Vestsiden av øya Leka på Namdalskysten kan oppvise et landskap som er unikt i norsk sammenheng. Her domineres berggrunnen av fargerik serpentinitt, en dypbergart fra jordas mantel. Dette området er valgt til Norges geologiske nasjonalmonument.
Leka kommune
Lengst nord på kysten av Trøndelag, drøye seks mil nord for Namsos, ligger øya Leka. Den ligger i kommunen med samme navn, en liten kommune som består kun av øyer. Den største øya er Austra, men bare en del av denne hører til Leka kommune. Kommunen har et landareal på 108 km². mens øya dekker 57 km².
Kommunens høyeste punkt er Romsskåla på Austra, som når 587 m.o.h. Høyest på øya Leka er Vattinden, 418 m.o.h. Men den mest kjente fjellformasjonen er Lekamøya, et landemerke og seilingsmerke sør på øya.
Rundt hovedøya ligger en stor mengde mindre øyer, holmer og skjær. Øygruppen Horta ligger nord for Leka, mens langt ute i havet i nordvest finner vi Sklinna. Her finnes den mest komplette lokaliteten for sjøfugl mellom Røst i Lofoten og Runde på Sunnmøre. Muligens er dette verdens største koloni av toppskarv, og i tillegg hekker bl.a. alke, lomvi, havhest, teist og havsvale.
Serpentinitt-berggrunn ved Sørå på Leka.
Kommunen har rundt 600 innbyggere. De fleste bor på Leka og Madsøya som har bruforbindelse til førstnevnte. Leka har fergeforbindelse til Gutvik på Austra, hvor det er veiforbindelse til fastlandet.
På Leka er det funnet spor av bosetning som kan være 10 800 år gamle. Det er også avdekket en mengde funn fra stein-, bronse- og jernalder. Nordøst på øya, ved Skei, ligger en av Norges største gravhauger. Det er Herlaugshaugen, og den ligger like ved Leka bygdemuseum.
I Norge finnes det rundt ti huler med hulemalerier. En av disse er Solsemhola ved Solsem, som ligger sør på Leka. Hula kan besøkes med guide.
Leka kommune ble opprettet i 1860 ved en utskillelse fra Kolvereid. Et vedtak i 2017 om sammenslåing av Leka, Vikna, Nærøy og Bindal kommuner ble omgjort samme år. Av dagens befolkning i Leka kommune jobber to tredjedeler innen jordbruk og fiskeoppdrett.
Ved Steinstinden på Leka.
Den røde øya på Namdalskysten
Leka har et svært spesielt og “unorsk” landskap. Om du besøker vestsiden av øya, får du oppleve en nesten vegetasjonsløs og karrig natur. Oppsprukket berggrunn i gule og rødbrune farger dominerer, og koller og knauser minner om landskap fra amerikanske western-filmer.
Grunnen til dette er at berget for en stor del består av dypbergartene serpentin, olivin og pyroksen. Området kan oppvise et såkalt fullstendig ofiolittkompleks, noe som betyr at alle bergartene fra mantelen i havbunnen kan sees oppe i dagen.
Ved Raudsteinfjellet på Leka.
Bergartene på Leka ble dannet for rundt 500 millioner år siden. Da veltet store lavamasser opp fra jordas indre, og skapte den såkalte midtatlantiske ryggen. Den ble til ved at Amerika og Europa begynte å gli fra hverandre, noe som fortsatt skjer i dag. Dette geologiske aspektet ser vi bl.a. i den vulkanske aktiviteten på Island.
Senere kom den kaledonske fjellkjedefoldingen, som var viktig i utformingen av det norske landskapet vi kan se i dag. Da ble en dyp flik av havbunnskorpa brukket av, og skjøvet innover kontinentet. Denne biten ble til Leka, og der kan man se et unikt tverrsnitt av bergartene slik de ble dannet innover i jordskorpa. De dypeste lagene ligger ytterst mot havet, mens det blir gradvis høyere lag jo lenger øst vi beveger oss.
Ved Raudsteinfjellet på Leka.
Leka har dermed landets største forekomst av ultrabasiske bergarter. Serpentin inneholder mye magnesium og andre metaller, noe som gjør at planter sliter med å vokse på eller nær bergarten. Derfor har yttersida av Leka dette golde og nakne “western-landskapet”.
Fargene skyldes spesielt olivinens evne til å reagere med oksygen i luft og vann. Men oksidasjonslaget er tynt, bare rundt 1 cm, og det beskytter indre deler av steinen som er dypt grønn eller nesten svart.
Med bakgrunn i denne særegne geolgien ble Leka i 2010 valgt til Norges Geologiske Nasjonalmonument. Fra 2019 ble også Trollfjell geopark inkludert på UNESCO’s liste over globale geoparker, med selskap av over 150 andre verden over.
Kveld ved Mannatinden på Leka.
Leka har rundt 96000 mål jordbruksareal. Hvordan kan det ha seg med så ugjestmilde og plantefiendtlige bergarter? Svaret er todelt.
For det første er det bare yttersiden av øya som har disse spesielle bergartene. Den andre siden består av den langt mer vanlige og fruktbare gneisen. Skillet er noen steder så skarpt at du kan stå med ett ben på hver bergartsside.
For det andre stod havet 110 meter høyere under siste istid. Det førte til en masse løsavsetninger som leire, sand og grus. Dette gir godt og grøderikt jordsmonn på den relativt brede strandflaten på innersiden av Leka.
Kveldssol farger berget ved Sørå på Leka.
Eventyrlig sommerkveld
Jeg ankom Leka en dag i begynnelsen av juli. Det var solskinn og vindstille, en nydelig sommerdag med andre ord. Jeg hadde tatt ferga fra Gutvik på ettermiddagen, og kjørte straks ut til vestsiden av øya.
Landskapet pekte seg ut på lang avstand. Den gulbrune berggrunnen skilte seg klart ut fra noe annet jeg hadde sett i Norge, og tankene gikk fort tilbake til reiser i det amerikanske ørkenlandskapet i Utah og Arizona.
Jeg fant de første motivene i området rundt gården Stein. Her er Mannatinden og Steinstinden naturlige blikkfang. Det var på ingen måte vanskelig å finne fotomotiver i dette vakre og spesielle landskapet.
Senere gikk jeg en kort tur ved Aunet, litt lenger sør på øya. Her gikk jeg opp til Raudsteinfjellet, og fikk fin utsikt mot det fargerike landskapet med Steinstinden og Hagafjellet som naturlige blikkfang. Ute i havet mot nordvest skimtet jeg Vegaøyene.
Heilhornet ruver over berggrunnen på Leka.
Så var det bare å vente på solnedgangen. Den kom med sitt varme og myke lys, og farget det allerede glødende kystlandskapet i en intens og eventyrlig flott sommerkveld. Det var en ut-av-kroppen-opplevelse for en skarve landskapsfotograf fra innlandet.
Leka ligger lengst nord på Trøndelagskysten, så det er ikke langt opp til Nordland. Sommerkvelden er som kjent lys og fager her nord, så jeg nøt hvert sekund av den til det begynte å skye litt til. Da var klokka godt over midnatt, og det gjensto bare å krype til køys i bilen, parkert med utsikt mot Vega-øyene. Kvelden hadde vært et eventyr av en opplevelse.
Eventyrlig sommernatt på Leka.
Kilder:
Knut A. Rosvold, John Stokkan – Leka, Store Norske Leksikon (hentet 04.03.2025).
Jon Arne Sæter – Naturen i Trøndelag, Sæter Forlag 1996.
Leif Ryvarden, Per Roger Lauritzen – Kyst-Norge fra Rogaland til Nord-Trøndelag, Gyldendal Norsk Forlag 2006.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 04.06.2013. Sist oppdatert 10.03.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
