Vevelstad kommune ligger på den sørlige delen av Helgelandskysten i Nordland. Her er mye natur, og bosettingshistorien strekker seg tusener av år tilbake i tid. Far etter folk synes enda, for den som er interessert.
Vevelstad: En landfast “øykommune”
For å komme til Vevelstad med bil, er du avhengig av båt. Selv om om kommunen for det meste består av fastland, finnes ingen veiforbindelse hit. Historien viser bosetting siden steinalderen, men idag er Vevelstad en av landets minste kommune når det gjelder folketall. Det bor bare 462 mennesker (2020) på de 539 kvadratkilometrene kommuner dekker. Det er med andre ord god plass her.
Det aller meste av bebyggelse i Vevelstad er konsentrert langs det 10 km lange og smale Vevelstadsundet, som går mellom Hamnøya og fastlandet. På landsiden går fylkesvei 17, markedsført under navnet Kystriksveien. Den følger kysten fra Steinkjer til Bodø, og er en populær turistvei.
Langs Vevelstadsundet ligger gårdsbruk på rekke og rad, og utnytter en smal stripe av jordbruksland mellom sjøen og de 1000 m høye fjellene som ruver bakenfor. Høyholmstindan rager høyest her med 1015 m.o.h., men den høyeste toppen i Vevelstad er Vistkjerringa på grensen mot Vefsn i øst. Den når 1239 m.o.h. Kommunen grenser ellers til Brønnøy, Vega og Alstahaug
Sentralt i kommunen skjærer den krokete Vistenfjorden seg 20 km mellom øde og ville fjell. Ved den ytre delen av fjorden finnes bebyggelse på begge side, ved Vistnes, Stokka og Visthus. Men lenger inn dominerer naturen nesten fullstendig. Bare noen få gårdsbruk lyser opp i landskapet. I et par av stuene lyser det forresten hele året, både Bønå og Aursletta har vært presentert i den kjente NRK-serien “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”.
Enda lenger inn i villmarka finner vi Lomsdal-Visten nasjonalpark, som Vevelstad deler med Brønnøy, Grane og Vefsn. Nasjonalparken ble opprettet i 2009, og dekker 1102 km² med store sammenhengende skogsområder, vidder, høyfjellplatåer og mer alpine fjellrekker. Flere vann og vassdrag med flotte fossefall krydrer landskapet, som er lite tilrettelagt og helt uten rødmerkede stier.
Forvik gamle handelssted
Vi skal imidlertid holde oss i de bebodde områdene av Vevelstad. Når du kommer til kommunen med ferga nordfra, er antakelig Forvik stedet du kjører eller går iland. Det er også fergeanløp ved Stokkasjøen og Hamnøya, men Kystriksveien fortsetter ved Forvik.
Forvik er et gammelt handelssted med historie over 200 år tilbake, og er et av Nord-Norges eldste i sitt slag. Handelsstedet ble etablert i 1792 av Søren Dass Brodtkorb, en trønder som fikk handels- og gjestgiverbevilling for stedet. Han drev handel med tre eller fire jekter som gikk mellom Bergen og Forvik med varer.
Det var et yrende liv ved Forvik på den tida. Stedet var ikke bare handelssted, men hadde også post- og ekspedisjon, rikstelefonstasjon og mellager.
I dag er det familien Arntzen som i fjerde generasjon driver næringsvirksomhet ved Forvik. Familien kom fra Lofoten i 1881, og overtok handelsstedet. Dagens generasjon driver overnatting og servering, i tillegg har de sitt eget kaffebrenneri.
Helleristningene i Vistnesdalen
Historien til Forvik blir ikke så gammel sammenlignet med spor etter de første menneskene som bebodde Vevelstad. I Vistnesdalen nord for Forvik, finnes et felt med 5000-6000 år gamle helleristninger. Dette er tankeuttrykk fra steinalderen, hugget eller slipt i stein. Bildene på bergflatene i Vistnesdalen viser elg, reinsdyr, kveite, menneskefigurer, fotsåler, båt og geometriske figurer.
Stedet kan ha vært en møteplass for steinaldermenneskene, de kom kanskje fra både kyst, fjord og fjell. Kanskje utførte de ritualer her ved bildeberget, for å styrke sitt eget felleskap? Det oppdages stadig nye helleristningsfigurer. Ny kunnskap samles, og gamle teorier må forkastes. Men den egentlige meningen bak bergkunsten forstår vi nok aldri fullt ut, den forblir skjult bak fortidens slør. Men alle kan dikte sine egne historier inn i bildene.
Det finnes ingen kopier av denne eller annen bergkunst. Bidra til at de sårbare helleristningene blir godt tatt vare på. Bildene er fredet gjennom kulturminneloven. Det er strengt forbudt å gå på bildeflatene, eller å etterlate seg spor på eller ved bildene.
Vevelstad kirke
Like sør for fergekaia ved Forvik, ligger Vevelstad kirke. Den er en langkirke i laftet tømmer, og den har 250 sitteplasser. Kirka ble først oppført i 1796, og var en gave til soknet fra to av bygdas rikeste menn. Altertavla stammer fra samme år, og er utført av italieneren Joseph Pisani.
Kirkas høyde og lengde ble utvidet under påbygging i 1871, da den fikk sitt nåværende utseende både innvendig og utvendig. Mye av det gamle inventaret ble samtidig solgt, eller forsvant på annen måte. Derfor er det nåværende inventaret også fra 1871, det inkluderer benker, tårn og kirkeklokker. Den gamle kirkeklokka henger idag på en privat gård i Lofoten. I 1981 gjennomgikk kirka en omfattende restaurering, bl.a. ble fargene innvendig tilbakeført til slik man mener de fremstod etter påbyggingen i 1871.
Vevelstad bygdetun
Vevelstad bygdetun ligger rett ved siden av kirka, fint lokalisert i lett skrånende terreng ned mot sjøkanten ved Vevelstadsundet. Tunet består av 10 velholdte bygninger, som rommer flotte miljøutstillinger. Det er Vevelstad Historielag som eier bygdetunet, mens Helgeland Museum i Mosjøen drifter det med støtte fra Vevelstad kommune.
Historielaget ble stiftet i 1963, med formål om å bevare Vevelstads fortidsminner. De startet arbeidet med å lage en bygdesamlingen. I starten leide historielaget Dortheastua, hvor det ble etablert en permanent utstilling. En åttring (en type Nordlandsbåt) ble innkjøpt i 1965, og det ble tatt opp lån for å bygge et storbåtnaust. I 1967 kjøpte laget Dortheastua for kommunens regning.
I 1980 ble selve bygdetunet etablert, da et 4 mål stort område ved kirka ble kjøpt. Den første bygningen som ble flyttet til tunet var Vollastua, våningshuset fra Vollen gård på Høyholm. Utover på 1980-tallet ble flere bygninger flyttet til bygdetunet, bl.a. Marianna-stua og et stabbur fra Høyholm.
Det er et velholdt museumsanlegg med fin utstillinger i de ulike bygningene på tunet, og en trivelig museumsbutikk med en flott steinsamling som krydder for geologi-interesserte besøkende.
Spennende geologi i Våttvikja
De som er interesserte i geologi vil antakelig også ha glede av et stopp ved Våttvikja, som ligger på østsiden av innløpet til Velfjorden, lengst sør i Vevelstad.
Langs sjøkanten her kan man se bevis på de enorme kreftene som var i sving for drøye 400 millioner år siden. Da kolliderte urtidskontinentene Laurentia og Baltika. Kollisjonen skapte Kaledonidene, en enorm fjellkjede som var minst like stor som dagens Himalaya.
Ved Våttvikja kan man se rester av sedimentære bergarter som ligger innesluttet i granitten som ellers dominerer berggrunnen i Vevelstad. De sedimentære bergartene her er sterkt omdannede og foldede i mange ulike mønstre.
For en geolog er dette en skikkelig godbit med mange spennende geologiske fenomener på et lite område. Her finnes forkastninger, kontaktsoner, omdannede bergarter og mye mer. Alle bidrar til å forklare geologiske prosesser og hvordan jordkloden har blitt endret over tid.
Ved veis ende i Andalsvågen
Så har vi kommet til veis ende på vår lille tur langs Kystriksveien gjennom Vevelstad. Vi befinner oss ved Andalsvågen, og selv om den bare er en kort fjordarm på 2,5 km, er det et dramatisk landskap her mellom Hornstinden og Andalshatten. Fjorden har navn etter den nå fraflyttede gården Andalen, som ligger innerst i Andalsvågen.
Ved Andalsvågen ligger fergekaia hvor vi venter på ferga som skal ta oss over til Horn i Brønnøy kommune. Sommerværet er ganske så ruskte i det vi forlater Vevelstad for denne gangen. Men vi kommer gjerne tilbake for å utforske mer av den vakre naturen i “øykommunen” på det nordlandske fastlandet.
Kilder:
Trine Johnsen: Evige uttrykk – Helleristningene i Vistnesdalen, Fotefar mot nord 1996.
Vevelstad, Wikipedia.
Vevelstad kirke, Wikipedia.
Bygdetunet, Vevelstad Historielag (vevelstadhistorielag.no).
GeoTur: Våttvika, Friluftsrådenes Landsforbund 2018.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 26.12.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.