Med april kom finværet til Sør-Norge, og da begynte det jammen å krible i både reiselyst og fotofingre. Våren er ei fin tid over hele Norge, men det er lite som slår fjordlandskapet på Vestlandet. Dermed var det på tide å komme seg ut på landeveien igjen.
Mot vest
Det har vært en rolig foto-vinter, av flere grunner. Det har vært mye annet som har fylt hverdag og helg, og jeg merker også at jeg fristes mindre av kulde og snø etter hvert som åra går.
Men når snødekket minker, og sola kommer høyere på himmelen, begynner det å klø i fingrene etter å komme seg ut i det norske landskapet. Det har gått noen måneder siden forrige tur til Vestlandet, så nå var det på tide.
Målet var fotografering av veilys-prosjekter på Sotra, i Sunnfjord, og i Ørsta på Sunnmøre. Men det er mye fint å se på veien dit, og været spilte til de grader på lag.
På Børveneset ved Sørfjorden, Hardanger.
Langs Hardangerfjorden
Hardanger er kanskje vårt mest kjente distrikt for fruktdyrking. Trær med epler, plommer, moreller og kirsebær pryder liene langs fjordene, mens bredekte fjell og blåblank sjø rammer inn kulturlandskapet på en perfekt måte.
Rekk opp hånda alle som ikke har sett et bilde av maiblomstringen i Hardanger? Det blir ikke mange hender i været, skulle jeg tro.
Tidlig i april er det ennå noen uker til fruktblomstene spretter. Men når sola skinner fra skyfri himmel er allikevel turen langs Sørfjorden en blendende opplevelse. Slik det var i forrige uke, da jeg kjørte på østsiden av fjorden, fra Odda til Lofthus.
Jeg stoppet flere steder, blant annet ved Børvenes, hvor gressbakkene allerede lå grønne ned mot den blikkstille fjorden. På den andre siden lå de snøhvite fjellene ved Folgefonna, og kontrasten var fullkommen. “Lunch i det grønne” heter en låt av DumDum Boys, den kom på slutten av 80-tallet. Men det var neppe dette de tenkte på da teksten ble til.
Jeg stoppet også ved Ullensvang kyrkje, den gamle kirka ligger fint til ute på et nes mot fjorden. Den ble bygget i perioden 1250-1300, i mur og stein. Restaureringsarbeider ble foretatt i 1884-86, og 1958-59. Kirka har 450 sitteplasser.
På Skredhaugen ved Lofthus, Hardanger.
De gamle husene på Skredhaugen
På Ernes, like nord for Lofthus, finner vi Skredhaugen. Dette er et friluftsmuseum skapt av kunstmaler Bernhard Greve (1886-1962). Han kjøpte stedet i 1918, og fikk etter hvert flyttet både gamle hus og interiør fra Sørfjorden til Skredhaugen.
Blant annet står ei rikt utsmykket sengebu fra rundt 1850 her, den hørte tidligere til gården Sekse. Senger, dører og listverk er dekorert av Thomas Luraas (1799-1886), en kjent rosemaler fra Tinn i Telemark.
Skredhaugen forvaltes i dag av Hardanger Folkemuseum, og det er gratis inngang til museet. Det er en staselig samling hus, og innsidene rommer en samling med over 2000 gjenstander fra det gamle Hardanger. På utsiden beiter museets egen geiteflokk.
Hardangerbrua over Eidfjorden.
Hardangers Golden Gate
Turen gikk videre innover Hardangerfjorden, og over Hardangerbrua, den gedigne hengebrua som krysser Eidfjorden mellom Buneset i Ullensvang og Vallavik i Ulvik. Med en lengde på 1380 meter er den lengst i Norge, og blant de 10 lengste i verden.
Hardangerbrua er for eksempel 30 m lengre enn langt mer kjente Golden Gate Bridge i San Francisco, USA. Brua åpnet i august 2013, og erstattet det travle fergesambandet mellom Bruravik og Brimnes, som da ble nedlagt.
Pullert ved Bruravik fergekai, Hardanger.
Den gamle fergekaia
Det har vært fergeforbindelse over Eidfjorden siden midten av 1930-tallet, da fergene gikk mellom Ulvik og Brimnes. I 1976 åpnet fergekaia ved Bruravik, og overfarten ble betydelig kortet ned.
På det mest hektiske gikk tre avganger i timen til Brimnes. Men som nevnt ble det gamle fergestedet nedlagt i 2013, og det har siden stått ubrukt. De små bygningene forfaller, og kaianlegget er overlatt til vær og vind.
De fem årene som har gått siden trafikken stilnet, har satt sitt tydelige preg på stedet. Her hadde mange sin daglige arbeidsplass, både sommer og vinter, hverdag og ferietid. Det er derfor et visst vemod i det å rusle rundt på et slikt sted.
Kveld ved Svelgen, Øygarden.
Landrovågen
Fra fjordene i Hardanger gikk turen ut mot kystlandskapet utenfor Bergen, nærmere bestemt til Sotra og Øygarden. På Sotra finner vi Landro, som var selve storgården på Sotra. Hele 15 bruk fant rimelig godt utkomme fra jordbruk her.
Nedenfor ligger Landrovågen, som er ei utmerket havn for småbåter. Det ga bøndene muligheter for å kombinere jordbruk og fiske. Det gamle sjøhusmiljøet er i stor grad bevart ved her, noe som skyldes at havna er for grunn til større fiskebåter.
Dermed unngikk stedet utvikling til fiskemottak og større fiskeindustri, og forble tilpasset fjordfisket. Det er i dag et område med stor kulturhistorisk verdi.
Jeg fikk med meg solnedgangen ved Landrovågen, før arbeidet med veilys-fotografering tok til i skumringstimen, lenger inne på Sotra. En flott vårdag i vest var over, men værmeldinga for de neste dagene lovet også godt. Det kan du lese mer om i neste innlegg.
Solnedgang ved Landrovågen, Sotra.
Kilde: Nils Brekke (red.) – “Kulturhistorisk Vegbok Hordaland”, Hordaland Fylkeskommune / Nord 4 / Vestkyst 1993.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 16.04.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
