Gitvola er den høyeste toppen på den sørlige delen av Hedmarksvidda i Innlandet. Her finnes gammel og fredet fjellgranskog, vakre setervoller og en historisk tilknytning til grusomme hekseprosesser på 1600-tallet. Velkommen til et lokalt Bloksberg.

 

På Hedmarksvidda

Hedmarksvidda er navnet på skog- og fjellområdet som ligger nord for flatbygdene på Hedmarken. Det vil si mellom Mjøsa/Gudbrandsdalen i vest, og Østerdalen i øst.

Noen klar nordlig grense finnes ikke, men det er mest vanlig å bruke Hedmarksvidda om områder i det tidligere Hedmark fylke. I dag gjelder dette først og fremst kommunene Ringsaker, Hamar, Løten, Elverum og Åmot, nå i Innlandet fylke. Noen tar også med den lille fliken av fjell som hører til Lillehammer.

Det meste av Hedmarksvidda ligger i høydesjiktet 600 til 1000 meter over havet, og domineres av høytliggende gran- og furuskog. Løvskog vokser mer spredt, gjerne langs vassdragene.

 

Ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 
Området har svært mye myr. Det finnes store, åpne myrflater, men også bakkemyrer og strengmyrer. Deler av Hedmarksvidda er vernet i flere naturreservater, som Lavsjømyrene-Målikjølen i Løten og Hamar, Endeløsmyrene i Ringsaker, og Gitvola og Nordre Kletten i Åmot.

I tidligere tider var seterdrift vanlig på Hedmarksvidda. Flere vakre setervoller og -grender ligger som grønne perler i landskapet. Mange seter- og skogsbilveier fører opp og inn i området, og vidda benyttes mye til friluftsliv hele året.

 

Gammel fjellskog ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 

Naturreservat med gammel fjellskog

Gitvola er den høyeste toppen på den sørlige Hedmarksvidda, det vil si delen som ligger sør for Åstdalen og Mesna. Den ligger som en bred og rund fjellrygg nord for Yksnsjøen, lengst nord i Løten kommune. Toppen når 852 m.o.h., og der er det både hvilebu og utsiktstårn.

Kommunegrensen mellom Åmot og Løten går rett over toppen, og deler Gitvolas areal i omtrent to like deler. I 2019 ble drøyt seks km² av arealet på Åmot-siden fredet i Gitvola og Nordre Kletten naturreservat.

Formålet med vernet er å ta vare naturtypen her oppe, med gammel barskog, gamle løvtrær, og store myrområder. Det biologiske mangfoldet denne skogen kan oppvise er stort, det er leveområde for en lang rekke arter knyttet til eldre barskog.

 

Granlæger ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 
Rundt en tredjedel av arealet i reservatet består av myr, og det er den nordlige delen av området som har mest. Lenger sør er det mer sammenhengende skog, med fjellgran og eldre furutrær. Løvtreslag som bjørk, selje og rogn finnes også. I tillegg finner vi spredte ospetrær.

Flere små bekker renner gjennom skogen, og på myrene er det flere mindre tjern og holmer med skog. Høydeforskjellen mellom høyeste og laveste punkt i reservatet er 175 meter, og hele området ligger i mellomboreal vegetasjonssone.

Gitvola og Nordre Kletten naturreservat har høye naturfaglige kvaliteter. Flere sjeldne og truede arter er registrert, og stedvis finnes gode populasjoner av stry- og skjegglaver. F.eks. er det stedvis rike forekomster av gubbeskjegg, og huldrestry er også registrert.

 

Ved Gitvola med Nordhue i bakgrunnen.

 

Et lokalt Bloksberg

Gitvola er også knyttet til et svært mørkt kapittel i Norges historie. På 1500- og 1600-tallet pågikk de grusomme hekseprosessene over Europa. Med tortur for å fremkalle “tilståelser” ble utallige kvinner brent levende på bålet i den mørke middelalderen.

Danmark-Norge var dessverre intet unntak, og her skal første halvdel av 1600-tallet vært den verste perioden. Kanskje skyldes det at datidens monark Christian IV var spesielt opptatt av å utrydde hekser og annet trollfolk.

 

I gammel fjellskog ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 
En av mange forferdelige “rettssaker” der kvinner (og noen få menn) ble dømt for hekseri og trolldom, er saken mot Ingeborg Økset fra Elverum. Hun ble dømt til døden for å ha drevet med trollkunster etter å ha blitt angitt av sin egen søster.

Søsteren var tidligere henrettet for det samme, og under bestialsk tortur i forkant anga hun Ingeborg. Det var nemlig antatt at heksene sto i ledtog med hverandre, og tiltalte måtte dermed oppgi andre som de visste om.

Noe som gjorde saken mot Ingeborg Økset enda mer alvorlig, var hun også ble “avslørt” av sin eldste sønn Peder. Han ble også brent på bålet i januar 1625, etter “tilståelse” avgitt under tortur. Anklagene mot ham må ha vært spesielt alvorlige i myndighetenes øyne, ettersom det ikke var så vanlig å dømme menn for dette.

 

I gammel fjellskog ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 
Noe av det Peder ble dømt for, ble også gjentatt i morens rettssak. I løpet av den kommer det frem at Gitvola ble sett på som det lokale Bloksberg, der heksene møttes og hadde omgang med selve djevelen.

Peder hadde en gang kommet over sin mor på julenatta, da hun sto og kinnet smør. Siden hadde hun alltid vært ond mot ham. En annen gang skulle Peder ha ridd sammen med sin mor til Gitvola på påskeaften, han på ei purke, og hun på ei geit. Dyrene var visstnok innsmurt med trollsalve som Ingeborg var i besittelse av.

Oppfatningen den gangen var at heksene utøvde sine kunster spesielt på jule- og påskeaften. Disse og flere anklager førte til at Ingeborg ble dømt, og brent på bålet i mai 1625. Du kan lese mer om saken i Elverum bygdebok, bind 3 fra side 41.

 

Vandring på Gitvola, Hedmarksvidda.

 

På rundtur i fjellskogen

En flott og varm sommerdag i begynnelsen av juli tok jeg og turkompis Lars Henriksen fra Elverum turen til Gitvola på Hedmarksvidda. Vi kjørte først den gamle seterveien til ende, ved Gitvolsætra på sørsiden av fjellet. Den idylliske setervollen ligger ca 700 m.o.h., og her parkerte vi bilenved et gammelt grustak.

Det finnes flere fine fotturruter i dette området, og stien over toppen av Gitvola er en del av den såkalte Rondanestien. Det er en fotturrute som tar deg fra Bjørvika i Oslo til Hjerkinn på Dovre.

Men Gitvolsætra er også utgangspunkt for Brennsæterstien, så i kombinasjon med Rondanestien blir det en flott runde på drøyt fire kilometer. Vi tok dermed til venstre i stidelet like ved setra, og fulgte Brennsæterstien i nordvestlig retning.

 

På Veslegråen ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 
Vi kom ganske umiddelbart inn i det som fremstår som urørt fjellgranskog. Selv om denne delen av Gitvola ikke er fredet, var det ikke spor av hogst her så vidt vi kunne se.

Vi fulgte stien i jevn stigning opp til ca 800 m.o.h. På veien passerte vi to store flyttblokker av konglomerat-sandstein. De har begge navn – Torshovgråen og Veslegråen – som kan knyttes til gammel overtro. “Gråen” refererer til “den onde”, og kan henge sammen med Gitvola som et lokalt Bloksberg.

Stien gikk videre i en mer nordlig retning, og på skrå ned gjennom lia til Snippkoia. Den er en liten, ubetjent DNT-hytte med fem senger der du kan overnatte. Koia eies av Løiten Almenning, men disponeres av Hamar og Hedemarken Turistforening.

 

Snippkoia ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 

Tilbake på Rondanestien

Ved Snippkoia kom vi inn på Rondanestien igjen, og fulgte den østover til kommunegrensa mellom Løten og Åmot. Navnet Snippkoia kommer forresten av at den ligger i Brennsætersnippen, den nordlige spissen av Løten kommune (og Løiten Almenning), klemt mellom kommunene Hamar og Åmot. Koia ble oppført tidlig på 1950-tallet i forbindelse med tømmerdrift i området.

Ved kommunegrensa er det hogd en rettlinjet gate i skogen, og et lavt elektrisk gjerde er satt opp for å holde beitedyr på ønsket side. Stien følger stort sett gjerdet helt opp til toppen av Gitvola, Løtens kommunes høyeste punkt på 852 m.o.h.

 

Utsiktstårnet på Gitvola, Hedmarksvidda.

 
Du kan komme enda litt høyere om du klatrer opp i utsiktstårnet på toppen. Her er det en sikteskive som viser deg hva du ser i det storslagne, 360-graders panoramaet du har rundt deg.

Mot øst er det Østerdalen som dominerer, mens sørover ser du mot Nordhue og Yksnsjøen, og Skreifjella ved Mjøsa i det fjerne. Nordover ser du over den brede, skogkledte Åstdalen, mens mot vest ligger de store myrområdene ved Lavsjømyrene og de med det passende navnet Endeløsmyrene.

Vi tok en liten rast ved tårnet med den lille hvilebua, før vi vendte blikket sørover og nedover. Men vi fulgte ikke Rondanestien tilbake til setra. Vi ville inn i naturreservatets gammelskog, og se om det kunne finnes noen verdige fotomotiv av gammel fjellgranskog.

 

I gammel fjellskog ved Gitvola, Hedmarksvidda.

 

I gammelskogen på Gitvola

Vi trengte ikke lete lenge, for straks vi var kommet over gjerdet og inn i verneområdet, tråkket vi inn i en eldgammel fjellskog med gamle, falne grantrær. Det var trolsk og vakkert, men i det sommerlige sollyset var det ikke ideelle forhold for fotografering av denne typen motiver. Det beste er som regel gråvær, gjerne med litt tåke.

Men jeg knipset en god del bilder allikevel, de blir bare litt annerledes nå på sommeren. De falne og grå kjempetrærne gir en fantastisk følelse av villmark, samtidig som en ganske lav undervegetasjon gjør det lett å ta seg fram.

Vi gikk ned gjennom lia i en stor bue, til vi kom ned til Gitvolsætra igjen. Vi kom inn øverst på setervollen, og fant en ubeskrivelig flott plass med utsikt mot Nordhue og Yksnsjøen. En super avslutning på den drøyt 4,5 km lange runden vi hadde gått.

Som nevnt er gråvær bedre for å ta gode bilder av skogsinteriør, så vi får ta turen tilbake en overskyet og fuktig høstdag, når tåke og høstfarger understreker den trolske stemningen i slik skog.

 

Ved Gitvolsætra, Hedmarksvidda.

 
Kilder:
Lars Mæhlum – Hedmarksvidda, Store Norske Leksikon (hentet 03.08.2024).
Naturbase faktaark – Gitvola og Nordre Kletten naturreservat, Miljødirektoratet (hentet 04.08.2024).
Magne Stener – Elverum bygdebok bind 3, Elverum kommune 1985.
Snippkoia, ut.no (hentet 06.08.2024).

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 06.08.2024. Sist oppdatert 06.08.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.