Flammende høstfarger, turkisgrønt brevann, spektakulære brefall hengsddeende fra stupbratte fjell, og flere hundre meter høye fossefall. Kvitnadalen ved Folgefonna har alt sammen. Bli med på en fjelltur med utsikt til det ypperste i norsk natur!
Over fagre Hardanger
Når du hører navnet Hardanger, tenker du kanskje først på fruktblomstringen langs Hardangerfjorden om våren. I alle fall gjør mange det. Men dette mangfoldige distriktet har mye mer å by på.
Som bakgrunn i bilder av fruktblomstringen kan man ofte se Folgefonna. Isbreen troner som en hvit krone på toppen av fjellene på vestsiden av Sørfjorden, eller østsiden av Kvinnheradsfjorden og Maurangerfjorden om man ser den fra den kanten.
Folgefonna er delt i tre, og Sørfonna (154 km²) er det norske fastlandets tredje største isbre, etter Svartisen og Jostedalsbreen. De to andre delene er Midtfonna på 10 km², og Nordfonna som dekker 26 km².
Isdekket når høyest på Sørfonna, litt øst for turisthytta Fonnabu. Det høyeste punktet på isen ligger 1648 m.o.h. Men Nordfonna er ikke langt bak, her er høyeste punkt 1644 m.o.h.
Dettebreen og Byteselvi ved Kvitnadalen.
Kjente brearmer fra Folgefonna er Buarbreen på østsiden, og Bondhusbrea i vest. Begge er utløpere fra Sørfonna. Fra Nordfonna er Dettebreen et blikkfang sett fra Sørfjorden.
I 2005 ble Folgefonna nasjonalpark opprettet som den 25. av Norges nasjonalparker. Verneområdet dekker 545 km², og ligger i kommunene Kvinnherad, Etne og Ullensvang, alle i Vestland fylke.
I tillegg er det opprettet fire landskapsvernområder som grenser opp til nasjonalparken. Det er Ænesdalen, Bondhusdalen, Hattebergdalen og Buer. Alle har som formål å ta vare på den vakre og særpregede vassdragsnaturen i området. Til sammen utgjør alle verneområdene rundt 600 km².
Løkjene i Kvitnadalen.
Kvitnadalen
Dalføret som skiller Midtfonna og Nordfonna fra hverandre, er Kvitnadalen. Den strekker seg fra Kvitno nede ved Sørfjorden til Kvitnadalsvatna i “dalkrysset” mot Blådalen, som ligger på vestsiden av breen.
Kvitnadalen rommer en særdeles variert og vakker natur. Blåhvite brefall henger over grønne fjellbeiter og irrgrønt brevann. Fossefall dundrer ned de stupbratte fjellsiden, og bjørkeskogen kler liene opp til tregrensa. Her ligger gamle seterbuer som rosiner i pølsa.
Aktive prosesser med breskuring, breelver som graver, og ras med både stein, snø og is former landskapet kontinuerlig. Dette gjør landskapet her oppe spennende og interessant.
Jeg har besøkt Kvitnadalen tre ganger, alle gangene om høsten når fargeprakten i vegetasjonen er på sitt flotteste. Denne turen er den foreløpig siste, og vi starter nede ved fjorden.
Falsk kantarell i Kvitnadalen.
Tunge høydemeter
Det er i midten av september, og klokka er rundt sju på morgenen da vi starter turen ved Kvitno, helt nede ved Sørfjorden. Ovenfor gårdene tar en gammel traktorvei opp gjennom en plantet og nå hogstmoden granskog.
Slik ensaldret skog er ofte mørk og artsfattig, men på en stubbe vokser en iøynefallende gruppe sopp, muligens falsk kantarell. Den er ikke giftig, men heller ikke noen god matsopp.
Veien går snart over i sti, og frodig bjørkeskog tar etter hvert over for den mørke grana. Elvesuset fra Kvitnelvi fyller dalrommet. Mellom trærne kan vi skimte Dettefoss, et nesten hundre meter høyt fossefall.
Veien har gått over til sti, og et stup på tvers av dalen tvinger den opp i den brattere ura på sørsiden av Hanakamb. Vi har nå kommet opp i 400 meters høyde over fjorden.
Oppdatering 2015: Denne første delen av turen har blitt noe enklere etter at Kvitnelvi er utnyttet i småkraftproduksjon. Utbyggingen har medført at skogen er hogd, og det går nå en grusvei opp til ca 400 m.o.h. Men selv om Dettefoss er urørt, er naturen nedenfor sterkt forringet.
Dettebreen ved Kvitnadalen.
Den aktive Dettebreen
Etter rundt halvannen times gange kommer vi opp til det vakre Raunsdalsvatnet. Det er dørgende stille, om vi ser bort fra elvesusen. Vannet ligger speilblankt, og reflekterer det helt enestående flotte naturlandskapet vi har rundt oss.
Tvers over vannet dundrer Byteselvi ned høye stup, og danner et blikkfang av en foss. Mens lenger vest henger Dettebreen over bratte fjellsider. Breen er som tidligere nevnt en utløper fra Nordfonna.
Brearmen er rundt en kilometer lang, og full av sprekker og tårn av is. Det er et imponerende og vakkert landskapselement her oppe. Dettebreen er også en del av naturens aktive erosjonsprosesser her oppe, og leirpartikler fra breens arbeid gir Raunsdalsvatnet sin turkisgrønne farge.
I 1997 raste enorme mengder is fra Dettebreen, og ned på Løkjene, som er et flatt område med fine beiteenger i bunnen av Kvitnadalen. Ismengden var så stor at Løkjene var dekket av den gjennom store deler av sommeren.
Ved Raunsdal i Kvitnadalen.
Stølsdrift under bre og foss
Vi går videre langs østsiden av Raunsdalsvatnet. Stien følger vannkanten gjennom kratt og steinur, og det er litt kronglete å ta seg fram her. Men det er ikke langt frem til seterstølen Raunsdal, bare omkring 600 meter.
De små seterhusene ligger på en elvevifte dannet av bekken fra Langedalen, for her er terrenget noe flatere. Denne plassen må være en av de mest spektakulært beliggende setre i landet. Her ved bredden av det bregrønne Raunsdalsvatnet, som speiler Dettebreen og fossen i Byteselvi, er landskapet helt eksepsjonelt vakkert.
Ved Raunsdal har det vært stølsdrift langt tilbake i tida. Bøndene på vestsiden av Sørfjorden hadde mindre tilgang til gode fjellbeiter enn de på østsiden, som hadde hele Hardangervidda å ta av.
Ved Raunsdalsvatnet i Kvitnadalen.
I vest dekker Folgefonna mye av det flatere fjellterrenget, og dermed er det bare i brattere terreng at det er noe beite- og slåttemark å snakke om. Dette førte til en mer tungvinn seterdrift på denne siden av fjorden.
Men selv om Kvitnadalen er tungvinn, er den til gjengjeld frodig og grøderik. Oppe i den sør- og vestvendte skråningen over Raunsdalsvatnet vokser flere sjeldne planter. I tillegg finner vi trolig Norges høyest voksende revebjelle her, den er funnet opp til 800 m.o.h.
Ved Byteselvi i Kvitnadalen.
Byteselvi – Den sleipe elva
Fra Raunsdal fortsetter jeg opp mot den store fossen som skapes av Byteselvi. Elva kalles også Sleipåna, og da jeg kom opp til foten av det 250 meter høye fossefallet skjønte jeg fort hvorfor.
Byteselvi kommer også fra breen, og som alle breelver fører den med seg små leirpartikler. Dette avsettes på steinene nær fossen, og våt leire er sleipt. For å si det forsiktig.
Jeg hadde en plan om å fotografere fossen med breen i bakgrunnen, og meg selv som målestokk i landskapet. Vannspruten hadde jeg regnet med ville skape noen vansker med vanndråper på linsa, men de griseglatte steinene ved elva var en ekstra utfordring jeg ikke hadde tenkt på.
Vannkaskader i Byteselvi, Kvitnadalen.
Jeg måtte bruke en programmerbar timer som utsatte eksponeringen med flere minutter på hvert bilde, slik at jeg kunne komme trygt i posisjon uten å måtte forhaste meg. Det tok sin tid å forsere bare noen få meter på dette underlaget.
Men jeg synes resultatet var verdt det ekstra strevet. Her fant jeg et motiv som understreket alle elementene i det spektakulære landskapet. Et av bildene ble i 2019 brukt på en dobbeltside i et av National Geographics magasiner.
Spektakulær utsikt ved Kvitnadalen.
Den fargerike utsikten
Fra fossen tar jeg meg på skrå opp gjennom lia mot Langedalen og Hanakamb. Oppe ved en liten nut rett ovenfor setra ved Raunsdal, er det et særdeles storslått utsiktspunkt.
Her ser man rett over det grønne Raunsdalsvatnet mot Dettebreen på den andre siden. Nå ser vi mer av breen ettersom vi har kommet høyere i terrenget. Fra høyre stuper den enorme fossen ned fjellsida, og gjør landskapsmotivet komplett.
Det er ikke så langt igjen opp til fjelltoppen Hanakamb, men der oppe ser man ikke Raunsdalsvatnet, og man mister dermed et viktig element i utsikten. Til gjengjeld får man utsikt mot Sørfjorden.
Ved Raunsdal i Kvitnadalen.
Jeg lar være å gå opp dit, det er så ekstremt flott her på fremspringet over setra. Høstfargene gløder intenst i gult, rødt og oransje, mens det blå, grønne og hvite i resten av synsfeltet kompletterer det hele.
Jeg dveler lenge ved den fantastiske utsikten. Det er tredje gangen jeg har tatt turen opp hit til Raunsdalsvatnet, og det er nesten umulig å rive seg løs fra dette utsynet.
Men jeg må til slutt gi meg, og begynne på nedturen. Sjelden er “nedtur” et mer passende ord, enn når jeg må forlate naturperlen oppe under Dettebreen.
Ved Raunsdal i Kvitnadalen.
Kilder:
Geir Thorsnæs – Folgefonna, Store Norske Leksikon (hentet 20.03.2025).
Leif Ryvarden – Folgefonna nasjonalpark, Store Norske Leksikon (hentet 20.03.2025).
Svein Nord, Nils Georg Brekke – Folgefonna og fjordbygdene, Nord 4 Bokverksted AS 2008.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 27.03.2014. Sist oppdatert 27.03.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
