Norges og Nord-Europas høyeste fjell er Galdhøpiggen. Sentralt plassert i Jotunheimen tiltrekker det seg naturlig nok mange turister som vil krysse av fjelltoppen på sin egen “må gjøre”-liste. Vi gikk til topps en strålende sommerdag.
Nord-Europas høyeste fjell
Sentralt i Jotunheimen, mellom Leirdalen og Visdalen, ligger et fjellmassiv der Galdhøpiggen er høyeste topp. Den når 2469 m.o.h., og er Norges og Nord-Europas høyeste fjell.
Før årtusenskiftet hadde Glittertinden et høyere punkt hvis man regnet med den tykke snøkappen på toppen, men denne har de siste årene smeltet ned, og er nå borte. Fast fjell på Glittertinden når 2451 m.o.h.
Fra toppen av Galdhøpiggen er det naturligvis et vidt utsyn, et 360 graders panorama med fjell og tinder så langt øyet kan se i alle retninger. Det sies at man kan se rundt ti prosent av Norges landareal fra toppen.
Store deler av Jotunheimen er naturligvis innen synsvidde, men man kan tydelig se Snøhetta på Dovrefjell, Rondane-massivet, Sunnmørsfjella og Lodalskåpa ved Jostedalsbreen.
Fra Juvflye mot Galdhøpiggen, Jotunheimen.
Fjellmassivet der Galdhøpiggen ligger har også flere av Norges 10 høyeste fjell i umiddelbar nærhet. I vest, rett over Storjuvbreen, ligger Skardstinden, som er Norges femte høyeste med 2374 m.o.h. I nord, på den andre siden av fjellskaret Porten, rager Vesle Galdøpiggen 2368 meter til værs som vårt sjette høyeste fjell.
Selve Galdhøpiggen har bratte stup ned mot Styggebreen og Storjuvbreen, og toppen fremstår som et mektig syn sett fra disse. På toppen er det ei hytte med enkel servering om sommeren.
Utsikt fra Galdhøpiggen, Jotunheimen.
Litt historie
Ingeniøroffiseren Theodor Broch var den første som gjorde trigonometriske målinger i Jotunheimen. Det gjorde han i 1827, og på hans tid var Snøhetta regnet som Norges høyeste fjell. Som kjent var slagordet på Eidsvoll i 1814 “enige og tro til Dovre faller”.
Det var først etter nye målinger i 1842 at man kunne slå fast at Galdhøpiggen var landets høyeste fjell. Det var hæroffiseren og landmåleren Harald Nicolai Storm som utførte disse. Allikevel stilnet ikke diskusjonen før mot slutten av 1800-tallet, da landmåleren Johan N. Hertzberg hadde gjort sine målinger i 1871 og 1873.
Diskusjon er det også rundt hvem som var først til topps på Galdhøpiggen. Det er funnet en pil som stammer fra yngre jernalder på toppen, så noen må ha vært der allerede i den perioden.
I Visdalen, øst for Galdhøpiggen, ligger Spiterstulen. I 1836 var det seter her, og eieren satte opp et tilbygg for å gi husly til jegere og reisende. Åtte år senere var professor B.M. Keilhau på setra sammen med noen studenter, og de gjorde et forsøk på å nå toppen. De nådde bare fortoppen i øst, som siden har båret navnet Keilhaus topp.
Ved Galdhøpiggen, Jotunheimen. Porten i bakgrunnen.
Først på toppen
I 1850 fikk Galdhøpiggen sitt første besøk av mennesker i nyere tid. Da nådde gårdbruker Steinar Sulheim, kirkesanger Ingebright N. Flotten, og lærer Lars Arnesen toppen. De gikk også opp fra Spiterstulen.
Den første utenbygds personen på Galdhøpiggen, var legen Axel Arbo i 1855. Året etter var første kvinne på toppen. Det var Rønnaug Sulheim, datter av førstebestiger Sulheim. I 1864 gikk Ole Røysheim og botanikeren Axel Blytt til topps fra Raudbergstulen via Juvflye.
I 1886 ble toppen av Galdhøpiggen for første gang nådd fra vest. Richard Ball og Johannes Vigdal klatret vestryggen fra Storjuvtinden. Thomas Th. Heftye, Carsten Borchgrevink og Knud Vole gikk til topps 1. juledag 1887 i det som ble den første vinterbestigningen av Piggen.
Ved Juvvatnet, Jotunheimen.
Fra steinbu til turisthytte
Etter hvert ble Knud Vole den ledende fjellføreren på Galdhøpiggen. Han førte turistene fra Bøverdalen, noe som ga en særdeles lang og slitsom tur. I 1890 ble han DNT’s første patentfører.
Høsten 1884 begynte Vole å bygge ei steinbu ved Juvvatnet, 1840 m.o.h. Juvasshytta ble ganske fort det viktigste utgangspunktet for turer til Galdhøpiggen, og er fremdeles det mest brukte. Hytta har utviklet seg mye til slik den fremstår i dag, og det går bilvei fra Bøverdalen via Raudbergstulen.
I 1888 satte Vole opp den første hytta på toppen av selve Galdhøpiggen. Den blåste ned under en storm i 1919. Nye hytter ble bygget i 1925 og 1926, og stod frem til 1961 og 1969. Hytta som står der i dag ble reist i 1975.
På tur over Juvflye, Jotunheimen.
Ut på tur
Som nevnt er Juvasshytta det mest brukte utgangspunkte for turer til topps på Galdhøpiggen. Det gir vanligvis en gangtid på seks timer tur retur. Høydeforskjellen er på drøye 600 m, noe som tilsier en forholdsvis moderat tur. Men man må krysse Styggebreen, og det krever at man må gå i taulag.
Det går også an å gå turen fra Spiterstulen nede i Visdalen, men det er betydelig tyngre da høydeforskjellen nærmer seg 1400 meter. Man slipper imidlertid å krysse noen bre.
Galdhøpiggen var et planlagt turmål denne sommeren, og i slutten av juli lå et høytrykk solid plassert over Sør-Norge. Sola skinte fra en knallblå og skyfri himmel. Vinden glimret med sitt fravær, og sommervarmen gjorde dette til en perfekt mulighet for en ordentlig høyfjellstur.
Det minte mye om været forrige gang jeg nådde toppen, i begynnelsen av juli 1989. Det var første og til nå eneste gang jeg har vært der. Jeg hadde forsøkt året før, men i likhet med Keilhau måtte jeg gi meg før jeg nådde opp på grunn av dårlig vær.
Nå hadde det gått 24 år, og det var på tide å gå til Norges høyeste fjell på nytt. Denne gangen hadde jeg med barna mine på 12 og 14, og min søsters familie fra Elverum.
Varde på Juvvflye, Jotunheimen.
Folkevandring i tau
Vi startet som de fleste på Juvasshytta, og vi hadde naturlig nok meldt oss på for breføring over Styggebreen. Tanken på å falle ned i en våt og kald bresprekk fristet ikke nevneverdig. Ved turstart fikk alle utdelt hver sin brystsele etter litt informasjon. Avmarsj var kl 10. Så bar det i vei.
Fotturen går i sørvestlig retning over Juvflye, en vid steinørken som brer seg fra Galdhøe ned mot Styggebreen. Galdhøpiggen ruver over både flya og breen, og er i syne stort sett hele veien. Det er snaue tre kilometer å gå med slak stigning frem til brekanten, og vel fremme var vi på drøye 2000.m.o.h.
Villrein på Styggebreen, Jotunheimen.
Ved breen var det tid for innbinding i tau. Det var mange som skulle fordeles på flere taulag, så det tok litt tid før brekryssingen kom igang. En liten flokk villrein søkte nedkjøling ute på breen, så jeg benyttet ventetida med telelinsa.
Omsider var det klart for vandring over Styggebreen, og en lang rekke turister fra fjern og nær beveget seg som en orm oppover den hvite snøflaten. Og vi var langt fra den eneste “ormen”.
I taulag over Styggebreen, Jotunheimen.
Det er ca 1,5 km å gå over breen, som også stiger slakt. Snøen begynte å bli bløt i den sterke solvarmen, men turen over gikk allikevel greit for alle. I Piggura under Galdhøpiggen var det av med tau, og vandring på egen hånd til topps.
Herfra, på ca 2160 mo.h., går den tyngste og bratteste delen av turen. Ca 300 høydemeter må forseres på den siste kilometeren til topps. Det er halvparten av høydeforskjellen mellom Juvasshytta og toppen. Men det blir aldri vanskelig, bare en seig motbakkevandring i steinur.
På Galdhøpiggen, Jotunheimen.
På toppen
Rundt klokka 13 var vi oppe på toppen av Galdhøpiggen. Som ventet var det ekstremt folksomt her oppe denne dagen. Flere hundre mennesker hadde tatt turen opp hit fra Juvasshytta eller Spiterstulen. Landets høyeste fjell er ikke stedet for ro, fred og stille refleksjon en slik fantastisk sommerdag. Attpåtil var det midt i fellesferien.
Men utsikten var jo den samme, og den var like vid og spektakulær som sist. Siden Galdhøpiggen ligger omgitt av flere nesten like høye fjell, får man ikke en like dramatisk og “magesugende” utsikt som en del topper og tinder på f.eks. Vestlandet gir. Men det er spektakulært nok på Galdhøpiggen, ingen tvil om det.
Fra Galdhøpiggen mot Skardstinden, Jotunheimen.
Det før nevnte fjellpanoramaet på 360 grader ligger der som “eit storkna hav”, som Kristoffer Randers en gang beskrev Sunnmørsalpane. Men det var langt ned til Styggebreen under oss, der vi kunne se et lite taulag på vei mot Porten. De ble ikke store i dette landskapet.
Etter en matbit og litt fotografering var det på tide å begi seg ned igjen. Det var avtalt tid for oppmøte ved tauene nede i Piggura, bresprekkene er like farlige på vei ned som opp. Hele turen tok ca seks timer, som forspeilet. Til tross for mye folk, var det en flott opplevelse for oss alle i den fine sommerværet.
Galdhøpiggen ruver over Styggebreen, Jotunheimen.
Kilder:
Lars Mæhlum, Per Roger Lauritzen – Galdhøpiggen, Store Norske Leksikon (hentet 03.03.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 16.08.2013. Sist oppdatert 04.03.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
