Lofoten er stadig et av Norges mest populære reisemål. Titusenvis av mennesker fra hele verden besøker øygruppa, med sommeren som et naturlig høydepunkt. Vi har tatt turen til et par av høydepunktene, Reinebringen og Utakleiv.
Økt turisme
Lofoten i Nordland består av ei rekke øyer med spektakulær natur, og er sikkert kjent for de fleste nordmenn. Med økende velstand i store deler av verden, billige flyreiser, og nye markedsføringskanaler som Instagram og Facebook, har turismen i Norge økt kraftig de siste årene.
Ifølge beregninger har Lofoten tiltrukket seg mer enn 300000 turister årlig, og langt de fleste kommer i perioden mellom mai og september.
Litt over halvparten er ferierende nordmenn, resten kommer fra andre land. Dette har skapt noen utfordringer i forhold til trafikk, sanitæranlegg og forsøpling. I tillegg kommer rare historier om turister som telter på kirkegårder og fotballbaner, og surrer rundt i hagene til en irritert lokalbefolkning.
Men med turistene kommer naturligvis også virksomhet og inntekter. Det er mange i Lofoten som lever av de besøkende, slik at problemene som oppstår må løses til beste for alle parter. Noen har foreslått å innføre en avgift, eller “turistskatt”, for å finansiere ekstraordinære tiltak og bedre tilrettelegging for turister.
Det er noe som åpenbart trengs flere steder, det kommer f.eks. klager på folk som gjør sitt fornødne “over alt”, i mangel på offentlige toaletter. Andre steder er det sikring av svært populære turstier som trengs, noe Reinebringen på Moskenesøya er et godt eksempel på.
Sherpatrappene på Reinebringen
Fjellet Reinebringen har lenge vært et kjent turmål på Moskenesøya i Lofoten. Det er mange gode grunner for det. Toppen gir en formidabel utsikt over fiskevær på holmer og øyer, og grønne fjorder som skjærer seg inn mellom spisse og glattskurte tinder. Jeg gikk opp til Reinebringen første gang sommeren 1996. Da var det knapt dyretråkk opp gjennom fjellsidene, og jeg hadde fjellet for meg selv.
Slik er det ikke lenger, stadig flere tar turen opp. Også de som kanskje bare er ute etter det smått ikoniske Instagram-bildet, og kanskje ikke har all verdens erfaring med vandring i bratt og steinete terreng. Dette har resultert i flere ulykker på fjellet, også med dødelig utgang.
Derfor har Moskenes kommune nå tilrettelagt stien opp med såkalte “sherpatrapper”, steintrapper bygget av fagfolk fra Nepal. Et tiltak som etterhvert er gjort mange steder rundt om i Norge. Trappene på Reinebringen er ikke helt ferdige, det mangler de siste hundre meterne mot toppen. Kommunen håper sherpaene kommer tilbake våren 2020, og ferdigstiller prosjektet.
Makeløs utsikt
Det er som sagt utsikten som trekker turistene til Reinebringen. Vi tok turen opp en ettermiddag helt i slutten av juli. Været spilte på lag med skyfri himmel, og lite vind. Det var naturligvis fullt på den begrensede parkeringen ved Reinehalsen, som ligger nærmest starten på sherpatrappene. Vi fikk nøye oss med det nest beste, en liten plass ved innløpet til Djupfjorden, 1,2 km unna.
Det er et imponerende stykke arbeid som er utført i den bratte fjellsida. Solide steintrapper bringer oss drøyt 400 høydemeter opp, i 1500 trinn. De siste meterne må vi følge de gamle tråkkene, men neste år er forhåpentligvis de siste 300 trinnene på plass. Vi brukte drøyt 50 minutter på turen opp.
Det er bratt og pulsen øker betraktelig, men trappene gjør turen mye enklere og ikke minst tryggere. De aller fleste i normal form klarer turen, men om man er plaget av høydeskrekk, kan den bli en utfordring. Særlig når man skal ned igjen. Men synet som møter deg når du er oppe, er vel verdt en god del slit og strev.
Når det nordnorske sommerlyset stryker over fiskeværene Reine og Hamnøy langt der nede, er det ikke rart at så mange ønsker seg nettopp hit til Reinebringen. Østover og sørover fra den smale toppkammen ser man også utover Vestfjorden, den brede fjorden mellom fastlandet og Lofoten.
Mot nord og vest står en skog av skarpe tinder og egger, avbrutt av smale og grønne fjorder. Dette er den fantastiske fjellverdenen på Moskenesøya, et landskap hvor spektakulære naturopplevelser står i kø.
Vi blir sittende på toppen en stund, og bare se utover det spektakulære landskapet. Jeg får etter hvert tatt de bildene jeg har lyst på, jeg får en litt annen vinkel enn jeg hadde på mitt første besøk for mer enn 20 år siden. Da vi er fornøyde, går vi ganske enkelt ned igjen. To og en halv time etter starten er vi tilbake ved utgangspunktet.
Fargerike Ballstad
Nordnorske sommerkvelder er lange og lyse, så vi ga oss ikke med den korte fjellturen ved Reine. Vi bodde i ei ekte rorbu ved Ballstad på Vestvågøya, og tok en liten rusletur i nabolaget da vi kom tilbake dit.
De fleste rorbuene i Lofoten har rød eller okergul farge, noen er vel også hvitmalte. Men innerst i vågen på Ballstad var det et utvalg andre farger som dominerte. Her var rorbuene malt i gult, rosa, fersken og flere andre tydelige kulører. Det var en skikkelig fargeklatt av et bygningsmiljø, og ganske fotogent.
Solnedgang ved Utakleiv
Før sola duppet under horisonten, kjørte vi også ut til Utakleiv. Det er ei lita grend på yttersida av Vestvågøya. Det har blitt et svært populært sted, og kunne hatt store problemer med overturisme. Men her har lokalbefolkningen tilrettelagt med parkering og tilgang på toaletter, og området fremstår svært så ryddig og rent.
Beitedyr bidrar til å holde det gamle kulturlandskapet i hevd, og Utakleiv er en sann perle. Mange hadde slått opp telt på de grønne bakkene langs stranda her ute.
I slutten av juli er midnattsol-sesongen forlengst over i Lofoten, men vi fikk se sola gå ned i havet kvart over elleve på kvelden. Bølgene vasket over sand og store rullesteiner, og den røde kveldshimmelen ga et varmt lys over det flotte landskapet.
Det ble en flott avslutning på sommerferiens første dag i Lofoten. På den neste stod selve indrefileten for tur.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 18.09.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.