Løvøya ligger i Oslofjorden, like nord for Horten i Vestfold. Øya har en særegen geologi med vulkansk opprinnelse, og det gir fine turmuligheter i et spesielt landskap. En lang kulturhistorie kan også berike turen din.
Gammelt beiteland
Løvøya ligger i Oslofjorden utenfor Falkensten, litt nord for Horten i Vestfold. Den er egentlig en halvøy, og henger så vidt sammen med fastlandet ved Drasund. Her er et smalt eide på bare drøye 25 m.
Navnet har sitt opphav i at her kunne man dra båtene over om man kom sjøveien innenfor halvøya. Lignende navn på smale eider som dette finnes over det meste av landet vårt.
Eidet ved Drasund var lavere før 1990, da ny vei ble anlagt og terrenget hevet.Det ble lagt tre store rør under veien, for å bedre vanngjennomstrømmingen til Løvøypollen.
Løvøya er den vestre av tre øyer som ligger på rekke og rad. De het opprinnelig Vestre, Midtre og Østre Løvøy. I eldre tid sanket bøndene løv til bruk som vinterfór for husdyr på disse øyene, derav navnene. Om sommeren ble øyene brukt til beite.
De var eiendom under Falkensten Bruk, men ble kjøpt av marinen i 1819. Den vestre øya ble tilbakeført til Falkensten Bruk etter ganske kort tid. Den fikk da navnet Løvøya, mens de to andre øyene fikk navnene Mellomøya og Østøya.
På Løvøya, Oslofjorden.
Camping og hyttebebyggelse
På 1930-tallet ble det bygget en del fritidshytter på sørsiden av Løvøya. De små husene ligger idyllisk til i den solvendte skråningen ned mot Løvøypollen. Her er ingen prangende og vulgære hyttepalass, det ser ut som lite har endret seg i dette bygningsmiljøet frem til i dag.
Samtidig med at fritidsbebyggelsen økte, ble også Vadfiskerstua grill og kiosk bygget på Løvøya. Kiosken ble lenge drevet av Motorførernes Avholdsforbund, men er i dag en del av Løvøya Camping & Båthavn. Den ligger fint plassert innerst i Løvøypollen.
Under andre verdenskrig bygde tyskerne vei til Løvøya. Tidlig på 1940-tallet ble det bygget bru over Drasundet, da den gamle veien over sundet var ubrukelig. Men den nye brua varte heller ikke så lenge. Den raste sammen i 1946 etter angrep fra pelemark.
Men Løvøyveien består. Den ble bygget på sørsiden av øya for å lette adkomsten til de militære anleggene på Mellomøya og Østøya. Tyskerne anla også bru over Løvøysundet, mellom Løvøya og Mellomøya. Denne ble først erstattet i 1995, de en ny betongbru ble bygget.
Løvøya kapell på Løvøya, Horten.
Løvøykapellet
Når du kommer til Løvøya langs veien fra landsiden, er det første du møter en liten steinkirke. Det er Løvøy kapell, og det ligger lunt til inne i et lite dalsøkk på øya.
Kirken ble mest trolig bygget på andre halvdel av 1200-tallet, selv om det er enkelte ting som tilsier at den kan være reiste allerede på 1100-tallet. Uansett er Løvøykapellet svært gammelt.
Rett ved siden av kapellet finner vi St. Olavs Kilde. Vannet her har antakelig hatt ry som helbredende siden før kristningen av Norge, men etter Olav den helliges død i 1030 ble hans navn knyttet til kilden. Den ble etter hvert et pilegrimsmål, og det antas at dette er hovedgrunnen til at kirken ble reist.
St. Olavs Kilde ved Løvøya kapell.
Pilegrimsvandringene fortsatte gjennom hele del katolske perioden fra 1200-tallet. Løvøykirka hadde egen prest og kirkegods, og var et viktig kirkested. Men det var få fastboende i nærområdet, og da reformasjonen kom med protestantisme i 1536 ble kirken på Løvøya stengt.
Etter dette forfalt kirka fort. Taket råtnet opp, og stein fra kirkemurene ble brukt av lokalbefolkningen til egen bygging. Først i 1882 ble kirkeruinen fredet, og fortidsminneforeningen overtok ansvaret. Lite ble gjort før 1928, men da startet arbeidet med å restaurere steinkirka på Løvøya. I 1950 kunne den gjenåpnes som kapell.
På Veggfjellet ved Østre Veggbukt, Løvøya.
Stupbratte Veggfjellet
Naturlandskapet på Løvøya er kupert og særegent. Berggrunnen domineres av lavabergarter i det såkalte Oslofeltet. De stammer fra vulkansk aktivitet under permtiden for ca 300-250 millioner år siden.
På Løvøya trer lavabergartene tydelig frem i det bratte Veggfjellet. Toppen ligger 89 m.o.h., og mot øst danner den loddrette fjellvegger som stuper rett i fjorden.
Ved Løvøysund ligger fjellformasjonen Prekestolen, og toppen av Veggfjellet kalles Løvehue. Det har form som et løvehode når man ser det fra en spesifikk vinkel.
På Røverstien i Veggfjellet, Løvøya.
Høyt oppe i den loddrettefjellveggen går også Røverstien. Et sagn skal ha det til at 12 røvere tok en tjenestejente på Falkensten Bruk til fange, og førte henne langs den luftige stien til en hule i fjellet.
Noen dristige menn klarte å frigjøre henne, samtidig som alle røverne ble drept. Stien ligger der fortsatt, men vær forsiktig om du går der. Det er stupbratt både over og under, og stien er smal og luftig på enkelte steder.
Under fjellet finner vi Østre Veggbukt, eller “Jesusbukta” som den oftest kalles blant lokalbefolkningen. Det kommer av at det ble holdt noen religiøse møter her på 1940-tallet, og noen av de kristne ungdommene malte “Tro paa Jesus” på en stor stein ved bukta.
På Prekestolen, Løvøya.
Naturreservat
Løvøya har også et naturreservat. Det ligger i lavaskrenten vi nettopp har beskrevet, og dekker ca 80 mål mellom Kjerkebukta og Østre Veggbukt. Fredningen ble etablert i 2006 med sikte på å ta vare på en sjelden naturtype som lavaberggrunnen er opphav til.
Edelløvskog med alm og lind preger rasmarkene under fjellveggen, og undervegetasjonen er frodig. På flatere områder både øverst og nederst dominerer barskog. Noen gamle, hule eiketrær finnes også.
Dette området er levested for flere sjeldne og truede lav- og insektarter. En sjelden fugleart har også tilhold i den varmekjære edelløvskogen her. Det er et spesielt naturmiljø med sjeldent biologisk mangfold i lavaskrentene på Løvøya.
På Løvøya i Oslofjorden.
Kilder:
Ole Jan Aasen – Løvøykapellet med Sankt Olavs kilde, Løvøykapellets Venner 2019.
Løvøya (Horten), Wikipedia (hentet 9.11.2021).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 12.11.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
