Skagastølsryggen tilhører det mektigste fjellpartiet i Hurrungane, lengst vest i Jotunheimen. Ryggen inkluderer Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind. Bli med på en luftig klatretur på Norges tak, en varm og nydelig dag i juli.
Hurrungane
Hurrungane er et alpint fjellområde som utgjør den vestligste delen av Jotunheimen. Det hører til Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane, og preges av de mange kvasse tindene over 2000 m.o.h. Blant dem troner Store Skagastølstind, som med sine 2405 m.o.h. er Norges tredje høyeste fjell.
Landskapet i Hurrungane er utformet gjennom flere istider, hvor breene har skurt seg ned i den harde gabbroen som berggrunnen her består av. Resultatet er dype u-daler adskilt av skarpe egger og spisse tinder. Innimellom finner vi flere mindre isbreer, som Ringsbreen og Skagastølsbreen.
Navnet Hurrungane kommer trolig av ordet “hurre”, som betyr bråke eller dundre. Med tanke på stadige ras fra både isbreer og fjell, høres det ut som en troverdig forklaring.
Hurrungane lurer bak Fannaråki på Sognefjellet.
Norsk fjellsports vugge
Utover på 1800-tallet våknet interessen for fjellklatring og bestigninger av Europas tinder og topper. Det var først og fremst overklassen som hadde tid og penger til slikt, og smått om senn kom også fjellsporten til Norges fjellverden.
I 1872 reiste briten William Cecil Slingsby over Sognefjellet, og fikk se Store Skagastølstind for første gang. Synet gjorde gjorde dypt inntrykk på engelskmannen. Noen i følget fortalte ham at fjellet var ubesteget, og Slingsby bestemte seg raskt for å bli den første på toppen.
Slingsby besteg flere topper rundt om i Norge i de påfølgende årene, og han gjorde flere fremstøt mot Storen. Hans trofaste følgesvenn, Jotunheim-kjenneren og fjellentusiasten Emanuel Mohn, var med på mange av turene.
Den 21. juli 1876 gjorde de et nytt forsøk, denne gangen sammen med reinjegeren og fjellføreren Knut Lykken fra Valdres.
Skagastølstindane i Hurrungane, Jotunheimen.
Etter mange timers vandring gjennom Midtmaradalen, og opp breen som senere fikk navnet Slingsbybreen, kom trioen opp i skaret mellom Vetle og Store Skagastølstind. Da Slingsby så Storen nede fra skaret, følte han bare resignasjon. Det var vanskelig å tenke seg et fjell som så mer ubestigelig ut.
Men Slingsby ville allikevel gjøre et forsøk. Mohn og Lykken våget ikke å følge engelskmannen helt til topps, men sto igjen nede i skaret. De så Slingsby klyve som en katt oppover langs den stupbratte eggen. “Han dreper seg, engelskmannen”, sa Knut, mens Mohn ikke var like bekymret for vennen oppe i fjellveggen.
En halvtime senere nådde Slingsby “den uplettede isse av den makeløse Skagastølstind”, som han senere uttrykte det. Skaret under bærer idag navnet Mohns skar. Mange mener førstebestigningen av Store Skagastølstind markerer starten på norsk fjellsport.
Ved Heimste Skagastølsvatnet, Hurrungane.
Skagastølsryggen
Nordøst i Hurrungane finner vi to høytliggende fjellrygger med flere topper over 2300 m.o.h. Dette er Skagastølsryggen og Styggedalsryggen, som inkluderer fire av de ti høyeste toppene i Norge.
Det er utvilsomt et av Norges mest dramatiske og imponerende fjellpartier, og undertegnede har lenge hatt et ønske om en tur i dette området. I juli ble ønsket oppfylt, med en eventyrlig tur over den høye og smale Skagastølsryggen.
Dette er naturligvis ingen vanlig fottur. Her kreves klatreutstyr i tillegg til stegjern og isøks. Selv om jeg anser meg som ganske fjellvant, hadde jeg ingen klatreerfaring overhodet før denne turen. Dermed måtte jeg ha med noen som kunne ivareta sikkerhet, og samtidig sørge for at jeg kunne klore meg opp og ned i de bratteste partiene.
Valget falt på fjellfører Sondre Kvambekk, med enkeltmannsforetaket 500 Fjell. Jeg tok kontakt tidlig i januar, og booket turen. Datoen ble satt til 24. juli, så var det bare å håpe på godvær. Noe som ikke akkurat er helt dagligdags i Hurrungane. Men griseflaksen var igjen på min side.
På vei innover Skagastølsdalen, Hurrungane.
Tung anmarsj
Den 24. juli opprant blikkstille og skyfri over Jotunheimens stortopper. Jeg hadde overnattet på Sognefjellshytta, og full av forventninger våknet jeg grytidlig. Avtalen var å møte Sondre på Turtagrø klokka 6.00, men jeg var lys våken to timer før det.
Etter en rask dusj og en matbit på rommet, tok jeg med kameraet med til et lite tjern like ved hytta. Her fikk jeg fanget den stille morgenstemningen i fjellheimen, før jeg kjørte de tjue minuttene ned til Turtagrø.
Der var det smekkfullt på parkeringen, men jeg fikk manøvrert bilen delvis ned i grøfta ved Sognefjellsveien. Der var den ikke til hinder for noen, og dermed var det klart for tur. Fjellføreren var på plass, og etter å ha pakket klatretau og hjelm ned i sekken, la vi i vei på T-merket sti innover Skagastølsdalen.
På vei opp på Nordre Skagastølstind, Hurrungane.
Det tok en drøy time å gå opp til Tindeklubhytta ved Heimste Skagastølsvatnet. Turen er på snaue 4 km, med litt over 400 m stigning. I bekken ved hytta var det siste sikre mulighet til å fylle drikkeflaskene, så begynte vi på oppstigningen mot Nordre Skagastølstind.
Fra dalen ser den ut som en helt absurd stor steinhaug, noe den på sett og vis også er. Turen opp innebærer i alle fall ytterligere 800 høydemeter, det aller meste i bratt og grov steinur. Som ventet var det ganske tungt, men utsikten ble gradvis mer storslagen, og kroppen føltes heldigvis bra. Tre timer etter starten på Turtagrø, var vi på toppen, 2167 m.o.h.
På Skagastølsnebbet med Midtre Skagastølstind i bakgrunnen.
På med klatreselen
Etter en kort stopp med litt drikke, fortsatte vi bortover eggen mot Skagastølsnebbet. Her ble turen straks mer interessant, selv om fjellryggen ikke føltes spesielt luftig eller utsatt enda. Men Nordre Skagastølstind viser en annen side mot sørøst. Borte er den svære steinura som dominerer nordsiden, for her stuper fjellet i en stor vegg ned mot Styggedalsbreen. Et imponerende syn.
Vi fulgte fjellryggen usikret opp til Skagastølsnebbet, ca 2220 m.o.h. Her får man Midtre Skagastølstind rett i fleisen, men et dypt skar skiller oss fra den 2284 m høye toppen. Dette er V-skaret, og her var det slutt på spaserturen. Derimot ble det på med klatresele, hjelm og tau. Og kameraet måtte ned i sekken.
Så begynte moroa. Eller eventuelt ikke. Vi tok oss ganske lett ned til bunnen av skaret, men så stod vi ansikt til ansikt med en loddrett fjellvegg på 40-50 m. Sondre var naturlig nok vant med dette og klatret raskt og lett opp, og plasserte sikringer der det trengtes, samtidig som han viste meg ruta jeg skulle følge. Så var det min tur.
Umiddelbart slet jeg med å finne godt fotfeste. Det var bare små avsatser som kun ga rom til en tredels fotbredde, noe nybegynneren følte var altfor lite. Jeg tenkte et øyeblikk at nå har jeg driti på draget, som det heter på fint.
Men etter et minutts fomling måtte jeg bare ta sjansen. Jeg hang jo uansett i tauet. Det gikk bra, og jeg fikk klort meg opp dit jeg skulle. Jeg tok også ut og samlet sammen sikringene på vei opp.
Midt oppe i fjellveggen merket jeg plutselig at brillene mine kom ramlende ut fra topplokket i sekken. Og at mobiltelefonen var borte. Heldigvis lå bilnøklene fortsatt på plass. Ufattelig klønete å glemme glidelåsen, men slik er det: Shit happens. Telefonen ble senere funnet, men da hadde jeg allerede skaffet en ny.
På Skagastølsryggen, Hurrungane.
På Norges takmøne
Så var vi oppe på Midtre Skagastølstind, og kameraet kunne tas frem igjen. Herfra går Skagastølsryggen videre mot Vetle Skagastølstind, og det blir straks betydelig smalere og luftigere. Følelsen av å være på Norges takmøne blir ganske påtakelig.
Mot øst stuper fjellet rett ned i Styggedalsbreen, flere hundre meter under oss. På den andre siden faller det like bratt ned mot Skagastølsbreen.
Siden vi er så høyt over havet, forsterkes effekten av det vide panoramaet med Jostedalsbreen, Breheimen, Jotunheimen og Sognefjordens fjellverden i ring rundt oss. Det er en mektig opplevelse som sender frysninger gjennom kroppen. Vi fulgte fjellryggen uten forankringer, men ikke på noe tidspunkt føltes det utrygt å gå her.
Klatring på Skagastølsryggen, Hurrungane.
Halls hammer
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men Skagastølsryggen var mer slitsom å gå en jeg var forberedt på. Det var mye opp og ned over knatter, steiner og sva.
Jeg hadde vel tenkt at det var litt slettere vandring her, men jeg var drivende svett da vi stod foran neste utfordring: Halls hammer. Oppkalt etter danske Carl Hall, som i 1885 ble stoppet her i forsøket på å nå Vetle Skagastølstind.
Dette var heller ikke første gang dansken hadde blitt stoppet av vanskelig klatring. Det finnes flere “Halls hammere” i norske fjell.
For denne versjonen ligger nøkkelen i å gå rundt på østsiden, men da må man ut i den stupbratte fjellsiden mot Styggedalsbreen. Her ligger Patchells sva, oppkalt etter nok en gammel fjellklatrer. Charles Watson Patchell omgikk Halls vendepunkt året etter, ved å ta seg over et bratt og glatt sva på østsiden av hammeren.
Nær Halls Hammer på Skagastølsryggen.
Erfarne klatrere tar seg lett over svaet, og mange gjør det ved å ta et langt steg i en spagatlignende øvelse. For stive gamlinger som meg er det uaktuelt, og fjellførerne benytter derfor en slynge. Man kan enten sette foten i den, eller bruke den til å dra seg opp etter armene. Det var tørt og fint på vår tur, så jeg valgte sistnevnte alternativ.
Godt hjulpet av føtter og knær kom jeg meg opp. Men slynga hektet seg fast i en sprekk, så jeg ble hengende som et griseslakt over en stein øverst på svaet. Mens Sondre tok seg ned og fikk løsnet slynga.
Ved Halls hammer hadde vi også tatt igjen to unge jenter på vei over fjellryggen, så det var jo særdeles god timing å bli hengende på magen der akkurat da. Jeg følte meg som en veldig tøff og barsk fjellklatrer. Eventuelt ikke.
Store Skagastølstind i Hurrungane.
Tårnet ved Mohns skar
Etter å ha passert Halls hammer, var det ikke så langt igjen til Vetle Skagastølstind. Litt over klokka 12 nådde vi toppen. Utsikten herfra var av de store motivasjonsfaktorene for denne turen, jeg tør påstå at den er noe av det råeste man kan se i norske fjell. Store Skagastølstind reiser seg høyt over Mohns skar, som et kjempetårn hentet rett ut av Ringenes Herre.
At Slingsby først følte resignasjon da han sto nede i skaret den sommerdagen i 1876, blir ganske lett å forstå når man ser fjellet fra denne vinkelen. Selv Stetinden i Nordland får konkurranse her.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at dette også ville bli en utfordring, når jeg litt senere selv skulle opp på det truende tårnet. Men jeg hadde forhåndskunnskapen Slingsby manglet, og visste at det ser mye verre ut enn det faktisk er.
Dramatiske omgivelser i Mohns skar, Hurrungane.
Men først måtte vi ned i Mohns skar. Her fikk jeg en ny overraskelse. Jeg har alltid tenkt at det bare er å gå ned i skaret, men den gang ei. Det var stupbratt også her, så en 40 m høy rappell måtte til. Det vil si, for fjellfører Sondre ble det en rappell. For meg kaltes det nedfiring.
Det betød at jeg ikke kontrollerte nedstigningen selv, men ble firt ned i tauet av makkeren. Jeg trengte bare å lene meg bakover utfor stupet, og danse med føttene i den loddrette fjellveggen så godt jeg kunne. Jeg er heldigvis lite plaget av høydeskrekk, men jeg skal innrømme at også jeg kjente det litt i magen på toppen der.
I Mohns skar, Hurrungane.
Over Storen
Så var vi nede i det sagnomsuste skaret, der Emanuel Mohn og Knut Lykken sto igjen og fulgte Slingsbys klatrebragd på avstand. Storen ser ikke noe lettere ut herfra enn fra Vetle Skagastølstind, men vi som følger i pionérenes fotspor slipper å operere i et landskap som ikke er kartlagt.
– For Slingsby og andre klatrere på 1800-tallet, var muligheten for at et fjell kunne være ubestigelig en realitet. For oss er det bare en sinnstilstand, fortalte Slingsbys barnebarn, Jocelyn Winthrop-Young, i et TV-intervju fra 1994.
Etter en kort pause i møte med et par andre klatrere, begynte vi på bestigningen av Storen. Først klatret vi langs høyre side av eggen, så over på den venstre. Som ventet var det ikke spesielt vanskelig, men det var utvilsomt en bratt og luftig opplevelse.
På toppen av Storen med utsikt over Hurrungane.
Det tok oss rundt en halvtime å klatre opp fra Mohns skar, og ti over halv to kunne vi sette foten på Store Skagastølstind. Det var en god følelse å endelig stå på toppunktet, så lenge etter at jeg først tenkte tanken.
Som ung var jeg ofte på biblioteket, og leste de gamle beretningene i Turistforeningens og Tindeklubbens årbøker. Gjennom det kom lysten til å oppleve tindenes friluftsliv på egen hånd, og nå over 30 år senere kunne jeg nyte utsikten fra Storen.
Den var like storslått og dramatisk som jeg hadde innbilt meg, det var spisse tinder, kvasse egger og oppsprukne breer på alle kanter. En naturopplevelse av ypperste kvalitet.
På Storen med Midtmaradalen bak.
Men turen var langt fra over. Det er langt å gå tilbake til Turtagrø, så vi måtte ned fra fjellet. Og ned er det både langt og bratt. Sørøst-siden av Storen består av flere hundre meter høye stup ned i Slingsbybreen, og det betyr nye nedfiringer.
Igjen et ørlite magasug på toppen, idet jeg lente meg bakover i tauet med et enormt tomrom under meg. Men det gikk fint også denne gangen, og vi kom oss helskinnet ned etter to rappeller/nedfiringer.
Skagastølsbu under Storen, Hurrungane.
Nede på Bandet
Etter den siste nedfiringen var klatredelen av turen over, og vi kunne ta av hjelm og sele. Men vi befant oss i et område utsatt for steinsprang, så vi ventet med det til vi var nede i tryggere lende. Her måtte imidlertid isøksa frem da vi krysset noen bratte snøfelt. Nedenfor disse var det godt å finne rennende vann, det hadde gått en stund siden drikkeflaska var tom.
Snaut to timer etter at vi forlot toppen, var vi nede ved Skagastølsbu. Eller “hytta på bandet”, som den også kalles. Den er ei nødbu for alle som ferdes i fjellområdet, men ikke tilrettelagt for overnatting.
Bandet er vannskillet mellom Skagastølsdalen og Midtmaradalen, og stedet er omgitt av et dramatisk og brutalt landskap. Storen dominerer naturligvis i nordøst, mens Dyrhaugstindane og Midtmaradalstindane imponerer i vest og sør. Den grønne Midtmaradalen viser frem sin perfekte u-form mot sørøst, den er som tatt ut av læreboka om kvartærgeologi.
På Bandet med Dyrhaugsryggen og Skagastølsbreen bak.
Retur over breen
Returen til Turtagrø gikk over Skagastølsbreen, og ned til Tindeklubhytta. På veien passerte vi det turkisgrønne Skagastølsvatnet, som ligger inneklemt mellom grå fjellvegger med skinnende isbreer veltende utover seg. Noen skyer hadde kommet drivende inn over tindene, men sola brøt gjennom og kastet lysspotter over den fargesprakende vannflata.
Ved Tindeklubbhytta var vi tilbake der vi startet oppstigningen til Nordre Skagastølstind, og da var det bare en times marsj ned Skagastølsdalen som gjenstod. Vel nede ved Turtagrø tok fjellfører Sondre seg et velfortjent bad i Helgedalselvi, etter et luftig sprang ned i elvegjelet. Det var ikke noe for meg, så jeg ventet med badet til roligere farvann oppe på Sognefjellet.
Ved Skagstølsvatnet, Hurrungane.
Turen over Skagastølsryggen og Storen tok oss ganske nøyaktig 12 timer. Normen er visstnok 15 timer, så til tross for at jeg ikke er blant de mest veltrente, så var vi jo godt innafor. Det var i alle fall en opplevelse jeg kommer til å huske så lenge jeg lever.
Sondre Kvambekk leverte både profesjonell og sikker fjellføring, samtidig som han var et svært trivelig selskap å være å tur med. Jeg gleder meg til flere eventyrlige turer sammen med ham, både i Hurrungane og andre norske fjellområder.
Luftig sprang i Helgedalselvi nær Turtagrø.
Kilder:
William Cecil Slingsby, Jan Schwarzott (red.) – “Norge – Den nordlige arena”, Grøndahl Dreyer 1998.
Klaus Erik Okstad – “Bergtatt – Historien om norsk fjellsport” (TV-program), Infinitiv Television 1994.
Oppdatering 1.1.2020: Sogn og Fjordane er slått sammen med Hordaland til det nye Vestland fylke.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 22.08.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
