Siden første gangen jeg besøkte Bondhusdalen en maidag i 1994, har stedet vært en vårfavoritt. Det finnes knapt noe vakrere i landet vårt enn det blikkstille Bondhusvatnet under lysegrønne lier, med Folgefonna skinnende i bakgrunnen.
Mektig fjordlandskap under breen
Sunnhordland er det sørligste distriktet i det nye Vestland fylke. Det strekker seg fra kystlandskapet ved Bømlo og Stord, til Maurangsfjorden helt innerst inne under Folgefonna. Distriktet omfatter de sju kommunene Bømlo, Fitjar, Stord, Sveio, Tysnes, Etne og Kvinnherad.
Dette området spenner over temmelig stor variasjon i naturtyper. Vi beveger oss fra kyst og skjærgård til bregrønne fjorder under høye og stupbratte fjell med isbreer på toppen. Vi skal ta en tur til den sistnevnte av kommunene, nærmere bestemt til den innerste delen av Maurangsfjorden.
Bondhusvatnet i Bondhusdalen, Kvinnherad.
Maurangsfjorden og Folgefonna
Lengst øst i Kvinnherad kommune ligger Maurangsfjorden. Den er en østlig arm av Hardangerfjorden, og strekker seg rundt 12 km inn mot Folgefonna. Fjorden er turkisgrønn av de ørsmå leirpartiklene som føres ut i fjorden fra de mange breelvene som munner ut her. En tur langs fjorden på fylkesveien mellom Odda og Rosendal er en storslått opplevelse.
I bakgrunnen for det vakre fjordlandskapet blinker det i Folgefonna. Den er landets tredje største bre, etter Jostedalsbreen og Svartisen. Folgefonna dekker et areal på drøye 200 km², og deles av kommunene Kvinnherad, Ullensvang og Etne.
Fonna er en av våre sørligste isbreer, bare noen mindre breer i sørkanten av Hardangervidda ligger lengre sør. Det er målt isdybder på inntil 400 m, og høyeste punkt er for tiden rundt 1665 m.o.h. (Dette varierer siden det er snakk om en isbre).
Sunndal ved Maurangsfjorden, Kvinnherad.
Sunndal
Nede ved Maurangsfjorden finner vi den vesle grenda Sunndal. Den ligger svært idyllisk til på sørsiden av fjorden, der Bondhusdalen går inn mellom fjellene. Sunndal betyr dalen mot sør, en enkel og logisk beskrivelse av landskapet akkurat her.
Stedet har vært et turistmål i over 150 år, siden europeiske turister oppdaget det norske brelandskapet på midten av 1800-tallet. Ikke minst bidro den tyske keiser Wilhelm II sterkt. Han seilte i flere år blant Vestlandets fjorder med skipet “Hohenzollern”, og besøkte bl.a. Maurangsfjorden og Sunndal.
De mange utenlandske turistene skrev lange og detaljerte reiseskildringer, og delte sin begeistring med publikum ute i Europa. Dette medvirket til at turismen vokste og ble en viktig del av inntektene til bøndene langs Maurangsfjorden og ikke minst i Sunndal.
Det var stor entusiasme for den nye næringen, alle ville være med på eventyret. I 1886 ble Hotel Sundal bygd, og her tok de imot bestilling på brevandring. De hadde en liste over breførere som så ble kontaktet etter tur.
Så kan man lure på om bøndene hadde tid til gårdsarbeid. Det fortelles at hestene rømte til skogs når de så turistbåtene komme seilende inn fjorden, de visste at da ventet hardt arbeid. Men det ble nok også mye å gjøre for gårdenes kvinner og barn, mens husbonden var opptatt med turisttrafikken. Turistene tok seg fram over alt, både i fjellet og på breene. Et velkjent lokalt utsagn lyder slik: “Anten er han spikande galen, eller so er han engelskmann”.
Morgen ved Bondhusvatnet.
Bondhusdalen
En stor del av grunnlaget for turismen ved Sunndal og Maurangsfjorden er den overmåte vakre Bondhusdalen. Den strekker seg drøye 5 km inn til Bondhusbrea, som ligger som en isblå diamant innerst i det korte dalføret. Breen er en vestlig utløper av Folgefonna, men har trukket seg mye tilbake de siste årene.
For 25 år siden gjorde breen en solid fremrykking som følge av mye nedbør og kjølig sommervær på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Fra 1996 til 1997 rykket brefronten frem hele 43 m. Siden den gang har breen trukket seg tilbake med rundt 350 m.
Men før man kommer opp til breen passeres en annen diamant, det grønne Bondhusvatnet. Landskapet her er nesten overjordisk vakkert, spesielt om man opplever det en tidlig morgen i mai eller juni. Høye fjell tårner seg opp over lysegrønne bjørkelier, og i bakgrunnen blinker isbreen.
Bondhusdalen er fortsatt et svært populært turmål, den er samtidig en viktig innfallsport til Folgefonna og fjellene rundt. Turen opp til Bondhusvatnet går på en tre kilometer lang, men lettgått og solid grusvei. Denne veien har en helt spesiell historie.
På Isvegen i Bondhusdalen.
Isvegen
Det var ikke bare turisme som skulle bringe nye inntekter til Sunndal og bøndene langs Maurangsfjorden på 1800-tallet. Det ble også gjort forsøk med eksport av is fra Bondhusbrea. På den tida fantes ikke kjøleskap, så is ble brukt til å kjøle ned mat og drikke.
Isen ble løsnet i klumper på 18 kg, eller 1 våg som det het den gangen. Men transporten var tungvinn gjennom den kronglete Bondhusdalen, og derfor ble det i 1863 bygget en vei fra Bondhusvatnet til Sunndal. Det var sagbrukeier og skipsreder Johan Martin Dahl fra Kragerø som stod for finansieringen.
Isklumpene ble hugget ut ved brefronten i Bondhusbrea, som på midten av 1800-tallet lå adskillig lenger ned enn i dag. Så ble klumpene rodd over Bondhusvatnet, før hest og kjerre tok seg av resten av transporten ned til utskipningskaia ved Sunndal.
Iseksporten fra Bondhusbrea ble et kortvarig eventyr. Det viste seg snart at transporten fra breen og ned til fjorden tok for lang tid. Det ble brukt sagflis som isolasjon, men allikevel smeltet for mye av isen før den ble lastet ombord i lasteskipene.
I tillegg var sjøreisen også risikabel. Skip skal ha forlist som følge av smelting og påfølgende ubalanse i lasten. Eksporten av breis fra Bondhusdalen ble avsluttet etter bare noen få skipslaster.
Refleksjoner i Bondhusvatnet.
Min tur
Det begynte å blir lenge siden forrige besøk i Bondhusdalen, ikke siden en sensommertur i 2006 hadde jeg vært i denne utrolig flotte naturkatedralen. Derfor var det på tide med en ny tur. Månedsskiftet mai/juni er ideelt, og siden pinsen 2020 traff et aldeles strålende vær, ble Bondhusdalen et naturlig turmål på en reise til Sørvestlandet.
Etter overnatting i Rosendal, gikk turen til Sunndal ganske tidlig på morgenen. Jeg startet rusleturn på Isvegen omtrent akkurat klokka sju, og gikk de snaue tre kilometrene opp til Bondhusvatnet på en halvtime.
Vatnet lå helt blikkstille, og fjell og bre speilet seg i den blanke vannflaten. Dette landskapet er ubeskrivelig vakkert, og når været klaffer på denne måten, er det vanskelig å tenke seg et flottere sted å tilbringe en morgenstund.
Jeg fotograferte jevnt og trutt til sola hadde beveget seg over fjellkammen i øst, og tok også i bruk drone for å fange de mange flotte motivene her oppe. Turen opp til vatnet er lettgått, og kan anbefales de aller fleste. Belønningen er rikelig i forhold til den beskjedne innsatsen som kreves for å komme frem.
Vakker morgen ved Bondhusvatnet.
Kilder:
William Helland.Hansen (red) – “Naturhistorisk vegbok Hordaland”, Bergen Museum / Nord 4 2005.
Nils Georg Brekke (red.) – “Folgefonna og fjordbygdene”, Nord 4 2008.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 09.08.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
