Berggrunnen rundt Mazarrón ved Middelhavskysten i Spania er rik på mineraler og metaller. Distriktet har en lang historie med gruvedrift, den strekker seg helt tilbake til romertiden. Idag er det nesten bare ruiner igjen.
Tilbake ved Minas de Mazarrón
Høsten 2016 besøkte jeg et nedlagt gruveområde ved Mazarrón på den spanske solkysten. Det var en interessant vandring blant gamle gruvekonstruksjoner og fargerike slagghauger. Men området er stort, og jeg rakk ikke over alt den gangen.
I midten av september i år var jeg imidlertid tilbake i Murcia-regionen på ferie, og som nevnt i den forrige artikkelen luktet jeg flere besøk ved gruvene. Jeg tok turen til Minas de Mazarrón denne gangen også.
Ved Minas Romanas, Mazarrón.
Gamle gruver
Mazarrón-området er rikt på mineraler og metaller, noe som gjenspeiles i den varierte og sterkt kulørte berggrunnen. Den spesielle geologien har gitt opphav til en ganske\\ omfattende bergverksindustri helt siden romertiden.
Gruvedrift startet allerede på 200-tallet i distriktet. Viktige forutsetninger for driften for 1800 år siden var enkel tilgang til sjøtransport og nærhet til Carthago Nova (nå Cartagena). Dette var distribusjonssenteret for råmaterialene produsert ved Mazarrón.
Societas Montis Argentaris Ilvcro var navnet på det romerske gruveselskapet som utnyttet ressursene, og firmaets merke er funnet på metallbarrer i Tiber ved Roma.
Ved Minas Romanas, Mazarrón.
Nytt industrieventyr
Den moderne gruvedriftens gullalder i Mazarrón kom først på 1800-tallet, da ble virksomheten vekket til live etter et ganske langt opphold. Driften ble gjenopptatt ved de gamle romerske steinbruddene i åsene ved Los Perules og San Cristóbal, som ligger like vest for bykjernen i Mazarrón.
Det ble også åpnet drift noen kilometer lengre vest, ved Pedreras Viejas, og i det eldgamle Coto Fortuna-feltet enda lenger vest. Oppgangen kom for alvor igang i 1880, da det franske selskapet Compañía de Águilas investerte stort i gruvedriften. De hadde støtte fra andre betydelige europeiske aktører, slik som Rothschild-familien.
Et stort smelteanlegg ble anlagt i Puerto de Mazarrón, som var utskipningshavn for produktene. Men utover på 1900-tallet ble metall- og mineralforekomstene gradvis uttømt, og den siste gruva stengte i 1963.
Fargerikt ved Minas Romanas, Mazarrón.
På tur ved Minas Romanas
I dag ligger gruveområdet forlatt. De fleste bygningene er ruiner, men en del intakte konstruksjoner står igjen. Farlige sjakter og gruveåpninger er stort sett sikret med støpte kanter.
Området er åpent for alle, og man kan vandre uhindret over størstedelen av det. Men ferdsel skjer på eget ansvar, og det viktig å utvise stor forsiktighet her. Men det er et spennende og fascinerende kulturminne.
For to år siden gikk jeg en runde i de nedre områdene av Minas de Mazarrón, i feltene ved Cerro San Cristóbal. Denne gangen konsentrerte jeg meg om de øvre delene, høydene som kalles Los Perules. Her ligger Minas Romanas, de eldste romerske anleggene.
Flere store bygninger og konstruksjoner står til forfall her, og flere steder kan man se svært intense farger der vann reagerer med stoffer i grunnen. Det er en interessant opplevelse å gå blant ruinene og slagghaugene, og fotomotiver med mye glød er ikke vanskelig å finne. Jeg føler meg ganske overbevist om at det blir enda flere besøk hit.
Strukturer i murvegg ved Minas Romanas, Mazarrón.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 08.12.2018. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
