Canyonlands. Bare å høre navnet fremkaller den gode gåsehudfølelsen hos undertegnede. Nasjonalparken i Utah rommer noen av de meste spektakulære geologiske formasjoner på kloden. Vi har vært på fottur i et av naturens ypperste mesterverk.
Canyonlands – En labyrint av stein
Canyonlands National Park ligger i det sørøstre hjørnet av Utah i USA, vest for småbyen Moab. Den er delstatens største nasjonalpark, og besøkes hvert år av rundt en halv million mennesker. I toppåret 2016 la 700 000 besøkende turen hit. Det er likevel bare halvparten av besøkstallet for den nærliggende Arches National Park.
Canyonlands byr på minst like spektakulær natur som Arches, men man må legge inn en noe større innsats for å få de største naturopplevelsene her. Forfatteren Edward Abbey beskrev området som “the most weird, wonderful, magical place on earth. There is nothing else like it anywhere”.
Canyonlands National Park ble opprettet i 1964, under president Lyndon B. Johnson. Den dekker 1366 km² i en veritabel labyrint av kløfter, bredere canyons, fjellplatåer, smale rygger, tårn og spir.
De ulike sandsteinslagene gir varierte fargekombinasjoner, samtidig som de har ulik hardhet. Dette skaper noen av de mest utrolige geologiske formasjonene på kloden.
Utsikt mot Buck Canyon, Canyonlands.
Tre distrikter
De store elvene Green River og Colorado River møtes ganske sentralt i Canyonlands nasjonalpark. Vannveiene deler det vidstrakte området i tre ganske klart definerte distrikter. Alle har stemningen av villmark og primitiv natur, men de har også hver sine særpreg.
I sørøst ligger The Needles District med sin jungel av tårn og kuppelformede fjellformasjoner. Her kan du vandre på et fint nettverk av stier og gamle veier, med noe nytt å se rundt hvert eneste hjørne. Vi besøkte denne delen av nasjonalparken i 2008.
I vest hersker ødemarka i The Maze District, som er den minst tilgjengelige delen av Canyonlands. Hit går bare steinete og dårlige grusveier, og man må ha en bil med firehjulstrekk og høy bakkeklaring for å komme frem. Og ikke minst erfaring med slik kjøring.
Indian Paintbrush vokser i Canyonlands.
I nord finner vi Island In The Sky, som domineres av et høyereliggende og flatt fjellplatå avbrutt av stupbratte fjellvegger til alle sider. Det er hit over 70% av parkens besøkende kommer, av den enkle grunn at det er lettest tilgjengelig.
Her går asfalterte veier frem til mange fine attraksjoner, som den verdenskjente Mesa Arch. Det også flere flotte utsiktspunkter mot den fantastiske steinlabyrinten de to nevnte elvene har laget.
Men de aller største naturopplevelsene krever som regel innsats, og slik er det også i Canyonlands. Vi skal utforske mer av naturen utenfor asfalten på denne turen.
Fra Grand View Point mot Monument Basin.
Drømmen om Monument Basin
Som nevnt besøkes Canyonlands av bare halvparten så mange som naboen Arches National Park. Men Canyonlands er mange ganger større, så det betyr at nasjonalparken ikke preges av masseturisme i samme grad.
Tvert imot, det krever litt mer å oppleve indrefileten av dette området. Selv om det også her finnes asfalterte veier til flotte utsiktspunkter, får man ikke skikkelig føling med landskapet før man tar beina fatt.
I mars 2008 stod jeg oppe på kanten av Island In The Sky, ved Grand View Point. Jeg kikket ned på en knivskarpt formet canyon flere hundre høydemeter under meg. Det så ut som det var skjært ut et uregelmessig stykke av en stor kake. Formen minnet om et bredt basseng, men med flere smalere utløperkløfter i ulike retninger.
Naturlig steinspenn i Monument Basin, Canyonlands.
Kanten langs toppen var dekorert i hvit sandstein, noe som har gitt opphavet til White Rim-platået, nivået under Island In The Sky. Kløfta eller bassenget var ikke så ulik mange andre slike i området, men en ting gjorde at den skilte seg ut.
Langs kantene, og enkelte steder midt ute i det flate bassenget, sto en mengde med de mest utrolige spir, tårn og andre fjellformasjoner man kan tenke seg. Navnet på kløfta var Monument Basin.
Den gangen fotograferte jeg “monumentene” fra avstand med telelinse, men der og da bestemte jeg meg for at en gang skal jeg ned dit. Ni år senere var den dagen kommet.
Ved Gooseberry Trail, Canyonlands.
Bratt nedstigning på Gooseberry Trail
Etter soloppgangen i Arches måtte jeg tilbake til Moab for å hente turkamerat Thor. Så bar det straka vegen ut til Island In The Sky, og starten på eventyret. Vi kjørte ut til og parkerte ved White Rim Overlook Trailhead. Dette er starten på en kort og flat vandrerute til et av de mange utsiktspunktene langs platåkanten.
Men det er også starten på en annen, mye lengre og brattere rute. Fra fjellplatået går Gooseberry Trail 450 stupbratte høydemeter ned til et nytt platå, White Rim. Fra toppen så det absolutt ikke ut som det kunne gå en farbar rute ned fjellveggen, men stien gikk der i sikk-sakk. Ikke ulikt mange fjellstier i Norge.
Bratt nedstigning fra Island In The Sky, Canyonlands.
Stien var imidlertid blant de få tingene som minnet om gamlelandet, kanskje med unntak av de snødekte La Sal Mountains i øst. Etter bratthenget var vi nede på det lavere platået, og etter drøyt fire kilometers vandring mot øst var vi fremme ved Gooseberry Canyon og White Rim Road.
Her traff vi på et par hyggelige rangere fra nasjonalpark-administrasjonen. Vi visste hvor vi skulle, men tok imot råd om å følge veier, stier, bart fjell eller tørre bekkefar for å unngå å tråkke på den svært sårbare biologiske jordskorpen som dekker mye av Colorado-platået.
Vi fulgte White Rim Road videre. Det er bare tillatt å kjøre denne grusveien med biler som firehjulstrekk og høy bakkeklaring, selv om denne delen er flat og problemfri. Vi gikk seks kilometer langs veien før vi endelig sto ved kanten av Monument Basin.
Ved Monument Basin, Canyonlands.
Tyngdekraften opphevet?
Ni år hadde gått siden jeg sto oppe på Grand View Point, og drømte meg hit ned. Stedet skuffet på ingen måte. De mange steintårnene jeg hadde sett ovenfra så virkelig ut til å ha overvunnet tyngdekreftene på mirakuløst vis.
Noen dannet naturlige steinbruer, noen stod tett som en skog av stein, mens andre skjøt som tynne piler rett opp av bakken. Slik som Standing Rock, et helt ufattelig tynt, men samtidig høyt spir.
Standing Rock i Monument Basin, Canyonlands.
Som geologiinteressert naturfotograf var det jo en fest å være her, akkurat som jeg hadde håpet på. Vi gikk noen kilometer til, og fulgte kanten av Monument Basin. Det var en fantastisk flott opplevelse.
Men sola var i ferd med å synke nærmere horisonten. Vi rakk vel kanskje halvveis rundt Monument Basin før vi måtte tenke på å snu, ettersom det ventet en hard tur tilbake til Island In The Sky.
Fjellformasjoner i Monument Basin, Canyonlands.
Hard tur tilbake
Det ble jammen hardt også. Drøye 400 høydemeter skulle ikke være så ille, men til tross for omfattende planlegging hadde jeg undervurdert en liten detalj: Hele Canyonlands ligger mellom 1500 og 2000 m.o.h. Med Island In The Sky som høyeste punkt.
Selv om det ikke er Mount Everest, ble høyden over havet merkbar opp den hengebratte Gooseberry Trail. Særlig for den minst trente av oss. Nemlig meg. Turen opp ble en egen lidelseshistorie som jeg skal spare eventuelle lesere for.
Men slitet ble fort glemt da vi kom opp til en overjordisk vakker solnedgang over det fantastiske landskapet rundt oss. Det ble en storartet avslutning på en svært innholdsrik dag. Men en dag skal jeg klore meg ned til bunnen av Monument Basin, og se steintårnene mot himmelen. Jeg vet at det går an.
Solnedgang over Canyonlands.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 25.05.2017. Sist oppdatert 04.05.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
