Over alt i Norge finner man forlatte bygninger, hus og gårder. De fleste er teknisk sett kulturminner, mens alle er større eller mindre monumenter over levd liv. Noen ser på de som skjemmende og stygge. Andre finner dem fascinerende og fotogene. Slike som meg.
Forlatt etter Svartedauden
“Ødegård”. Dette begrepet rommer mye. Det beskriver tristhet, noe som tok slutt, minner over levd liv, og naturen som til slutt tar menneskenes verk tilbake. Den kalde, tekniske definisjonen av begrepet er en gård som er ute av drift som selvstendig bruksenhet.
Oftest er “ødegård” brukt om gårder som ble liggende forlatt etter Svartedauden i 1349-1351. Over 60 prosent av norske bruk ble lagt øde av pesten, som samtidig utryddet to tredjedeler av Norges befolkning.
Ødegård er fortsatt et vanlig etternavn her i landet, noe som viser at mange av brukene ble ryddet igjen i århundrene som fulgte etter pestkatastrofen. Men det tok over 300 år før antall bruk i drift var det samme som før 1350.
Maling flasser av veggene på Luker.
I dag er dessverre ødegård-begrepet mer aktuelt enn noensinne. Siden 1970-tallet har mer enn 100 000 bruk blitt lagt ned i Norge, og det anslås at rundt 30000 er ubebodde. Det skyldes først og fremst at produksjonsmetodene i landbruket er endret radikalt det siste århundret.
Å se et forfallent hus eller en forlatt gård vekker følelser. Vemodige tanker melder seg fort, og man undres over hvem som levde her og hvordan livet deres var. Men det er også noe fascinerende over gjengrodde tun og bygninger som nesten har rast sammen.
For meg som natur- og landskapsfotograf er ødegårder interessante objekter der jeg kan finne stor variasjon i fotomotiver. Jeg har opp gjennom årene fotografert en god del forlatte hus og gårder, men er alltid på utkikk der jeg ferdes.
Ved Luker.
Gårdsruinen
Det er i begynnelsen av juli, og jeg er på tur langs fylkesvei 32 i Innlandet. Jeg kjører fra Skarnes i Sør-Odal mot Sand i Nord-Odal. Ikke lenge etter å ha passert grensa mellom de to kommunene, ser jeg et glimt av en forlatt gård like vest for veien.
Jeg tenker som vanlig at det er et mulig foto-objekt som jeg kan stoppe ved en gang det passer bedre, og kjører forbi. Men ett eller annet gjør at jeg ombestemmer meg, og snur. Det angrer jeg ikke på.
Gårdsbruket, eller snarere gårdsruinen jeg har sett, heter Luker. Den ligger i Nord-Odal kommune, en drøy kilometer sør for Songnessjøen. Luker er en del av ei rekke med gårder langs fylkesvei 32. Vi finner Suterud og Helgedagsrud i sør, mens Haukerud, Bjelker og Kroksrud ligger mot nord.
Husruin ved Luker.
Det er et flatt og åpent terreng her, med jorder både nordover og sørover. Det var det ikke den gang Luker ble ryddet. Det skjedde trolig en gang mot slutten av vikingtida, eller mellom 1050 og 1350.
Luker lå øde etter svartedauen, i likhet med over flertallet av norske gårdsbruk den gangen. Eiendommen ble brukt til hogst og beite for dyr fra Vestre Os i Sør-Odal, frem til den ble bygd opp igjen på midten av 1600-tallet.
Gårdsnavnet er ikke bevart i gammelnorsk form, men ble skrevet Lucher eller Luker allerede på 1600-tallet. Det er trolig avledet fra gammelnorsk “luka”, som kan bety ei luke eller “den hule hånd”. Det er uvisst hva som knytter dette til gårdsnavnet.
Husruin ved Luker.
Den groteske skulpturen
Jeg stopper ved oppkjørselen til gården, og går opp den nesten helt gjengrodde veien inn mot tunet. Det er sommer, og vegetasjonen er høy. Det er tornebusker blandet inn i den, så det stikker og hekter seg fast i buksene.
I det grå hovedhuset på gården har noen av vinduene blitt knust, og det er tydelig at det er lenge siden noen kan ha bodd her. Men det er restene av en eldre bygning som fanger oppmerksomheten i det jeg bakser meg inn på det overgrodde tunet.
Foran meg står det som mest av alt minner om en litt grotesk skulptur, skapt av tømmer og plank. En gang et bebodd hus, nå en delvis sammenrast ruin. De gamle, grå veggene har vridd seg, og planker peker mot himmelen.
Husruin ved Luker.
I bakgrunnen er himmelen blå, men foran sola ligger et tynt skylag som fungerer som en diffuser i et fotostudio. Lyset spres jevnt ned på “skulpturen”, slik at skarpe skygger viskes lett ut.
Lyset er eventyrlig fint til å være midt på dagen, og det skaper et strålende fotomotiv. I alle fall i hodet mitt. Så er det å håpe at kameraet har fanget det slik jeg forestilte meg det.
Et gammelt stabbur står ved siden av, men er ikke like forfallent selv om det ble reist samtidig som ruinen jeg nettopp har fotografert. Disse bygningene stod ferdig rundt 1840, mens låve og stall kom til 40 år senere.
Gammelt orgel i forlatt hus ved Luker.
Føderådsbygningen
Den nyeste bygningen på Luker er føderådsbygningen fra 1921. Til tross for at den ser noenlunde hel ut fra utsiden, er forfallet kommet langt når jeg kikker inn gjennom den åpne inngangsdøra. Det er satt opp stålstag for å hindre gulvet i andre etasje fra å rase ned.
Et gammelt orgel er en av få ting som står igjen i første etasje. Malingen flasser av veggene i store flak, og jeg tar ingen sjanser på å gå lenger inn. Jeg vet ikke om det er kjeller under gulvet, og siden andre etasje er på vei ned, er det ikke å tenke på å finne trappa opp.
Vel ute sier jeg meg fornøyd, og tar meg tilbake til bilen. Jeg fortsetter turen i visshet om at jeg må besøke dette stedet igjen til høsten, og fotografere det med en annen og mer melankolsk stemning. Den gamle ruinen har ikke mange vintre igjen før den er jevnet med jorda.
Gammelt stabbur ved Luker.
Såre minner
Vel hjemme foran PC’en søker jeg informasjon om eiendommen. Gjennom åpne kilder finner jeg at den siste brukeren overtok gården i 1963. Han var ugift, og det samme var hans ti år eldre søster. Om de begge ble boende på Luker etter at foreldrene gikk bort, har jeg ikke funnet svar på.
Det ble i alle fall ingen etterkommere til å ta over bruket. Søsteren døde i 2012, mens mannen gikk bort i 2019. Men etter forfallet å dømme, må Luker ha vært ubebodd i ganske lang tid før det. Hvorfor det aldri ble noen som tok vare på gården videre kan det være et utall ulike årsaker til.
Jeg velger å utelate personnavn i denne artikkelen, det kan være knyttet såre historier til hvorfor ting ble som de ble. Men Luker er ikke alene om denne skjebnen. Over alt i landet vårt gråner det i disse monumentene over vår felles fortid. De er et vindu inn i vår nære historie, og dette er mitt lille bidrag til å bevare noe av historien.
Husruin ved Luker.
Se flere bilder fra dette besøket
Kilder:
Øystein Morten, Pål Hermansen: Norske ødegårder, Forlaget Vigmostad Bjørke AS 2017.
Birger Kirkeby: Nord-Odal bygdebok bind 1, Nord-Odal kommune/Odal Slektshistorielag 1995.
Publisert 10.08.2024. Sist oppdatert 10.08.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
