Midt-Telemark domineres av et ganske kupert terreng med skrinne skogsåser og koller. Noen er ganske høye, og de er fine utsiktspunkter mot et blånende skog- og fjellandskap. Vi skal ta turen til et av dem.
Natur i Nome
Vi tar enda en tur ut i nærområdet mitt ved Bø i Telemark, men nå til nabokommunen Nome. Den er kanskje mest kjent for de store sluseanleggene i Telemarkskanalen, og den staselige Ulefos Hovedgaard. Men som i mange andre kommuner er det mer å finne for den som leter.
Telemark har mye natur, og kanalkommunen Nome er ikke noe avvik i så måte. Kommunen domineres av skogsåser, i tillegg til noen ganske store innsjøer og vann. Norsjø og Flåvatn er de største vannene, mens de høyeste åsene finner vi i Nomes vestlige områder.
Høyeste topp er Knarren på 749 m.o.h., så noe særlig høyt fjellterreng er det derfor ikke snakk om. Men det er ikke alltid høyden det kommer an på.
Krokete bjørk ved Gongekleiv, Drangedalsheia.
På Drangedalsheia
Vest for Lunde, et av tettstedene i Nome, ligger Drangedalsheia. Som navnet antyder nærmer man seg Drangedal, og fylkesvei 109 som går over heia, ender nettopp der.
Før man kommer så langt, passeres mye fin skogsnatur med åpen furuskog, fossende elver og idylliske vann. Ved Gongevatn sentralt på heia er det spesielt fint, og her ligger dagens turmål.
Vest for vannet reiser Luberg seg med bratte fjellsider. Toppen når en ganske beskjeden høyde på 624 m.o.h., men sett nedenfra virker det som en lovende utsiktstopp. Det er i alle fall en populær fottur blant lokalbefolkning og hytteeiere i området.
På vei mot Luberg, Drangedalsheia.
I åpen furuskog
Vi tar turen opp til Luberg en ettermiddag tidlig i september. Høsten er iferd med å sette sitt preg på vegetasjonen. Gult og oransje har fått en fremtredende plass i fargepaletten på skogbunnen, og på myrene.
Utgangspunkt for turen er en parkeringsplass ved fylkesveiens høyeste punkt, like i nærheten av Gongekleiv. Her er det satt opp en informasjonstavle med kart, og stien forsvinner i sørvestlig retning, inn i den åpne furuskogen.
De første 800 meterne går raskt og lett på mye bart fjell og tørre fururabber. Men så begynner stigningen opp gjennom Badstudalen, og her får pulsen litt mer å jobbe med. Det baller på seg med 200 høydemeter opp gjennom dalen, i noe tettere skog enn nede på flatene ved Gongekleiv.
Vi kommer etter hvert opp til Lubergholet ved Hestefjelltjønn, og her gjør stien en 90 graders sving mot sørøst.
På Luberg med Lifjell i bakgrunnen.
Til topps på Luberg
Terrenget åpner seg gradvis opp, og vi kommer inn på flere strekk med svaberg og skrinn mark. Skogen blir betydelig mer glissen, og etter ytterligere 100 høydemeter er vi oppe på et platå med noe som kan minne om fjellterreng.
Luberg har to topper som er nesten like høye, vi kommer først opp på den nordligste. Men det er den sørligste som er høyest, og her står toppvarden med turpost. Før vi kommer dit, passerer vi flere små tjern mellom de to toppene på platået.
Så er vi oppe. Utsikten åpner seg sørover mot Drangedal, østover mot Landsmarka og Grenland, mens Lifjell hever seg mot horisonten i nord. Til tross for den moderate høyden, byr dermed Luberg på et overraskende vidt panorama.
Returen går samme vei, og vi brukte i overkant av to timer på turen opp og ned. Total distanse er ca 7 km, og høydeforskjellen er ca 350 m. Turen kan lett anbefales for alle med sånn passelig form.
Varde langs stien på Luberg.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 19.11.2018. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
