De gamle husene på Moholmen er det som er igjen av det eldste Mo i Rana, slik stedet var før industrien kom. I dag er dette bygningsmiljøet vernet som en viktig del av byens historie.
Industribyen ved Polarsirkelen
Mo i Rana ligger omtrent midt i Norge. Ja, jeg vet at Mosjøen legger beslag på det begrepet, men Mo er heller ikke så langt unna. Byen har vokst frem innerst i Ranfjorden, der Ranaelva renner ut i sjøen. Vassdraget er et av de lengste i Nordland, og har sitt utspring oppe på Saltfjellet.
I disse fjellområdene går også Polarsirkelen, tvers over Rana kommune. Dette utnyttes naturligvis i regionens reiseliv, og Mo i Rana kaller seg Polarsirkelbyen.
Men det er industri Mo i Rana er mest kjent for, byen var tidligere kjent som “jernverksbyen”. Det statseide A/S Norsk Jernverk ble vedtatt bygget rett etter 2. verdenskrig for å gjøre Norge selvforsynt med stål.
Strandpromenade i stål og granitt.
I 1955 var byggingen fullført, og drift ble satt igang 19. april. Tilgang til malm ble sikret med oppkjøp av gruver i Dunderlandsdalen og på Storforshei nord for byen. Flere større industribedrifter etablerte seg på Mo, og folketallet steg fra snaue 10000 i 1946, til over 22000 i 1964.
Utover på 1970- og 1980-taller rammet en internasjonal stålkrise jernverket, og i 1988 ble jernverket privatisert som et ledd i en storstilt omstilling av det gamle industrisamfunnet. Mo Industripark as overtok det meste av bygninger og areal.
Industriparken rommer idag over 100 bedrifter med over 2300 arbeidsplasser totalt, og omsetning på 7 milliarder kroner. Mo i Rana har idag snaut 19000 innbyggere, og er med det den fjerde største byen i Nord-Norge.
Gammelt hus på Moholmen.
Det eldste Mo
Nede ved Ranfjorden, midt i sentrum av byen, ligger Moholmen. Som navnet antyder var den tidligere en landfast holme. Idag er den et nes, som følge av havneutfyllingene og industriutbyggingen som er gjort opp gjennom årene. Bebyggelsen på Moholmen er det som er igjen av det gamle Mo i Rana.
Fra gammelt av var gården Mo en av de største i Nord-Rana, og den ble etter hvert et naturlig sentrum i det gamle bygdesamfunnet. Gården ble en møte- og rasteplass for innbyggerne i dalstrøkene innenfor, på vei til eller fra kirkestedet på Hemnesberget, eller markeder lenger ut i fjordene.
Sommerkveld på Moholmen, Mo i Rana.
Også handelsreisende fra Sverige kom til Moholmen, spesielt på vinterstid når føret tillot ferdsel over fjellet. Det har antakelig vært et lite marked her ganske tidlig.
Mo var også et gammelt skipperleie, bonden så nok tidlig gevinsten i å holde ei jekt og drive frakt til Bergen. Byborgere har også drevet handel fra båt her, særlig i sommerhalvåret. Gården hadde i tillegg mølle, til nytte for bønder i de omkringliggende grendene.
Sommerkveld på Moholmen, Mo i Rana.
Kirkested
I 1720-årene ble Nord-Rana skilt ut som eget kirkesogn under Hemnes, og Mo ble valgt til kirkested. Kirka ble bygget i 1724, og senere utvidet og ombygd flere ganger.
Mange i menigheten hadde lang vei til kirka. Derfor var det flere som bygget seg små hus på Moholmen, der de kunne hvile, spise og skifte klær ved kirkebesøk. For de som kom fra de indre dalstrøkene, var det naturlig å ha båt og fiskeutstyr i småhusene.
Geitrams på Moholmen, Mo i Rana.
Handelen øker
Rundt 1770 åpnet Peder Pedersen Greger en handelsfilial på Mo. Han hadde fra før handelsstedet Bardal i Hemnes, og nå bygget han handelsstue og bod på Moholmen.
I 1778 fikk også Erik Dypfest bevilling til å drive handel på Mo, og snart kom en tredje handelsmann til. I 1868 ble imidlertid privilegie-handelen opphevet, og forholdene lå dermed til rette for enda større handelsvirksomhet.
Idyll på Moholmen, Mo i Rana.
Lars A. Meyer
Lars Aagard Meyer var handelsutdannet, og drev handelsstedet Mo til nye høyder. Han ble etter hvert den dominerende handelsmannen på Mo, og kjøpte opp alle typer produkter fra lokalbefolkningen. Dette kunne være båter og gårdsprodukter, eller mer spesielle produkter som ovnsrør.
Alt ble videresolgt sammen med vanlige handelsvarer, og svenskehandelen tok seg merkbart opp gjennom Meyers tid. Han klarte å få anlagt vei opp mot svenskegrensa, og sørget for at mange svensker kom til Mo med sine produkter. Lars A. Meyer har betydd svært mye for byen Mo i Rana, og utviklingen av handelsstedet.
Fra Moholmen, Mo i Rana.
Gruvedrift
Som før nevnt er Mo i Rana mest kjent som industristed idag. Men gruvedriften startet alt på 1600-tallet, med små sølv- og blygruver.
Utover på 1800-tallet ble det satt igang drift på flere malmtyper, hvor Båsmo gruver og Dunderlandsverket var de største. Bergverksdriften førte med seg behov for flere boliger.
Lars A. Meyer, som eide betydelige deler av Mo, ville ikke ha bygging over alt, spesielt ikke på dyrket mark. Dermed ble Moholmen og et område videre mot Toraneset de eneste stedene på selve Mo hvor boligbygging var mulig.
Fra slutten av 1800-tallet vokste det derfor opp et miljø av arbeiderboliger på Moholmen. Mange av de gamle kirkebuene ble omgjort til faste boliger, og det Moholmen vi kan se idag er restene av dette miljøet. Du kan lese mer om stedet og bygningene der i heftet Moholmen – Historien fram mot årtusenskiftet på Nasjonalbibliotekets nettsider.
Ved strandpromenaden, Mo i Rana.
Havmannen
Fra Moholmen går en flott opparbeidet strandpromenade sørover langs fjæra ved Ranfjorden. Promenaden er et ledd i fornyingen av sjøfronten i Mo i Rana. Gangveien passerer Havmannen, en 60 tonn tung granittskulptur som står ute i sjøen, og skuer utover fjorden. Den er en del av Skulpturlandskap Nordland, og er laget av kunstneren Antony Gormley.
Havmannen ble avduket i 1995, og har blitt en kjent og kjær del av bybildet. Hele området med den nye sjøfronten og den gamle bebyggelsen på Moholmen, utgjør et trivelig og variert by- og bomiljø. Det er en fin opplevelse å rusle her nede en varm og stille julikveld.
Havmannen i Ranfjorden, Mo i Rana.
Kilde:
Turid Følling Eilertsen – “Moholmen – Historien fram mot årtusenskiftet”, Rana Museum 1996.
Publisert 29.08.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
