Geirangerfjorden er godt kjent for veldig mange. Men like bak fjellene ligger flere naturperler, temmelig ukjent for de aller fleste. Dyrdalen er en av disse, og er inkludert i verdensarvområdet. Ikke helt uten grunn.
Til Geiranger
Så er det på tide med en litt lengre tur igjen. Den går til Nordvestlandet, og først til makeløse Geiranger. Det er ikke lenge siden sist, vi avla den vesle fjordbygda et besøk i juli. Akkurat det var en blandet opplevelse, med en voldsom turiststrøm og blårøyk over cruiseskipene på fjorden.
Nå i september var det betydelig stillere. Jeg hadde dratt på en helgetur, og var i tillegg tidlig oppe på lørdagsmorgenen.
Første fotosesjon ble ved det kjente Flydalsjuvet. Du vet, det med den berømte fjellhylla der gærningene sitter og dingler med bena utenfor kanten. Håpet mitt var å få til noen ok bilder i klar og ren høstluft, men selv om været var fint, var det ikke helt dagen for det.
Det skyldtes ikke luftforurensing denne gangen, men et ekstremt mildt vær for årstida. Kraftig østavind sørget for føneffekt, og med den varme lufta fulgte en del dis. Men jeg monterte kamera og fjernkontrollsystem på stativet, og fikk da ordnet noen halvgærne bilder allikevel.
Ved Flydalsjuvet, Geiranger.
Geiranger-Herdalen landskapsvernområde
Geirangerfjorden står på UNESCO’s liste over verdens naturarv, og er i tillegg vernet gjennom Geiranger-Herdalen landskapsvernområde. Dette området er stort, og omfatter mye mer enn den berømte fjorden.
Landskapsvernområdet dekker 498 km², og ble opprettet i oktober 2004. Verneformålet kan deles i tre: Landskapsvernområdet skal ta vare på et særpreget og vakkert fjord- og fjellandskap med et rikt og variert plante- og dyreliv.
Videre skal det verne viktige kulturlandskap der fjordgarder, setermiljø og andre kulturminner utgjør en vesentlig del av landskapets egenart. Geologiske forekomster og landskapsformer skal også tas vare på.
På Langhaugane i Dyrdalen.
Til fjells i verdensarvområdet
Så til min tur. Det mest populære reisemålet på indre Sunnmøre er naturligvis Geirangerfjorden. Men som nevnt har området mye mer enn fjordlandskapet å varte opp med. Øst for Geiranger ligger et alpint fjellområde med topper over 1800 m.o.h. Inn mellom tindene skjærer flere flotte dalfører seg, hvor Herdalen med Herdalssetra er den mest kjente.
I fjellet mellom Herdalen og Geiranger ligger Dyrdalen, og den var mitt turmål for dagen. Gitt beliggenheten er denne dalen en sentral del av landskapsvernområdet. Det er definitivt ikke uten grunn.
Dyrdalen strekker seg drøyt 7 km sørover fra Rellingsætra i Norddal kommune. Den er omgitt av høye fjell og tinder, på begge sider når fjellene opp i over 1800 m.o.h. Vest for dalen står Skorene som en svær vegg, med taggete topper øverst. I øst reiser Torvløysa seg til 1851 m.o.h.
Fjellsidene er dekorert med hengende isbreer som avgir turkisgrønt brevann til elver og vatn i dalen. Landskapet er svært dramatisk, men til tross for det er dalbunnen ganske flat og lettgått.
Ved Rellingsætra, Dyrdalen.
Start på Rellingsætra
Klokka var ca halv ni på morgenen da jeg startet fotturen fra Rellingsætra. Den ligger på ca 550 m.o.h., og du kan kjøre på bomvei helt frem til setervollen. Været var fortsatt fint her på vestsiden av fjellene, men den harde østavinden truet med å dytte noen skyer over til mitt område.
Det bekymret meg ikke, så jeg la i vei fra parkeringen og opp til seterhusene øverst på vollen. Rellingsætra er en typisk vestlandsk fjellstøl med saftige og grønne beiter. Små grå seterløer og stølshus står vakkert spredt i det hellende terrenget, omgitt av den storslåtte fjellnaturen. Sola tittet akkurat over fjellet i sørøst, og skapte gode lysforhold for de fine fotomotivene her.
Høstfarger i Dyrdalen.
Innover Dyrdalen
Jeg hadde tenkt å vandre den letteste veien innover dalen, men jeg klarte å velge feil sti ved Rellingsætra. Jeg havnet på Øvsteråsa i stedet for Nedsteråsa, ettersom jeg var øverst på setervollen da jeg begynte turen innover dalføret.
Stien var ikke merket, men tydelig gjennom fjellbjørkeskogen. Jeg skjønte ganske snart at jeg var for langt opp i fjellsida, men jeg gadd ikke å snu av den grunn. Jeg tenkte det kunne bli en fin runde, og det viste seg etter en stund at det var et lykketreff.
Jeg fulgte stien i ca to kilometer, før den plutselig svingte rett opp lia og ble borte i terrenget. Da var jeg oppe i snaufjellet, og jeg skjønte at det var omtrent hit man trengte å lede beitedyrene når seterdrifta var igang.
Rypebær under Skorene, Dyrdalen.
På dyretråkk
Uten sti var det bare å navigere i terrenget så godt jeg kunne. Det er jeg heldigvis vant til, så det var ikke noe å bekymre seg over. En kartsjekk viste at jeg var ca 300 høydemeter over tilsvarende punkt på den nederste stien.
At utsikten var en god del bedre her oppe var dermed rimelig å anta. Det var i alle fall fri sikt innover dalen, hvor det kvasse Storvasshornet trakk blikket til seg hele tiden.
Jeg tok sikte på en markert avsats i lia, det så ut som gamle morenerygger fra tidligere botnbreer. Kupene var navnet som stod på kartet, og jeg tok meg opp dit uten vansker av noe slag. Et steinete terreng åpenbarte seg, det var ganske riktig et gammelt brelandskap jeg befant meg i.
Jeg fulgte diverse dyretråkk videre. Høstfargene hadde forlengst begynt å gjøre seg gjeldene her oppe. Oransje blåbærlyng konkurrerte med intenst rød rypebær, og fotomotivene kom tett som hagl.
Vinden holdt seg for det meste rolig på denne siden av dalen, selv om noen skikkelige kast feide over landskapet nå og da. Jeg tok det med ro, og nøt nistemat og drikke sammen med den fine utsikten.
Storvasshornet ruver over Litlevatnet, Dyrdalen.
Brevann og fargerikt terreng
Etter ca tre timers fotografering og vandring fra Rellingsætra, var jeg kommet frem til de mosegrønne elveflatene ved Litlevatnet. Her rant flere bekker med blågrønt brevann, og sammen med det markante Storvasshornet ga det gode muligheter for å ta flere bilder.
Nå var flere skyer i ferd med å drive over fjellene fra øst, og det skapte ytterligere dramatikk i landskapet. Sola skjøt sine stråler flekkvis ut mellom skyene, og det resulterte i drivende spotbelysning.
Det ble som et gigantisk diskotek, uten støyen. Jeg hadde i alle fall kommet langt nok opp i dalen, det var her ved det bregrønne Litlevatnet jeg ville benytte tida. Litt lenger opp ligger Storvatnet, men dit droppet jeg å gå.
Det var flotte farger på myrterrenget rundt meg, og noen mindre tjern hadde store mengder gult siv langs breddene. Tinder og isbreer dannet bakgrunn, så her var det bare å la kameraet gå varmt.
Bekk nær Litlevatnet, Dyrdalen.
Tilbake langs Nedsteråsa
Jeg holdt på oppe ved Litlevatnet et par timer, da hadde jeg tynt alt ut av hver eneste forgrunn jeg så. Å finne riktig sti for tilbakeveien var ikke problematisk, jeg fulgte den merkede Nedsteråsa på returen nedover Dyrdalen.
Det var flere fotomotiver å finne her også, men turen gikk adskillig raskere enn på stien jeg gikk opp. Jeg brukte bare halvannen time tilbake til Rellingsætra, og der ventet en gjeng samlet rundt noe som så ut som målflaggene i 71° Nord.
Tom Stiansen glimret imidlertid med sitt fravær, og det viste seg at det var snakk om et motbakkeløp. Nærmere bestemt 1851 opp ned Norddal. Deltakerne løper fra fjorden og opp til toppen av Torvløysa, og ned igjen.
Arrangementet kan kort oppsummeres i setningen jeg sa til de jeg møtte ved setra: Det finnes mange sjuke folk. Jeg er i alle fall helt sikker på at jeg hadde en mye finere tur enn motbakkeløperne denne dagen.
Begynnende høstfarger i Dyrdalen.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 23.11.2018. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
