For snart 30 år siden gikk jeg en av de mest spektakulære fotturene jeg har vært ute på. Det gjelder fortsatt. Terrenget rundt Geirangerfjorden innbyr ikke til lett kosevandring, men belønner rikelig de som orker. Nå har jeg gått i de samme sporene, og opplevd fjordlandskapet med nye øyne.
Haik med tyske turister
Før vi starter på årets tur, tar vi et lite tilbakeblikk: Sensommeren 1990 var jeg på min første Vestlandstur helt alene. Jeg gikk turer i Hurrungane, i Sogn, på Sunnmøre og i Romsdal ei hel uke til ende.
En av turene gikk på nordsiden av Geirangerfjorden, fra Ørnesvingen via Gomsdalen og Teinnosa, til Knivsflå ute ved Dei Sju Søstre. Planen var å gå nede langs fjorden tilbake, men her kom jeg bare halvveis før et bratt heng gjorde videre ferdsel problematisk.
Jeg kunne gått opp i den bratte lia, men på fjorden like ved lå et par tyske turister og fisket fra gummibåt. Jeg spurte om de kunne hjelpe meg rundt fjellpartiet, og de plukket meg opp i båten.
Det viste seg snart at de bodde på samme campingen som meg, og fisketuren nærmet seg slutten uansett. Takknemlig fikk jeg sitte på helt tilbake til Grande. Det ble en turopplevelse jeg aldri glemmer.
Turister nyter utsiken ved Ørnesvingen, Geirangerfjorden.
Alt annet enn flatt
De som har vært i Geiranger vet at det ikke ligner særlig på Hardangervidda. Terrenget er bratt uansett hvor man velger å legge ruta, og det betyr tunge tak for både bein og armer. Men en slik tur gir mye tilbake.
I 1990 var jeg opptatt av filming med video-kamera, og det ble dessverre tatt minimalt med stillbilder. Videokvalitet i 1990 var ikke all verden, så tre år etter den første turen, gikk jeg store deler av den på nytt.
Da gikk jeg sammen med et par kamerater, men uten videokamera. Jeg var desto mer ivrig med lysbildefilmen. Turmålet var den fantastiske utsikten fra fjellet Teinnosa, og det ble en fin serie lysbilder fra den opplevelsen.
Men ettersom tida går, lærer man mer om det man holder på med. Ikke minst får man også tilgang på nyere og bedre fototeknologi. Derfor har jeg hatt lyst til å gå denne turen enda en gang, mens helsa ennå holder sånn noen lunde.
Det er en brutal og tung tur, og jeg gledet meg ikke noe særlig til de lange og bratte bakkene. Motivasjonen lå i den storslåtte naturen, og utsikten man får mot Geiranger og fjorden langt der nede.
Den makeløse Geirangerfjorden.
Gjerdefossen nok en gang
Etter droneopptakene ved Gjerdefossen, hadde klokka blitt 9.30 før jeg kom igang med fotturen. Bilen hadde jeg parkert ved Ørnesvingen, øverst på parkeringen for å ta minst mulig plass fra de veifarende.
Jeg fulgte stien bortover i lia forbi Gjerdefossen nok en gang, og kunne naturligvis ikke dy meg for å forsøke å finne et utsiktspunkt uten for mye skogkratt i veien. Det klarte jeg, ved å lirke meg ned på en relativt utsatt fjellhylle.
Men det gikk an å stå noenlunde trygt der, og det var gode tak for å klyve ned og opp igjen. Dermed ble det enda flere bilder av det flotte og klassiske motivet jeg husker fra barndommen.
En sjelden åpning i bjørkejungelen ved Geirangerfjorden.
Gjennom jungelen
Så fortsatte vandringen gjennom den frodige bjørkeskogen. Ved Gjerdeelva bøyde stien av, og gikk oppover langs elva et lite stykke. Men så forsvant den ut i intet. Dvs ut i den reneste jungel av løvskog, kratt og undervegetasjon.
For 30 år siden gikk det en følgbar sti opp gjennom lia, til den møtte den merkede hovedstien fra Haugset. Men nå var alt overgrodd. Dermed ble det å kravle seg et par hundre bratte meter opp gjennom temmelig tett skog, før jeg kunne sette beina på en tydelig sti.
Fra Gjerdeelva går skrår stien oppover i fjellsida under Geitfonnegga. Stien når nesten 1000 m.o.h., og ved det høyeste punktet er utsikten allerede godt egnet til å falle i staver over. Vi har beveget oss rundt 500 høydemeter opp, og ser utover fjorden mot hyllegårdene Skageflå og Knivsflå, og innover fjorden til Geiranger.
Imponerende panorama over Geirangerfjorden.
Gomsdalen
Videre fra det fine utsiktspunktet, går stien ned 400 høydemeter til Gomsdalen. På kanten ut mot Geirangerfjorden finner vi restene av den gamle gården Gomsdal, 600 meter over fjorden.
Dette er den mest avsidesliggende av de etterhvert kjente hyllegårdene langs Storfjorden. Gården er nevnt i skriftlige kilder så tidlig som 1650, men det er også funnet spor etter steinaldermennesket i Gomsdalen.
Mange har stilt spørsmål om hvorfor folk bosatte seg på slike isolerte og tungdrevne steder. En populær teori er at plassmangel nede i bygda tvang dem dit det gikk an å skrape seg til et utkomme. Men det er tvilsomt om i det er hold i dette.
I Geiranger var det betydelig mer lettdreven jord tilgjengelig innover Geirangerdalen selv etter at flere av hyllegårdene ble ryddet. For langs fjorden var og er det ekstremt frodig, og lokalklimaet er mer stabilt enn inn mot storfjellet.
Her var det også ledig plass til setre opp mot fjellet, og tilgang på både jakt og sjøfiske. Gårdene langs fjorden var ofte bedre stilt enn de inne i bygda, selv om bøndene hadde tyngre driftsforhold.
Den vakre Gomsdalen med Teinnosa i bakgrunnen.
Tunge tak
Det er mange sterke historier om folket i Gomsdalen. Den lange og bratte sjøvegen var utsatt for snøras vinterstid, og gården kunne være isolert i ukevis. Nede ved fjorden ligger Bringa, en liten, fraflyttet gård gomsdølene hadde overtatt, og brukte som geitefjøs.
En vinter bodde bonden i den kalde og trekkfulle stua i seks uker, det var for farlig å gå opp igjen til gården.
En ferd i dette terrenget det går gjetord om, skjedde i desember 1892. Ei kone på “nabogården” Knivsflå ventet barn, og 77 år gamle Kristianne Halsteinsdotter Gausdal i Gomsdalen var det nærmeste man kom jordmor ute blant fjordgårdene.
Selve julaften la hun i vei fra Gomsdal mot Knivsflå, langs de stupbratte fjellsidene ved Geirangerfjorden. På veien måtte hun passere Djupgjelet, en svært luftig og farlig plass, og nesten hele ruta er utsatt for snøskred. Kristianne kom fram rundt midnatt, men da var den lille gutten alt kommet til verden.
Selv en blank sommerdag er denne turen en ganske seriøs affære. Garvede fjellfolk har vondt for å fatte hvordan ei 77 år gammel kone kunne klare det vinterstid, med mye av turen i stummende mørke.
Den samme Kristianne gikk en sommerdag de 600 høydemetrene ned til fjorden, for å bli rodd til kirka i Geiranger. Da gudstjenesten var over, gikk hun samme veien opp igjen. Det var i pinsen 1904, hun var da 89 år gammel. Den 15. august samme år døde hun.
Bare Oppistova Gomsdal er restaurert, resten er det bare murene igjen av.
Foreldreløse
I 1894 og 1897 døde henholdsvis kona og bonden i Oppistova Gomsdal. Seks barn under myndighetsalder (21 år på den tida) stod dermed foreldreløse tilbake. Gården var å regne som herreløst gods, og lensmannen troppet opp for å hente alt av verdi for å selge på auksjon.
De tre yngste søsknene ble fordelt til gode folk, yngstejenta på seks havnet i Oslo. Det gikk 20 år før hun så søsknene sine igjen.
Selve gården ble også forsøkt solgt under hammeren, men vergen til barna motsatte seg dette i en slik grad at myndighetene ga etter. Lars Gausdal, 20 år gammel, overtok. Men til slutt ble det for hardt å drive garden 600 m.o.h. oppe i Gomsdalen. I 1909 ble den fraflyttet.
En av de seks søsknene var Olav Gausdal, han var 13 år da faren døde og han ble foreldreløs. Han ble senere lensmann i Geiranger, og sverget at det som hendte han og søsknene hans, aldri skulle få ramme andre i hans virketid.
Ved Bringeelva i Gomsdalen.
Videre til fjells
Kulturminner og historie beriker turopplevelsen. Det er en underlig og beroligende følelse å sitte helt alene en varm og stille sommerdag her oppe i Gomsdalen. Å kikke ned på den travle fjorden med båter og cruiseskip, og vite at det er et hav av både tid og rom mellom meg og alle turistene der nede.
Ikke et eneste menneske har jeg møtt på turen så langt, og jeg forventer heller ikke å møte noen på neste etappe. Jeg klarer ikke sette fornuftige ord til denne følelsen, men dette er det turlivet jeg liker aller, aller best.
Fra Gomsdalen bærer det opp i ville fjellet. Det er ingen sti, bare sporadiske dyretråkk her og der. Teinnosa reiser seg stor og mektig vest for Gomsdal, 800 meter over dalbunnen. Det blir brattere og brattere etterhvert som høydemeterne legges under meg, og til slutt må både hender og føtter i arbeid for å klore seg opp.
Men etter et par timers slit og svette er jeg oppe på et lite platå, 1200 stupbratte meter over fjorden. Utsikten både kan og bør ta pusten fra de fleste, selv om pusten også svekkes av andre årsaker. Det er unektelig svært slitsomt å ta seg opp hit.
Makeløs utsikt fra Teinnosa mot Geirangerfjorden.
Makeløst panorama
For å få enda bedre overblikk, skrår jeg videre opp den bratte sørsida ev Teinnosa. Her finner jeg et lite utspring som gir et makeløst panorama mot den indre delen av Geirangerfjorden. Jeg ser rett ned på Skageflå, en av de mest kjente hyllegårdene langs fjorden.
Gården befinner seg imidlertid 1000 høydemeter under meg. Ved siden av ligger fossen Friaren, som kaster seg ut fra gjelet under Skagedalen.
Innerst i fjorden ser man tilbake til Ørnevegen og cruiseskipene som ligger ankret opp ved kaianleggene i Geiranger. Følelsen av å være bitte liten blir påtrengende, og man blir ikke så fort mett av denne utsikten.
Friaren ved Geirangerfjorden.
Lang retur
Jeg sitter en god stund på fremspringet, og fotograferer ei lang rekke utsnitt og motiver. Men til slutt må jeg rive meg løs, og starte på den lange og strevsomme tilbakeveien. Det lir mot kveld, og sola nærmer seg fjellkanten da jeg står nede i Gomsdalen igjen.
De 400 høydemeterne opp igjen på motsatt side av dalen blir tunge, og det tar sin tid med mange pauser. Vel oppe i fjellsida får jeg igjen utsikt, nå med kveldssola strykende over fjell og fjord. Et visst vemod tar tak i meg, det er mye som taler for at dette er siste gangen jeg går denne ruta. Tre ganger får vel kanskje holde.
Tilbake ved Gjerdeelva viser det seg at den varme sommerdagen har smeltet mye snø. Elva er umulig å passere tørrskodd nå, og dermed blir det vassing med sko og sokker på. Jeg orker ikke ta fatt på jungelvandringen ned til Ørnesvingen, som jo gir den korteste returen.
I stedet går jeg tre km omvei via Haugset og Korsmyra, og følger fylkesveien tilbake til bilen som står parkert ved det kjente utsiktspunktet. Klokka har passert halv ti på kvelden da jeg endelig er ferdig for dagen, etter 12 timer på fottur.
Selv om det neppe blir flere besøk til Gomsdalen via denne ruta, håper jeg det blir flere turer til Geirangerfjorden. Jeg har fortsatt mye ugjort i fjellsidene der, med utforsking av flere hyllegårder og fossefall. Jeg gleder meg allerede til neste gang.
Kveldssola stryker over fjell og fjord ved Geirangerfjorden.
Kilder:
Sakarias Ansok – “Eld som slokna”, Stranda Sogenemnd 1970.
Oddgeir Bruaset – “Folket langs Storfjorden”, Det Norske Samlaget 1991.
Oddgeir Bruaset – “Lagnader langs fjorden”, Det Norske Samlaget 1994.
Arild Flydal – “Fjorden, fjellet og folket”, Timbjørgane Forlag 1996.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 11.07.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
