Ved Havrå på Osterøy ligger et av de siste og best bevarte klyngetunene på Vestlandet. Sammen med de grønne gressbakkene i den bratte og sørvendte lia ned mot fjorden, utgjør det et særdeles vakkert kulturlandskap.
På Østerøy
Osterøy omtales ofte som den største innlandsøya i Norge. Selv om benevnelsen oftest brukes om øyer i innsjøer, sier den mye om Osterøys beliggenhet. Tre fjorder omslutter den 330 km² store øya, men på den andre siden ligger fastland rundt det hele.
Vi befinner oss innenfor og øst for Bergen. Osterøy kommune dekker det meste av øya, med unntak av de lite bebygde områdene i nordøst. Denne delen hører til Vaksdal.
Øya er preget av et kupert terreng, med nordøst-sørvestgående rygger med daler i mellom. De høyeste fjellene ligger mot sør, der Brøknipa stuper bratt i fjorden fra 822 m.o.h.
Det bor drøyt 8000 mennesker i Osterøy kommune. De fleste bor i de lavereliggende områdene mot sørvest. Her finner vi tettstedene Lonevåg, Valestrandsfossen og Haus, som til sammen huser omtrent en tredjedel av kommunens befolkning. Førstnevnte er dessuten administrasjonssenter.
Osterøy har flere kjente kulturminner, som f.eks. Kossdalssvingane innenfor Hosanger. Det er imidlertid klyngetunet ved Havrå som vi skal avlegge en visitt. Men først en kort innføring i hva et klyngetun er.
Landsbybebyggelse i fjordliene
Et klyngetun er en tettbygd samling av flere gårdsbruk. Det kan minne om tradisjonell landsbybebyggelse lenger sør i Europa. I Norge var denne byggeformen mest brukt mellom Lindesnes og Romsdal, men forekom her og der andre steder i landet.
Slike klyngetun kunne bestå av inntil flere hundre små og store bygninger, som lå i en mer eller mindre uregelmessig samling, som regel omgitt av dyrket mark.
På Lista i Agder skal en slik gård ha hatt nesten 150 bygninger i tunet. Innmarka var delt opp i teiger, slik at den enkelte gårdbruker kunne ha et stort antall teiger spredt over hele gården.
En gård i Romsdal sies å ha hatt 1100 teiger fordelt på åtte brukere. En bonde på gården ville bygge seg et uthus, men først måtte han ha plass til bygningen. Det fikk han ved å bytte til seg jord fra fem av de andre brukerne på gården.
Klyngetunene vokste frem som følge av gjentatte bruksdelinger i forbindelse med arveskifter. Naturbetingelser og terreng spilte også inn, og gjorde det praktisk å legge husene på samme sted. Teigblanding var ofte hensiktsmessig av de samme årsakene.
Med teigblanding og kort avstand mellom husene ble det ofte utviklet kollektive løsninger som enkelte typer driftsfellesskap og gårdsting. Etter 1850 ble de fleste av klyngetunene oppløst som følge av jordskifte.
Havråtunet
Lengst sør på Osterøy, i den sørvendte lia ned mot Sørfjorden, ligger Havråtunet. Det er et av de siste og best bevarte klyngetunene på Vestlandet. Det har vært fredet som kulturmiljø siden 1998, med hjemmel i kulturminneloven. Fra 2017 er også slåttemarka rundt tunet fredet.
Klyngetunet på Havrå ligger rundt 75 m.o.h. Lange og varme somre kombinert med relativt mye nedbør gjør vegetasjonen rik og frodig. Det milde klimaet i den sørvendte lia bidrar til en vekstsesong som årlig strekker seg over 200 dager, og artsrikdommen er stor med innslag av varmekrevende arter.
Historien er lang ved Havrå. Arkeologiske undersøkelser avdekket at gården ble ryddet allerede 2000 år f.Kr., og pollenanalyser viser at det ble drevet jordbruk her for 3500 år siden. Den eldste bevarte delen i gården er et gammelt steingjerde som går oppover bakkene fra den eldste delen av tunet. Det ble bygget rundt år 300.
Gamle bygninger står også inne på tunet Et stabbur kalt “Guleksbua” er datert til ca 1160. Steingjerdet rundt ytterkanten av slåttemarka ble reist rundt 1300.
Havrå blir først kjent i skriftlige kilder fra 1303. Tre hundre år senere var den delt i fire bruk, og mot slutten av 1600-tallet var det åtte. Dette holdt seg stort sett opp til våre dager, med unntak av perioden mellom 1840 og 1906, da det var ni bruk i drift ved Havrå. På det meste bodde det 60 mennesker i tunet, i årene 1900-1920.
Havrå fikk veiforbindelse mot slutten av 1960-tallet, og i 1973 ble Stiftelsen Havråtunet etablert for å ta vare på det gamle klyngetunet og det teigdelte landskapet rundt. Grunneiere, kommune, fylkeskommune, Osterøy museum og Fortidsminneforeningen er representert i stiftelsen.
I dag er det meste av tunet i privat eie, men Museumssenteret i Hordaland eier to av bygningene. Tunet er ikke tilgjengelig utenom omvisninger i sommersesongen, men et besøk er vel verdt billetten.
Kilder:
Geir Thorsnæs: Osterøy, Store Norske Leksikon (hentet 21.09.2024).
Havråtunet, Wikipedia (hentet 21.09.2024).
Frans-Arne Stylegar: Klyngetun, Store Norske Leksikon (hentet 21.09.2024).
Se flere bilder fra Havråtunet
Publisert 01.10.2024. Sist oppdatert 01.10.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.