Når kuldegradene kommer krypende utover senhøsten, fryser bekker og vannsig til. Er det bratt, legges lag på lag av is som til slutt blir de reneste isslott. Slike finnes det en del av ved Gudbrandsdalen.
Istidenes gang
Frost i kombinasjon med vann har skapt landskapet vi lever i, her langt mot nord. Is er den sterkeste eroderende kraft vi kjenner. Den skurer og graver fram de dypeste daler, og former fjell og tinder.
For eksempel er det vestnorske fjordlandskapet et resultat av rundt 40 istider gjennom de siste 2,5 millioner år. Da har en svær isbre, den såkalte innlandsisen, dekket store deler av Skandinavia i tusener av år hver gang.
Isbreer har vi fortsatt, men klimaendringene går mot den varme enden av skalaen, og de fleste av breene våre minker. Men ennå kan vi se i praksis isens erosjon rundt Jostedalsbreen, Folgefonna og Svartisen. For å nevne noen.
Brefallene stuper utfor bratte fjellsider, og skaper mektige fosser av blåhvit breis. Det har skapt noen av våre største turistattraksjoner, flittig besøkt av reisende fra 1800-tallet og frem til i dag.
Isformasjoner i Iskjørkja ved Fåvang.
Men is kan anta så mange former. Så fremt det er kuldegrader, og du har vann i nærheten av der du bor, finner du is. Det kan være små istapper skapt av vannsprut fra en liten bekk, eller en pytt der vannflaten har frosset. Eller så enkelt som isroser på vinduet ditt.
Som naturfotograf har jeg oppsøkt både spektakulære isbreer, og de små isformasjonene som den lille elva hjemme har dekorert landskapet langs elveløpet med. Nå skal vi ta turen til noe midt i mellom.
Ved Iskjørkja nær Fåvang, Gudbrandsdalen.
Iskjørkja ved Fåvang
Ved Fåvang i Gudbrandsdalen kommer elva Tromsa ned fra fjellet i øst, og dypt nede i den trange dalen dukker det vanligvis opp et vakkert isfenomen hver vinter. Det spektakulære isslottet som dannes her kalles Iskjørkja, og den har vært en godt kjent turistattraksjon i lang tid. I en reisehåndbok fra 1905 kan man lese:
“Tromsa er en interessant Elv, særlig i sit nedre Løb, hvor den skjærer sig dybt ned i Fjeldet- Tre-fire Minuters Vei ovenfor Tromsnæs rinder den gjennem det saakaldte Traanget, en dyb, trang og mærkværdig Fjeldrevne, som for en Del har Form af en kjæmpemæssig Gryde med lodrette Vægge paa 30 Meters Høide over Vandfladen; ved sit Ind- og Udløb af denne Gryde presses Elven sammen i trange Fjeldskar; deraf Navnet Traanget d.v.s. det trange Løb. Traanget er lettest at se om Vinteren, naar Tromsa er tilfrossen; man kan da i Almindelighed gaa paa Isen. Dog tilraades stor Forsiktighed; man bør have Kjendtmand med.
I Iskjørkja nær Fåvang, Gudbrandsdalen.
“Iskirken” er en anden Naturdannelse, som viser et af Naturens mange Luner. Denne “Kirke” er kun at se nogle Uger om Aaret – helst udover Vaarparten, naar det tjøver. Den dannes nemlig derved, at Snevandet silrer udover et skraatliggende Stentag, som skyder ud fra Berget, og under hvilket er en aaben Grotte; fra dette Stentag og nedover paa Forsiden af Grotten danner der sig en Væg af Istapper, og i denne Væg er der altid en Aabning, gjennem hvilken man kan gaa ind. Det er et vakkert Syn, naar man sidder inde i Grotten, og Dagslyset trænger gjennem Isvæggen, som spiller i de vidunderligste grønne, blaa og violette Farver.
Denne “Kirke” er allerede bleven godt kjendt inden Turisteverdenen og er meget besøgt; den ligger omtrent 1/2 Times Vei fra Tromsnæs paa søndre Side af Tromsa; man bør helst have Kjendtmand.”
I dag er det neppe nødvendig å ha med kjentmann, i alle fall ikke om du er noen lunde vant med å ferdes i naturen når snøen dekker turterrenget. Det går en merket “kultursti” inn i den trange Tromsadalen, og den er lett å bevege seg på. Førstemann må imidlertid tråkke spor etter snøfall, så det er naturligvis lettest å komme etter.
Istapper i Iskjørkja nær Fåvang, Gudbrandsdalen.
Det gjorde jeg på min tur i midten av februar. Jeg kjørte opp Fåvangvegen fra Fåvang sentrum (følg skilt mot Goppollen), og tok etter noen hundre meter inn til venstre på Baklivegen. Her bommet jeg på riktig parkeringsplass og utgangspunkt, og kjørte for langt opp.
Jeg fulgte dermed en nedsnødd traktorvei hvor ingen hadde gått på hele vinteren, og snøen lå nesten meterdyp her. Dermed ble det noen hundre meter med tung vassing, før jeg endelig skjønte at jeg hadde gått feil.
Jeg valgte da å stupe rett ned den bratte skogslia, og etter litt mer baksing kom jeg inn på det rette sporet. For ordens skyld: Det riktige utgangspunktet ligger 350 m ovenfor gården Brenna ved Baklivegen.
Iskjørkja skuffet i alle fall ikke. Det var et spektakulært skue som møtte meg. De blågrønne isveggene dekket det meste av det utoverhengende berget, og de snakket sant i den nesten 120 år gamle reisehåndboka.
Det var ukedag, og ingen andre mennesker var å se. Jeg fikk dermed fotografere uforstyrret i hele den tiden jeg trengte ved Iskjørkja. Da det var på tide å fortsette til neste turmål på planen, kom et par andre besøkende til attraksjonen.
Turen til Iskjørkja kan varmt (!) anbefales til folk i alle aldre og med normal fysisk form. Det var gode forhold på stien når jeg gikk der, men det kan være nødvendig med brodder ved mer krevende isforhold.
Isslott i Liadalene nær Vinstra, Gudbrandsdalen.
Isslottene ved Vinstra
Elva Vinstra har sine kilder inn mot fjellene i Jotunheimen. Den renner fra innsjøen Olstappen ved Skåbu, og ned gjennom trange kløfter og juv nesten hele veien ned til Gudbrandsdalen. Der ligger tettstedet med samme navn som elva.
De bratte dalsidene med elvejuv i bunnen skaper også her gode forhold for sildrende vann som fryser til gedigne søyler av is om vinteren. Ganske årvisst oppstår isslottene på rad og rekke i det trange dalføret som Vinstra har skapt. Vi skal ta turen ned til juvet i Liadalane, som ligger helt ned mot sentrumsbebyggelsen i Gudbrandsdalen.
Ved issøyle i Liadalene nær Vinstra.
Det var ikke like enkelt å finne frem her som til Iskjørkja. Det så ut til å være lettest å komme seg ned i juvet ved boligfeltet Klovihaugen, som ligger på sørsiden av elvedalen.
Jeg brukte litt tid på å finne parkeringsplass, og jeg fant ingen skilting eller merket sti til Liadalane. Helt tilfeldig fant jeg et tråkk som gikk inn i skogen fra Nørdre Feforvegen, like ovenfor boligfeltet. Tråkket gikk dit jeg ville, ned i juvet.
Liadalane ble fredet som naturreservat i 2002, med tanke på å bevare en rik løvskog med flere truede plantearter og et rikt dyre- og fugleliv. Sammen med det flotte landskapet langs elva, har området sterke naturkvaliteter som er verdt å bevare for kommende slekter. Isslottene som dannes om vinteren, gir ekstra opplevelsesverdi.
Jeg tok fatt på juvvandringen. Vel nede ved elva, som var tilnærmet bunnfrosset, gikk tråkket videre oppover den trange dalen.
Etter to-tre hundre meter var jeg framme, inneklemt mellom glattskurte, utoverhengende bergvegger. Her ruvet imponerende høye søyler av blågrønn is, det minnet om en gotisk katedral. Noen steder var søylene 10-15 meter høye, andre steder mer beskjedne.
I Liadalene nær Vinstra, Gudbrandsdalen.
Også her fikk jeg være for meg selv denne dagen, og jeg benyttet tiden så godt jeg kunne til å fotografere isen. Det skal godt gjøres å formidle den spesielle stemningen og opplevelsen ned i det vinterstille juvet.
Hvert fottrinn ga gjenlyd mellom bergveggene. Det snek seg inn en tanke om at jeg tenkte jeg måtte være så stille som mulig, slik at lydbølgene ikke fikk de enorme issøylene til å rase.
Det var ganske kaldt da jeg besøkte Liadalane, så isen virket å være ganske stabil. Men det må utvises ekstra forsiktighet om man ferdes her når temperaturen stiger.
Isfoss i Melemsåi nær Otta, Gudbrandsdalen.
Spektakulære isfosser
Gudbrandsdalsområdet har flere isfosser å by på. Mange benyttes flittig av isklatrere, som for eksempel fossen i Jukulbergjet nær Lalm i Ottadalen. Men også hoveddalen har sitt i vise frem. Melemsåi og Bjørndalsbekken ligger begge på vestsiden av Gudbrandsdalen, noen kilometer sør for Otta i Sel kommune.
Utover høsten reduseres vannføringen i takt med at temperaturene kryper nedover. Så tipper det over på minussida, og lag på lag med is bygger seg opp i de stupbratte fjellsidene. Isen får en flott lyseblå fargetone, og det blir et nydelig syn for den som tar seg opp til isfossene.
Isfoss i Bjørndalsbekken nær Sjoa, Gudbrandsdalen.
Det krever imidlertid klatreutstyr, så jeg brukte et annet alternativ: En 900 grams drone med kamera. Den har vært min følgesvenn de siste to åra, og med den har jeg fått fotografere landskap og motiver jeg ellers ikke har kunnet nå. Isfossene mellom Otta og Sjoa er et godt eksempel på det.
Begge fossene ligger omtrent 300 m fra veien, og 200-300 meter høyere i terrenget. Godt innenfor synsrekkevidde var det ikke vanskelig å manøvrere luftens baron opp til isen.
Her fikk jeg fanget isfossene fra flere flotte vinkler, før jeg måtte gi meg. Dagene er korte i februar, og det gikk mot kveld da jeg satte meg bilen for å starte hjemturen. Enda litt rikere på mektige naturopplevelser.
Isfoss i Bjørndalsbekken nær Sjoa.
Kilde:
Elvesæter, Halvorson m.fl.: Reisehaandbog over Gudbrandsdalen og Lillehammer, Lillehammer – Gudbrandsdalens Turistforening 1905.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 29.06.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
