Stein er et sentralt landskapselement i Ryfylke. Mange steder stuper glattskurte, loddrette fjellvegger ned i blå fjorder eller grå urer. Men grønne flekker finnes i rikt monn. En av disse er Viglesdalen i Hjelmeland kommune.
Underlig og gråsprengt
Ryfylke ligger et godt stykke fra Terje Vigens verden, men underlig og gråsprengt kan være en passende beskrivelse av distriktets landskap. Vi er i de indre strøkene av Rogaland, kanskje mest kjent for de monumentale turistmagnetene Preikestolen og Kjerag ved Lysefjorden.
Enorme, loddrette fjellvegger reiser seg fra blågrønne vannspeil på dype fjorder og inneklemte innsjøer. Store steinurer ligger som ekko fra rasene som skapte dem. Noen har steinblokker store som eneboliger.
Det er et virkelig imponerende istidslandskap vi finner i de indre fjordstrøkene av Ryfylke. Geologisk historie ligger helt oppe i dagen, lett tilgjengelig for alle som vil se.
Men i mellom alt det grå, pipler det frem grønt liv. Idylliske dalfører med løvskog og gammelt kulturlandskap skjærer seg gjennom det steinete hei- og fjellandskapet, og skaper kontraster vi knapt har maken til andre steder i landet vårt. Vi skal besøke en av disse oasene.
Stupbratte fjell ved Hiavatnet, Viglesdalen.
Fantastiske Viglesdalen
I den sørlige delen av Hjelmeland kommune ligger Viglesdalen. Vi befinner oss mellom Lysefjorden i sør, og Jøsenfjorden i nord. Her dominerer et nakent fjellandskap. Et knudrete fjellplatåe stiger jevnt fra ca 700 m.o.h. i vest, til rundt 1000 m.o.h. i de østlige og indre delene. Dette er et steinrike i ordets rette forstand.
Men livet klorer seg fast på de utroligste steder. Flere større og mindre daler skjærer seg inn i den treløse ødemarka, og gir mer beskyttelse for skog og annen vegetasjon.
En av disse dalførene er Viglesdalen. Den er en forlengelse av Årdal, som munner ut i Årdalsfjorden, en arm av Boknafjorden. Den innerste gården i Årdal er Nes, og herfra stiger terrenget jevnt innover Viglesdalen.
Gjennom dalen renner elva Storåna. Som de fleste av Rogalands vassdrag, er også dette utnyttet til kraftproduksjon. Men til tross for at mye av vannet er lagt i rør og tunneler, danner elva flere flotte fossefall nedover dalen. I perioder med snøsmelting eller mye nedbør, kan man oppleve et glimt av hvordan det var før utbyggingen.
Ved Hiafossen, Viglesdalen.
Gårdsdrift i 300 år
Sentralt i dalen ligger de neste sammenhengende vannene Hiavatnet og Viglesdalsvatnet. Innenfor sistnevnte ligger det som i dag er Viglesdalen turisthytte. Men fra midten av 1500-tallet og frem til siste del av 1800-tallet var det gårdsdrift her.
Arkeologiske spor er datert til jernalder, men første gang gården nevnes i skriftlige kilder er i 1563. Da var navnet Vigleiksdalr, antakelig oppkalt etter den første rydningsmannen, som var i tråd med datidens skikk.
Tufter etter gårdsbruket i Viglesdalen.
Selv om Viglesdalen ligger temmelig inneklemt mellom bratte fjellvegger og uframkommelige grovsteinurer, må den ha vært en ganske lett gård å drive, i alle fall etter samtidens målestokk. Det er store flater med frodige enger rundt husene, og dalen er omgitt av vidstrakte fjellvidder. Det sies at Viglesdalen hadde flere støler og fjellbeiter enn noen annen gård i Årdalsområdet.
På 1600- og 1700-tallet var det to gårdbruk i Viglesdalen, men på midten av 1800-tallet ble de slått sammen. Men et par tiår etter ble gården nedlagt, og forfallet satte inn. Ved århundreskiftet til 1900 var det bare ei lita steinbu som stod igjen. Den ble stort sett brukt av gjetere, men i 1922 bygde Stavanger Turistforening om bua til turisthytte. Den ble renovert i 1991. En ny og større hytte kom som et tillegg i 2019.
Gammel steinbru i Viglesdalen.
Driftavegen gjennom Viglesdalen
Det var ikke enkelt å komme seg til Viglesdalen i eldre tider. Langs Viglesdalsvatnet var det svært vanskelig å anlegge en sti. På sørsiden stupte fjellet loddrett i vannet, mens på nordsiden blokkerte ei stor ur med til dels enorme steinblokker veien.
Løsningen ble å bruke båt eller gå over isen, men dette resulterte dessverre i mange drukningsulykker. Den største skjedde i 1874, da fire driftekarer skulle føres over vannet av ei ni år gammel jente. Båten kantret ved Kyrkjesteinane, som ligger omtrent midtveis på Viglesdalsvatnet. Alle fem omkom.
Ved Viglesdalsvatnet, Viglesdalen.
Mange av gårdene i denne delen av Ryfylke brukte heiområdene til beite. Myndighetene antok at rundt 11000 sauer og 200 storfe ble ført til fjells hvert år mot slutten av 1800-tallet. Dette gjorde at amtet vedtok å bygge en ny driftevei gjennom Viglesdalen i 1897, noe som ville lette arbeidet med å få dyrene til fjells.
Vegen gjennom Viglesdalen ble bygget av svenske rallere mellom 1907 og 1912. Opprinnelig var planen å bygge vei helt inn til Nilsebu, langt inne i Ryfylkeheiene. Men da veien stod ferdig inn til Viglesdalen, var det ikke lenger like aktuelt å føre den frem til Nilsebu. Beitebruken hadde gått for mye tilbake, mente amtstinget.
Men veien ligger der den dag i dag, og brukes i dag som en historisk og spektakulær vandrerute i dalen. Den turen skal vi nå ta en nærmere kikk på.
Ved Kleivane på driftevegen, Viglesdalen.
Septembervandring i Hjelmelandsnaturen
Det er midt i september da jeg tar turen til Hjelmeland og Viglesdalen. Jeg parkerer bilen ved Nes i Årdal, og tar fatt på den sju kilometer lange vandringen inn til Viglesdalen. Høstfargene har begynt å sette sitt preg på naturen, men været er nesten sommerlig med sol og god temperatur.
De første kneikene kommer etter bare 500 meters gange. Her ved Kleivane er drifteveien sirlig bygget opp med stein, og det er lett å gå. Veien snor seg videre i jevn stigning opp gjennom fjellbjørkeskogen.
Ved Sendingsfossen, Viglesdalen.
Etter ca to km gange passerer jeg den flotte Sendingsfossen, der elva stuper ned i et tverrgående juv. En snau kilometer lenger opp kommer jeg til den like flotte Hiafossen. Begge fossene må ha vært litt av et syn den gangen vannføringen var naturlig. Flere mener at tapet av fossene i Storåna er det verste kraftutbyggingen har ført til i Rogalandsnaturen.
Ovenfor Hiafossen ligger Hiahølen, med litt roligere farvann. På nordsiden av elva ligger tuftene etter gården Hia, som ble frafyttet rundt 1900. For å komme seg dit måtte man ro over elva her ved hølen. Det var ikke ufarlig når strømmen var sterk. Både skolebarn og unge lærere har omkommet i fossen nedenfor.
Under Hiabolten, Viglesdalen.
Omvei under Hiabolten
Like ovenfor Hiafossen gjør dalen en knekk, og her ligger en liten åsrygg midt i dalføret. Dette er Lyhammaren, og her kan man gå en liten omvei om man ønsker det. Belønningen er fin utsikt og et par geologiske attraksjoner.
Stien med omveien tar av mot nordvest rett før Myrstøl, og går nokså bratt opp på Lyhammaren. Vel oppe får du en vakker utsikt nedover dalen mot Nes og Årdal. De ganle steingjerdene og tuftene på Hia er også godt synlige herfra.
Stien følger fjellryggen videre østover, og snart kommer jeg til ei dyp kløft som går på tvers av Lyhammaren. Her har en stor flyttblokk klemt seg fast mellom fjellveggene, et ikke ukjent fenomen hverken her i Ryfylke eller andre steder i Norge. Stien går i alle fall under Hiabolten, en fin kuriositet i den storslåtte naturen i Viglesdalen.
I følge skiltingen skulle det også finnes en stor jettegryte langs denne ekstrarunden, men den klarte jeg ikke å finne.
På driftevegen i Viglesdalen.
Gjennom storura
Etter å ha passert Lyhammarem kommer jeg inn på driftavegen igjen. Og nå følger det mest imponerende partiet på hele turen. Vi har kommet opp til Hiavatnet og Viglesdalsvatnet, og befinner oss drøyt 400 m.o.h.
De to vannene er skilt fra hverandre av et snaut 100 meter langt elveløp der steinblokker så store som hus ligger strødd ved foten av ei massiv steinur. Her krysser driftavegen elva på fine steinmurer og bruer, og vi er med ett på nordsiden av Viglesdalsvatnet.
På driftevegen i Viglesdalen.
Veien videre går gjennom den gigantiske steinura på imponerende vis. Her er det murt og sprengt vei mellom de enorme steinblokkene langs en strekning på 1,2 km, et imponerende stykke arbeid.
Det er lett å gå denne strekningen, til tross for de dramatiske omgivelsene. Veien går etter hvert litt opp fra vannet, slik at vi når ca 450 m.o.h. som det høyeste punktet på turen. Det gir vakker utsikt mot Viglesdalsvatnet og de gamle gårdsengene innenfor. Over meg ruver de store fjellveggene i Risen.
Ved turisthyttene i Viglesdalen.
Ved veis ende i Viglesdalen
Etter snaut fire timer på tur er jeg fremme ved de flate gresslettene ved Viglesdalen turisthytte. Tuftene etter gårdsdriften er fremdeles tydelige, over hundre år etter at den ble lagt øde.
Like vest for turistforeningshytta fra 1991 ligger tre hustufter, drøyt tjue meter lange. Den sørligste tufta er trolig etter fjøset, og herfra går en solid fegate i retning mot elva.
Kveld ved driftevegen i Viglesdalen.
Lenger inne på engene står den nye turistforeningshytta, som åpnet i 2019. Både denne og den gamle hytta er ubetjente, og står ulåste til glede for vandrere som tar turen inn hit. Det er totalt 64 soveplasser på de to hyttene.
Jeg har ingen planer om overnatting, og snur derfor her. Det lir mot kveld da jeg går den samme vegen tilbake mot Nes i Årdal. Kveldsola varmer storsteinene langs Viglesdalsvatnet, og jeg får oppleve en nydelig høststemning ned gjennom dalen. Sola har gått ned da jeg er tilbake ved parkeringen.
Totalt brukte jeg drøyt seks timer på turen, men det inkluderer mye tidkrevende fotografering med kamera på stativ, og med drone. Gangtiden er betydelig kortere, og sprekere folk enn meg går sikkert enda fortere om det skulle være et ønske. Naturen her innbyr imidlertid til å ta det med ro. Det er mye fantastisk Rogalandsnatur å oppleve i Viglesdalen.
Kveld ved Hiafossen, Viglesdalen.
Kilder:
Sveinung Bang-Andersen: Det har vært gardsdrift i Viglesdalen i 300 år, Stavanger Turistforenings årbok 1984.
Per Surnevik: Sjå Hjelmeland, Stavanger Turistforenings årbok 1991.
Driftavegen gjennom Viglesdalen, lokalhistoriewiki.no (hentet 20.11.2023).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 20.11.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
