Mange mener naturen er på sitt aller vakreste når flammende og intense høstfarger setter fyr på landskapet. Da er det en fryd å være ute på jakt med kamera, mens andre har tatt med fiskestanga.
På tur til Femundtraktene
Jeg har lenge hatt et ønske om å fotografere mer i de nordlige og østlige delene av Østerdalsdistriktet, men andre områder har blitt prioritert i de siste åra. Men på vårparten i fjor avtalte derfor jeg med ungdomskompis Lars Henriksen fra Elverum en tur ei helg i midten av september.
Når tida nærmet seg viste det seg at han hadde dobbeltbooket inn en fisketur med en annen kamerat samme helga. Det løste seg elegant med at jeg slo meg med fiskerne, og ble med på fisketur. Det var tross alt smått med sportsfiskebilder i arkivet, så dette ble en fin anledning til å pynte på den statistikken.
Furuskog ved Deset, Åmot.
Lørdagen 19. september 2020 opprant med strålende høstvær over Østlandet. Vi avtalte å møtes ved hytta fiskerne hadde leid ved Trøan gård, ikke langt fra Sølenstua i Engerdal. Mens de andre kjørte via Trysil og Engerdalen, valgte jeg rv 3 nordover fra Elverum.
Tåke dekket dalførene langs Glomma og Rena, og den lå også mellom trestammene på furumoene ved Løpsjøen og Deset. Ikke før jeg hadde Storsjøen på venstre hånd løste tåka seg. Det var bra timing, for her ved Storsjøen ligger en aldri så liten turistattraksjon.
Otersteinen nær Andrå, Rendalen.
Otersteinen
Når jeg tenker meg om, er vel “liten” et feil ord å bruke i denne sammenhengen. Noen kilometer nord for Andrå ved Storsjøen ligger nemlig en av Norges største frittliggende steinblokker. Den har navnet Otersteinen, og veier rundt 12500 tonn.
Den 16 meter høye steinen ramlet ned fra fjellet under eller like etter siste istid. Otersteinen ligger like ved fylkesvei 237, og den kalles også Andråsteinen eller bare “Store sten”.
Ved Galtsjøen, Engerdal. Sølen i bakgrunnen.
Ved vakre Galtsjøen
Jeg møtte fiskerne som avtalt ved hytta på Trøan. Foruten Lars, var også kamerat Øyvind Leonsen og Lars’ sønn Olav med på turen. Natur og fiskeelv lokket, så etter litt utpakking bar det fort ut på tur. Jeg fortsatte med egen bil, ettersom jeg ikke hadde tenkt å være med på fiske hele dagen.
Målet for dagens utflukt var Holøydalen i Tolga kommune. På vei dit passerte vi den vakre Galtsjøen, en idyllisk innsjø med Sølen ruvende i bakgrunnen. Sjøen ble fredet allerede i 1981, med formål om ta vare på et viktig våtmarksområde i sin naturgitte tilstand, som det står i verneforskriften. Landskapet var et vakkert syn i det nydelige været, og høstfargene som dekorerte strandkanten la naturligvis ingen demper på opplevelsen.
Meandre i Hola, Holøydalen.
På fiske i Holøydalen
Holøydalen ligger i den sørøstlige delen av Tolga kommune, som hører til Nord-Østerdal. Dalen ligger vakkert til mellom høye fjell som strekker opp over 1600 m.o.h. Elgpiggen og Sålekinna er de høyeste toppene i dette området.
Holøydalen er høytliggende, rundt 700-750 m.o.h. Det meste av dalføret er dyrket opp med slåtteenger og spredt gårdsbebyggelse. De fleste innbyggerne bor i grendene ved Holøyen og Øversjødalen. Nederst i dalen ligger Holøydalen kirke, en tømmerkirke fra 1908.
Gjennom dalen renner elva Hola i rolige svinger mellom gamle slåtteenger. Her og der finnes noen lette stryk, men elva faller bare rundt 50 m på den snaue to mil lange strekningen mellom Storsjøen og Langsjøen.
Skjønt Hola er betydelig lengre om man regner med alle de krokete omveiene den tar ned gjennom dalen. Da måles lengden til ganske nøyaktig 25 km. Hele Holavassdraget med Storsjøen, Drengen og Nørdersjøen er naturligvis enda lengre.
Sportsfisker med fangst i Hola, Holøydalen.
I elva dominerer harr og ørret, men det finnes også sik, gjedde og abbor i fiskesona Hola og Langsjøen. Hola Fiskeforening har informasjon om fiskeregler m.m. på sine nettsider.
Holavassdraget munner ut i Femundselva og Trysilelva, via Langsjøen og Isteren. Så vannet fra Hola ender i havet ved Gøteborg, langt sør i Sverige.
Gjengen jeg var på tur med startet fisket omtrent midt i dalen, ved noen flotte meandre nær Holøyen. Selv om fisket ikke var helt i taket denne dagen, fikk de fanget en og annen fin ørret. Men her er det “catch and release” som gjelder, så fiskene slapp med skrekken og øm kjeft. Jeg fikk i alle fall noen ganske brukbare bilder av ekte sportsfiskere i aksjon.
Os kirke, Os i Østerdalen.
Gjennom Tolga og Os
Etter en drøy time ved elva forlot jeg fiskerne for en stund. Jeg ville utforske denne delen av fedrelandet litt mer. Høstfargene i fjellet her oppe var noe av det mest intense jeg har opplevd, så det ville være synd å ikke utnytte dette maksimalt. Lars tipset meg om en fjellvei mellom Os og Tolga, så den ville jeg ta en nærmere kikk på.
Først gikk imidlertid turen nordover Holøydalen, mot Tolga sentrum og selve Østerdalen. Det er en ca tre mil lang kjøretur fra Holøyen, hvor man passerer den langstrakte Storsjøen øverst i dalen. Det ble en kort fotostopp her, før jeg kjørte ned til sentrum i Tolga for en liten matbit.
Tolga kommune har bare rundt 1700 innbyggere, hvorav snaue 600 bor på tettstedet med samme navn. Men kommunen er ganske stor i utstrekning, den dekker over 1100 km². Det er med andre ord ganske god plass her. Glomma renner tvers gjennom kommunen, hvor snaufjell legger beslag på to tredjedeler av arealet.
Gammel løe i Nørdalen, Os.
Turen min fortsatte nordover Østerdalen til Os, som ligger bare et par mil fra naboen lengre ned i dalen. Os er også egen kommune, og på mange måter temmelig lik Tolga. Os har rundt 1800 innbyggere, fordelt på drøyt 1000 km². Rundt regnet halvparten av innbyggerne bor i Os sentrum, også et tettsted ved Glomma.
Jeg stoppet imidlertid litt før jeg kom så langt. Jeg svingte av fylkesveien ved Os kirke, litt vest for sentrum. Det er en korskirke i tre fra 1862, med altertavle fra 1638 og 350 sitteplasser. Kirka ligger fint til oppe i ei sørhelling på nordsiden av Glomma.
Ferden gikk videre, og tok retning sørøstover, vekk fra selve Østerdalen igjen. Jeg fulgte fylkesvei 28 opp gjennom Nørdalen, mot Narbuvoll. Før jeg kom så langt hadde jeg funnet flere idylliske fotostopp, hvor de intense høstfargene glødet i det skyfrie været.
Høstfarger på Øversjødalsfjellet.
Over Øversjødalsfjellet
Et par mils vei fra Os ligger grenda Narbuvoll, ved bredden av den ganske store Narsjøen. Vi er ganske høyt over havet her, på ca 740 m. Her er det nok vanligvis en ganske sen vår sammenlignet med lavlandet østafjells. Men vi skal enda litt høyere opp i terrenget.
Fra Narbuvoll går en fin grusvei over fjellet til Øversjødalen og Holøydalen, veien kameraten min hadde tipset meg om. Og det viste seg å bli en mer strålende tur over fjellet enn jeg hadde forestilt meg. Som nevnt flere ganger allerede, var høstfargene temmelig intense over hele distriktet. Men oppe i fjellet her var det om mulig enda et hakk opp på skalaen.
Fjellbjørkeskogen ble stadig mer åpen etter hvert som jeg kom høyere opp, så jeg stoppet på måfå. Ved hjelp av kartet i telefonen håpet jeg å finne et tjern hvor naturen kunne speile seg til fotografens store glede.
Det var lettere enn jeg hadde trodd. Stedet jeg hadde stoppet viste seg å ligge bare 50 meter unna et rundt, lite tjern i fjellskogen. Jeg trengte bare å tasse rolig over en liten haug, og voilà: Der lå en makeløst vakker høstidyll rett foran meg.
Bonkrytjønna på Øversjødalsfjellet.
Tjernet hadde det litt rare navnet Bonkrytjønna, og bak den guloransje bjørkeskogen reiste runde høer seg i det fjerne. Det var Ingulfskletten, Engådalshøgda, og lengst bak ruvet 1595 meter høye Sålekinna. Dette var så absolutt et motiv jeg hadde håpet å finne på denne turen, og både speilrefleks- og dronekamera fikk kjørt seg.
Øversjødalsveien er snaue to mil lang, og gjør fjellnaturen her tilgjengelig for alle som av ulike årsaker ikke har kapasitet til å gå så langt. Veien var tidligere postvei, og kirkevei for innbyggerne i Øversjødalen før de fikk egen kirke i 1908. Veien er et flott utgangspunkt for fotturer i lettgått fjellterreng, f.eks. til Sletthøa. Sålekinna er nok et litt mer krevende turmål.
Får du oppleve en tur over Øversjødalsfjellet på en solblank høstdag slik jeg fikk, får du antakelig et minne for livet. Det var i alle fall utrolig vakkert denne septemberdagen.
Høstkveld ved Hola, Holøydalen.
Kveldsfiske i Hola
Det var minst like vakkert nede i Holøydalen da jeg returnerte til fiskeelva, og møtte kompisgjengen igjen. De hadde forflyttet seg noen få kilometer nedover langs Hola, og prøvde fiskelykken i nærheten av gården Søndmør. Den store fangsten uteble nok, men det var et fantastisk flott kveldslys som velsignet landskapet da sola nærmet seg horisonten.
Det varme lyset fikk de allerede glødende høstfargene til å gå helt bananas. Med ei speilblank elv i forgrunnen fikk jeg tatt flere sportsfiskebilder til arkivet, og noen av dem ble jeg riktig så fornøyd med.
Vidt skogslandskap ved Sømådalen, Engerdal. Femunden i bakgrunnen.
Solnedgang ved Sømådalen
På vei tilbake til hytta ved Trøan, ble det flere fotostopp i den blankstille høstkvelden. Det er et vidåpent landskap her i Femundtraktene. Ulf Lundell ville kanskje “trivs bäst” her, selv om det er langt fra havet.
Skogene strekker seg over tilsynelatende endeløse vidder og myrkjøler, før runde høer med snaufjell overtar. Bare sporadisk tårner fjellene seg opp til høye topper, som Sølen, Elgpiggen og Sålekinna.
Det gir en egen ro i sjelen å ferdes i Østerdals- og Femundstraktene. Turer i dette området er noe jeg har prioritert altfor lavt hittil, ser det ut til. I tida som kommer håper jeg å få til flere turer i det som egentlig er mine hjemtrakter, i godt følge med gode venner.
Men helga jeg beskriver i denne artikkelen hadde en dag til på lur, så i neste artikkel tar vi turen til nettopp Elgpiggen. Følg med videre!
Høstkveld ved Ormutusjøen nær Sømådalen, Engerdal.
Kilder:
Tolga kommune, Wikipedia.
Os kommune, Wikipedia.
Øversjødalsvegen, narbuvoll.no.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 02.02.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
