Nord-Norge er et besøk verdt hele året, også i tida da sola er borte hele døgnet. Dette fikk jeg oppleve i begynnelsen av desember, som er i starten av mørketida, også kalt fargetida av mange.
Tilbake til Flakstadøya
De to forrige innleggene, Mørketidslys – del 1 og Nordlys over Lofotfjell, presenterte bilder fra den første dagen på turen til Lofoten i begynnelsen av desember. Her kommer resten.
Jeg hadde overnattet på Leknes i Vestvågøy, og våknet tidlig men uthvilt etter en god natts søvn. Turen gikk fort tilbake til Flakstadøya. Litt tørre fakta om øya: Den har et areal på 108 km², og er med det den 39. største øya i Norge. Høyeste fjell er Stjerntinden på 934 m.o.h.
Flakstad kommune dekker hele øya, i tillegg til den nordlige delen av Moskenesøya. Ramberg er sentrum i kommunen. Naturen er, som ellers i Lofoten, praktfull. Spisse tinder står vakt rundt isgrønne fjorder og bukter.
Desembermorgen ved Sundstraumen, Lofoten.
Det var mørkt da jeg kjørte fra Leknes. Jeg fulgte E10 gjennom Nappstraumtunnelen, forbi Vareid, og rundt den vakre Flakstadpollen. Fremme ved Flakstad kirke hadde det himmelen fått en svak lysning over de snøhvite fjellene.
Jeg tok fatt på den nye foto-dagen her, og fikk tatt noen stemningsfulle bilder av den opplyste kirka. Den ble ganske liten i det storslåtte landskapet. Også ved Sundstraumen var det stemningsfullt vinterlys.
Vinter under Stortinden på Flakstadøya, Lofoten.
Til Moskenesøya
Ytterst av de store Lofot-øyene med fastlandsforbindelse, ligger Moskenesøya. Vi får ta med noen tall for den også: Antall kvadratkilometer er 184, det gir en 22. plass på lista over Norges største øyer. Det er Hermannsdalstinden som når høyest av fjellene, toppunktet ligger 1029 m.o.h.
Landskapet er temmelig ekstremt her ute. Det står en veritabel skog av høye, kvasse tinder med blankskurte fjellsider. Disse stuper ned i fjordene som nesten deler øya i to. Hele yttersida av øya ble i 2018 vernet i Lofotodden nasjonalpark.
På innsida går E10 gjennom flere idylliske fiskevær før veien ender ved Å, drøyt 150 km fra eidet mellom Sløverfjorden og Austnesfjorden, der Lofoten “begynner”.
Vinterlys ved Hamnøy, Lofoten.
Gammelt fiskevær
Omtrent midtveis på Moskenesøya ligger Hamnøy, et lite, men gammelt fiskevær. Omgitt av dramatiske fjell ligger en trygg og lun havn. Det tradisjonsrike Lofotfisket kan spores tilbake til 1000-tallet, og ved Hamnøy finner vi Lofotens eldste rorbuanlegg.
Det er Eliassen Rorbuer, hvor de eldste buene stammer fra 1890. Rorbuene var overnattingssted og base for fiskerne, som i eldre tider kom i åpne båter. I dag bor tilreisende fiskere stort sett ombord under fisket, som varer fra januar til april hvert år. Rorbuene har moderne innredning, og leies oftest ut til turister i våre dager.
Ved Reine, Lofoten.
Ekstremt landskap
Kong Olavs vei er fra 1992 navnet på dagens E10, og fra Hamnøy slynger den seg videre over flere holmer og øyer. Vi passerer nydelige Sakrisøy, før vi kommer til det verdenskjente fiskeværet Reine. Stedet kan godt kalles det erketypiske ved Lofoten, der det ligger med fiskehjeller, kaianlegg og rødmalte rorbuer rundt Reinevågen.
Kjerkfjorden strekker seg med flere grener inn blant de stupbratte tindene, og deler nesten Moskenesøya i to. Det er et temmelig ekstremt landskap, og den som ikke finner fotomotiver her, må være svært kresen.
Vinterstemning ved Reine, Lofoten.
Perler på en snor
Fra Reine går veien videre sørover under de stupbratte fjellsidene. Vi krysser den lille og ubebodde Djupfjorden, før flere små fiskevær dukker opp som perler på en snor. Så passeres Moskenes, Sørvågen og Tind.
Til slutt er vi ved veis ende, i fiskeværet med det passende navnet Å. Her ligger også rødmalte rorbuer pent “strødd” rundt viker og bukter. Og fotomotivene er ikke noe vanskeligere å finne enn ved Reine.
Moskenesøya fortsetter sørover uten noen videre veiforbindelse. Vill og urørt natur strekker seg nedover mot Lofotodden, som har gitt navn til den nye nasjonalparken.
Mørketidslys ved Å, Lofoten.
Turisme
De siste årene har turismen tatt seg kraftig opp i deler av Lofoten, og masseturisme har noen steder ført til problemer. Midt på sommeren kan det være fullt av folk på de mest spektakulære stedene, som Kvalvika og Reinebringen.
Men i desember var det lite turister å se. Heldigvis, vil jeg si fra mitt personlige ståsted. Men de som lever av turismen ser det helt sikkert annerledes. Opplevelsene i vinterlandskapet er det i alle fall ingenting å si på, og det er nok plass til noen flere tilreisende midt på vinteren.
Stemningsfullt lys ved Vareid på Flakstadøya, Lofoten.
“Leaving Lofoten”
Dagslyset var i ferd med å svekkes da jeg forlot Moskenesøya. Jeg fotograferte litt mer på Flakstadøya og Vestvågøya, før den lange turen mot Narvik begynte. Men før jeg kom så langt, ville jammen Aurora hilse på igjen. Ved Ingelsfjorden på Hinnøya fikk jeg fanget et vakkert nordlys-utbrudd over fjellrekkene. Et virkelig verdig punktum for besøket i Lofoten.
Nordlys over Ingelsfjorden, Vesterålen.
Vinterlys i Ofoten
Søndag 9. desember var det arbeidsdag, da var det åpningsmarkering for den gedigne Hålogalandsbrua på E6 ved Narvik.
Statsministeren klippet snora etter et kaldt, men vellykket arrangement. Morgenen etter kom jobben med å fotografere belysningen langs den nye veistrekningen. Men så var det noen timer til flyet fra Evenes gikk, og da ble det igjen tid til litt annen fotografering.
Vinterstemning nær Efjorden, Ofoten.
Tilbake ved Efjorden
Jeg valgte Efjorden i Ballangen som første stopp, et sted jeg har en sterk forkjærlighet for, etter fine ferieopplevelser i barndommen. Fotoopplevelsene sist sommer gjorde også inntrykk, og nå hadde jeg lyst til å oppleve dette landskapet i vinterdrakt for første gang.
Været var lettskyet, med tynne slør i veksel med blå og rosa himmel. Det var eventyrlig fint å gå rundt i den åpne furuskogen under de spisse tindene. Det vinterfrosne Kulhornet tok seg flott ut under en lett rosa himmel.
Kulhornet ved Efjorden, Ofoten.
Under Stetinden igjen
Sist sommer var jeg på tur ved Stetinden i Tysfjord, med mål om å bestige Halls fortopp. Det klarte jeg med mye anstrengelse og slit, og brukbare bilder ble det også.
Nå i desember var jeg tilbake under det majestetiske nasjonalfjellet, og fant motiver blant isformasjonene i Storelva ved foten av fjellet.
Isformasjoner under Stetinden, Tysfjord.
Jeg rakk også en tur til Tømmeråsfjorden, noen kilometer unna. Her var det gresstuer i sjøkanten, av mange kalt “Trump-parykker”, som dominerte forgrunnen. På den andre siden av fjorden ruvet Mulbukttinden, et virkelig hatteformet fjell sett fra denne vinkelen.
Med det var denne reisen i Nord-Norge på det nærmeste slutt. Jeg stoppet i Narvik for en matbit, og så bar det tilbake til Evenes og flyturen hjem. Det ble ganske tettpakkede dager, til tross for kortere perioder med dagslys. Det frister så absolutt til gjentakelse.
Vinterkveld ved Tømmeråsfjorden, Tysfjord.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.02.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
