Elgpiggen er en av de høyeste toppene øst for Østerdalen. Fjellet kan varte opp med et svært vidt utsyn, samtidig som det ligger i et veldig naturskjønt område. Bli med på topptur i sprakende høstfarger.
På tur til Rendalen
Rendalen kommune er en av seks kommuner lengst nord i Østerdalen. Det er en kommune hvor innbyggerne har god plass, de rundt 1800 menneskene som bor her kan boltre seg på 3179 km². Med det er Rendalen Sør-Norges tredje største kommune, målt i antall kvadratkilometer.
Det store arealet består av mye skogs- og fjellnatur, men det er betydelig variasjon innenfor kommunegrensene. Langs hele den vestlige delen av området dominerer elva Renas dalføre, som kommunen har navn etter. Dalen deler seg i Tylldalen og Brydalen i nord, mens den i sør fylles av den langstrakte Storsjøen. Rendalen kommune omfatter også en liten bit av selve Østerdalen, mellom Atna og Barkald.
Det er i de nordlige og østlige delene av Rendalen hvor fjellnaturen har et solid grep på topografien. Sølen er det høyeste fjellet i hele regionen øst for Østerdalen, og reiser seg 1755 m.o.h. Fjellmassivet ligger sentralt plassert mellom Sølensjøen og bygda nede i Rendalen.
Høstfarger i Spekedalen, Rendalen.
Spekedalen og Sølendalen
Lengst nord i Rendalen kommune ligger den bortgjemte Spekedalen, som lenger sør går over i Sølendalen. I dette vakre dalføret ligger flere idylliske setervoller, hvor det har vært seterdrift siden 1700-tallet. Spekedalssætra, Storlægda, Skjellåvollen, Møyåvollen og Hauksetvollen ligger bokstavelig talt som perler på en snor nedover dalen.
Snora er elva som renner gjennom dalføret. Den heter naturlig nok Speka i Spekedalen, mens den skifter navn til Sølna når den når Sølendalen. Elva svinger seg rolig nedover i utrolig fine meandre, avbrutt av lette stryk her og der.
Speka og Sølna faller bare drøyt hundre meter på de 26 kilometerne mellom Spekesjøen og Sølensjøen, det taler i et tydelig språk om rolige linjer og åpent landskap langs elva.
Seterdriften i dalen må sies å være av nyere dato, for det finnes adskillig eldre spor av menneskelig naturutnyttelse i disse traktene. Det er funnet rester av dyrefangstanlegg, blestergroper, kullmiler og eldgamle boplasser. Sannsynligvis strekker kulturhistorien seg flere tusen år tilbake i tid.
Elgpiggen ruver over høstfargene i Sølendalen, Rendalen.
Majestetiske Elgpiggen
På nordøstsiden av Spekedalen ligger turmålet vårt, som er den 1605 m høye Elgpiggen, eller Elgspiggen som kartet sier. Jeg er vant med å bruke det førstnevnte navnet, og det har også dobbelt så mange treff i Google som kartverkets variant. Så jeg er ikke alene om å bruke det.
Fjellet troner majestetisk mot horisonten uansett hvilken vinkel du ser det fra. Elgpiggen er mye høyere enn alle nærliggende fjell, så konkurransen er ikke stor. Toppen er synlig fra lang avstand i en ganske stor omkrets. Det betyr vid utsikt som belønning når du når toppen. Men turen har gitt flotte naturopplevelser lenge før man kommer så langt.
Tørrfurulæger i Spekedalen, Rendalen.
Fjelltur i høstfarger
Etter den fantastiske lørdagen i Tolga og Os, var det nå blitt søndag. Et tynt skydekke lå over landskapet i Nord-Østerdal da kompis Lars og jeg kjørte grusveien over fjellvidda fra Rendalen til Sølendalen.
Elgpiggen ruvet mot den blågrå himmelen i nord, og liksom sugde blikket til seg. Vi var på vei mot setervollen på Storlægda, som vi hadde valgt som utgangspunkt. Høstfargene glødet i fjellbjørkeskogen, så dette lovet godt for en flott fjellturopplevelse.
Storlægda ligger på overgangen mellom Spekedalen og Sølendalen, der Orvdalen møter de to førstnevnte. Orvdalen fører over til Holøydalen i Tolga, der vi fisket og fotograferte dagen i før.
Naturens egen dekorasjon i Spekedalen.
Klokka var rundt kvart over ti da vi la i vei gjennom fjellfuruskogen, på vei inn i Spekedalen. Tjue minutter senere var vi over i åpent lende, med Elgpiggen tronende foran oss. Høstfargene glødet i terrenget, med fjellbjørk, dvergbjørk og diverse lyng i gult, oransje og rødt.
Terrenget var lettgått, og steg slakt innover dalen. Vi fulgte den tydelige stien mot Spekedalssætra, og alt var såre vel.
Her og der lå gamle, tørre furukjemper. Et tydelig tegn på gammel skog, og noe som alltid gir et ekstra villmarkssus over landskapet. Sammen med høstfargene skapte de rene dekorasjoner, som ble til mange fine fotomotiver.
I steinens rike på Elgpiggen.
Brattere terreng mot toppen
Etter snaue fem kilometers lett gange var det på tide å forlate stien, og ta ny retning mot fjelltoppen som ruvet over oss. Vi tok peiling på noen reinlavkledte rygger som ledet opp til Veslehøgda på sørøstsiden av Elgpiggen. Det ble naturlig nok merkbart brattere, men vi tok det rolig og gikk i jevnt sig oppover bakkene.
En halvtimes tid etter at vi forlot stien, var vi oppe på Veslehøgda, ca 1100 m.o.h. Her er det en liten flate, før det stiger bratt opp mot selve stortoppen. Det var allikevel 500 høydemeter igjen, så det var ingen grunn til å stresse.
Høstfargene i lyngen fulgte oss et stykke til, før steinur med den karakteristiske grønne kartlaven tok over. Vi fulgte den markerte sørryggen på fjellet mot toppen.
De siste 200-300 høydemeterne var det kun steinur og fast fjell som utgjorde grunnen vi gikk på, mens utsikten stadig ble videre. Under oss i vest og sør lå Spekedalen og Sølendalen, og i det fjerne lokket Sølen. Vestover kunne vi skimte Rondanes stortopper, mens østover var det Sålekinna og Femunden som stakk seg ut.
På toppen av Elgpiggen, 1605 m.o.h.
Etter rundt fire timers gange fra Storlægda, nådde vi toppen av Elgpiggen. Vi hadde tatt turen opp med ro, så det går nok sikkert fint an å gjøre turen unna på kortere tid. Men vi var ute for å nyte naturen med alle høstfargene, og vi så ikke noe poeng med hastverk.
Vi satt imidlertid ikke så lenge ved den store varden som pryder det flate toppartiet. En temmelig sterk og sur vind fra nordvest gjorde det ganske hustrig der oppe. Men vi fikk da med oss det imponerende rundskuet som dekker store deler av Nord-Østerdal.
Returen gikk ganske nøyaktig samme vei som vi gikk opp til toppen. Vi brukte en time mindre på tilbakeveien, og totalt gikk det dermed med sju timer på denne fantastisk flotte fotturen. Østerdalsnaturen hadde igjen levert til toppkarakter.
Ved idylliske Spekedalssætra med Elgpiggen i bakgrunnen.
Kveldsvisitt ved Spekedalssætra
Selv om vi var i mål ved Storlægda, var vi ikke helt ferdige med dagens plan. Det var enda et par timer til solnedgang, så vi ville ta turen til Spekdalssætra også. Der har vi vært en gang før, men den gangen var det sommer og grønt i dalen. Med de høstfargene som preget landskapet nå, var det verdt den lange omveien som må til for å komme dit.
For selv om det er bare 8 km mellom Storlægda og Spekedalssætra i luftlinje, er det en kjøretur på nesten 50 km. Vi måtte tilbake over fjellet mot vest, nesten til Unset i Rendalen. En ny grusvei tok oss så tilbake over det samme fjellet, men noe lenger nord.
Høstkveld nær Spekedalen, Rendalen. Elgpiggen i bakgrunnen.
Turen over fjellet gikk fint på de stort sett gode grusveiene i Rendalens fjelltrakter, bare de siste kilometerne mot Spekedalen er litt grovere anlagt. Vi kjørte først ned til setra i dalbunnen, og gikk en liten runde mellom de gamle tømmerhusene.
Spekedalssætra er en stille og fredelig plett i den ganske avsidesliggende Spekedalen. Med den høyreiste Elgpiggen i bakgrunnen, er dette gamle setermiljøet ganske fotogent.
Fotogent er det også oppe i sørlia der veien over fjellet kommer ned mot dalen. Vi stoppet flere steder på tilbakeveien, og fotograferte det vakre landskapet. Det var kledt i de samme sprakende høstfargene som vi hadde sett over alt denne helga.
Det rolige østerdalslandskapet med Spekedalen, Elgpiggen og Sølendalen er et stykke Norge som både gir storslagne naturopplevelser, og en god porsjon ro i sjelen. Jeg håper det ikke blir lenge til neste tur i disse traktene.
Krokete fjellbjørk nær Spekedalen.
Kilder:
Trond Olav Svendsen, Morten Olsen Haugen – Rendalen, Store Norske Leksikon, snl.no (hentet januar 2021).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 20.02.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
