, kummer vi frem til Guslandstranda innerst i Hummerbakkfjorden. Her ligger Hummerbakken naturreservat, et gruntvanns- og våtmarksområde av både regional og nasjonal verneverdi. Området omfatter det meste av den indre delen av fjorden, og ble i likhet med Styggås vernet i 2006.
Mye av bukta er så grunn at den tørrlegges ved fjære sjø. Her finnes velutviklete vegetasjonssoner fra undervannsenger av ålegras til svartorstrandskog. I tillegg vokser den rødlistede dvergålegras her.
Kyststien følger reservatgrensen, mange steder er det lagt ut klopper i det fuktige terrenget. Jeg kommer etter hvert til en campingplass, og må ut på Stavernsveien et kort stykke. Her krysses Bergselva på bru, før det bærer utover på grusveier langs Hummerbakkfjordens vestside.
Kinnhalvøya, Brunlanes.
Kinnhalvøya
Mellom Hummerbakkfjorden og Trafjorden finner vi ei halvøy som kalles Kinn. Her ligger Kinnhalvøya naturreservat, nok et område vernet i 2006. Halvøya består av en god del svaberg, hvor de ytterste er eksponert mot sjø og saltsprøyt. Det finnes også både små og større rullesteinsstrender.
Innover på halvøya er det en mosaikk med mange og varierte vegetasjonstyper: tørrenger, myrområder, dammer og små tjern (noen med brakkvann), skjellsandbanker og vindpint krattskog. Mot nord støter området opp mot fritidsbebyggelse og campingplass, og en sterkt vindpåvirket svartor-strandskog.
Verneformålet er å bevare et spesielt naturområde med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser.
Naturreservatet dekker et nasjonalt verneverdig havstrandsamfunn med stor variasjon i vegetasjonstyper over et begrenset område. Kinnhalvøya har også særskilt vitenskapelig betydning som referanseområde.
Halvøya er også levested for den nasjonalt svært sjeldne og truede arten flytegro, med bare dette kjente voksestedet i fylket og to-tre kjente voksesteder ellers i landet.
Også tre andre rødlistede plantearter forekommer i området, som også regnes som en potensielt verneverdig insektforekomst. To gravrøyser fra jernalder/bronsealder ligger også på Kinnhalvøya.
Løvskog ved Naverfjorden, Brunlanes.
Rundt Naverfjorden
Turen videre østover går for det meste på grusveier gjennom temmelig tett hyttebebyggelse, før vi kommer til de flotte sandstrendene innerst i Naverfjorden.
Her ligger Anvikstranda, Kjærstranda, Lydhusstranda og Streterestranda som perler på en snor. Alle har campingplasser innenfor, og det er nok mange som har Naverfjorden som sitt sommerparadis.
Nå midt i september ligger strendene folketomme, og jeg krysser området relativt fort. Innerst i Naverfjorden ligger Nalumstranda. Her er strandområdet dekket av vegetasjon, og følgelig ikke en så populær badeplass. Den er nok mer populær for fuglelivet.
Bak stranda ligger svære, skarpe steiner på rekke og rad. Det er rester etter et forsvarsverk fra andre verdenskrig, og skulle hindre de alliertes tanks i landsettes på stranda.
Skuringsformer ved Røvikfjorden.
Skruringsformene ved Røvikfjorden
Kyststien bukter seg videre i kystnaturen på Brunlaneshalvøya, og jeg beveger meg stadig østover mot Stavern. Stien går igjen vekselvis på grusvei og blåmerket sti over svaberg og strandenger. Jeg passerer gamle brygger med småbåter, og et sted dukker det opp en flott, lita jettegryte med en stor stein i.
Her vest for Naverfjorden finnes et utall odder med svaberg der isen har formet utrolig flotte formasjoner i granitten. Skuringsformene er spesielt flotte på østsiden av Røvikfjorden, der Kyststien går i et åpent og storslagent kystlandskap.
Her tar jeg nok en avstikker fra den blåmerkede ruta, og rusler rundt på de rødbrune, glattskurte svabergene. Gropene er noen steder fylt av sjøvann, farget av diverse algevekst. Det er et flott syn, og det er lett å finne fotomotiver for den som er interessert i det.
Jeg bruker både vanlig kamera og drone til å fotografere de fine naturformene her ute på odden. Dronen kommer også til på holmene utenfor.
Krokete furuskog ved Fuglevik.
Mot Rakke fort
Strekningen jeg nå befinner meg på, er blant de mest populære. Det er en fantastisk fin opplevelse å vandre her i den åpne og vindblåste naturen. Jeg nærmer med Rakke, men passerer først Gumserødbukta og Fuglevikstranda.
Her går stien forbi fine strandenger med høstfarger i vegetasjonen, og den passerer gjennom skogholt med krokete kystfuru.
Rakke kystfort ligger like sør for Stavern. Under andre verdenskrig fant tyskerne fort ut at denne odden var perfekt for befestning, det var allerede i militær bruk av det norske Luftvernregimentet i Stavern.
I 1941 satte tyskerne i gang bygging av et stort kystfort. Det var over 90 konstruksjoner som inkluderte bl.a. skytestillinger, kanonplattformer, bunkere, brakker og messebygg.
Kyststien ved Gumserødbukta.
Området var i Forsvarets besittelse frem til 2002, da den militære virksomheten i området opphørte. Da Rakke fort skulle tilbakeføres til Grevle gård, som området var leid fra, ble de fleste av bygningene revet og gjenfylt i 2007. Men etter press fra verneinteresser ble rivingsarbeidet stoppet før alt var borte. Derfor er noe av fortet bevart for ettertiden.
Ved utsiktspunktet på Vestre Rakke er det satt opp et kompass i larvikitt, hvor man kan dreie en pil som viser retningen mot ulike byer og steder i et 360 graders panorama.
Kompasset på Vestre Rakke nær Stavern.
Mål i Stavern
Fra kompasset på Vestre Rakke gjenstår bare drøyt tre kilometer inn til Stavern sentrum. Kyststien går gjennom skogen til Østre Rakke, og videre langs veier og gater forbi Kysthospitalet i Stavern.
Jeg passerer Sjømennenes minnehall, og kommer inn på området til det fredete Fredriksvern verft. Det er mye interessant historie i Stavern, men det skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel.
Klokka har passert 18 da jeg ganske sliten og sårbeint subber inn til Stavern sentrum. Kjæresten min er ferdig på arbeid, og plukker meg opp der.
Turen har tatt 9,5 timer, og jeg tilbakela 27 kilometer i en fantastisk vandring i kystnaturen mellom Nevlunghavn og Stavern. Det er imidlertid i drøyeste laget for en behagelig dagstur.
Man kan med stor fordel dele opp strekningen, og utforske mer av den flotte naturen i mer ro og mak. Nå kan sikkert sprekere folk enn meg gjøre unna turen på langt kortere tid, om det skulle være et mål.
Jeg hadde allikevel en nydelig tur i det akkurat passe fine høstværet, og kommer til å besøke mange av stedene jeg passerte igjen.
Ved Fredriksvern verft, Stavern.
Kilder:
Nevlunghavn, Wikipedia (hentet 19.11.2021).
Informasjonstavler langs Kyststien, Larvik og Omegns Turistforening.
Styggås naturreservat, Naturbase (hentet 22.11.2021).
Hummerbakken naturreservat, Naturbase (hentet 22.11.2021).
Kinnhalvøya naturreservat, Naturbase (hentet 22.11.2021).
Rakke fort, Wikipedia (hentet 22.11.2021).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 27.11.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
