Depeche Mode er blant de aller fremste bandene innen elektronisk musikk. De har holdt det gående i over 40 år, og nylig gjestet de Norge med en fantastisk konsert på Memento Mori-turnéen i Telenor Arena.
Fire gutter fra Basildon
Basildon ligger i distriktet Essex, øst for London. Her dannet Vincent Clarke, Dave Gahan, Martin Gore og Andrew Fletcher bandet Depeche Mode i 1980. Musikken var utelukkende basert på elektroniske instrumenter, med synthesizere i sentrum.
De debuterte med albumet “Speak & Spell” i 1981, der Clarke hadde skrevet de fleste låtene. Melodiske og lette toner dominerte, og bandet fikk en stor hit med “Just Can’t Get Enough”. Men de lette tonene varte ikke så lenge.
Gore og Gahan ville i en annen musikalsk retning, så Vincent Clarke forlot bandet mot slutten av 1981. Han gikk videre med å danne duoen Yazoo sammen med Alison Moyet. Senere ble det Erasure, nok en duo, sammen med vokalist og låtskriver Andy Bell. Her er Clarke fortsatt aktiv som komponist, keyboardist og produsent.
En mørkere retning
Martin Gore tok hovedansvaret for videre låtskriving for Depeche Mode. Andrealbumet “A Broken Frame” ble spilt inn av de tre gjenværende medlemmene, mens Alan Wilder kom med som fjerde bandmedlem på den etterfølgende turneen.
Med Gore som låtsnekker fikk musikken et mer melankolsk og mørkere uttrykk enn i Clarkes musikalske univers. Noe som ble forsterket ytterligere på tredje album, “Construction Time Again”. Klassikeren “Everything Counts” stammer herfra.
De fire britene fortsatte med albumutgivelser på løpende bånd. “Some Great Reward” i 1984 ga oss “People Are People”, “Master And Servant”, og en personlig favoritt i “Blasphemous Rumours”.
“Black Celebration” kom i 1986, mens mesterverket “Music For The Masses” fra 1987 gjorde Depeche Mode til globale superstjerner. Den store hiten “Never Let Me Down Again” er bare et av mange høydepunkter på dette albumet.
I den siste konserten på den etterfølgende verdensturneen, spilte Depeche Mode for et fullsatt Rose Bowl i Pasadena. Over 60000 fans hadde kjøpt billett, noe som til da hadde vært utenkelig for et synthbasert band. Konserten, den påfølgende filmen og live-albumet “101” ga Depeche Mode et gjennombrudd i USA.
Gitar i lydbildet
Med albumet “Violator” fra 1990 tok bandet steget opp i den ypperste internasjonale musikkeliten. Gitar ble mer fremtredende i låtene, spesielt på klassikeren “Personal Jesus”, en låt senere covret av selveste Johnny Cash. Andre store hits er “Enjoy The Silence” og “World In My Eyes”.
Mitt eget Depeche Mode favorittalbum kom i 1993, med tittelen “Songs Of Faith And Devotion”, med de smått fantastiske låtene “Walking In My Shoes”, “In Your Room” og “Higher Love”. Skiva ble bandets første til å nå til topps på albumlistene i både Storbritannia og USA.
Albumet ble fulgt av den største turnéen Depeche Mode noen gang hadde lagt ut på. Med 158 konserter i 27 land var det en massiv affære. Men Dave Gahan slet med et økende heroinmisbruk, Martin Gore med høyt alkoholkonsum, og Andrew Fletcher hadde problemer med depresjon til en slik grad at han ikke kunne fullføre turnéen. De interne spenningene førte til at Alan Wilder forlot bandet i 1995. Mange spådde at det var slutten for Depeche Mode.
Varierende
Slik gikk det imidlertid ikke. I 1997 kom album nr 9 fra Depeche Mode, nå som en trio. “Ultra” har ikke de umiddelbare singlene som de foregående platene, men fikk allikevel gode kritikker. Men albumet fikk aldri noen etterfølgende turné. Gahan overlevde så vidt en overdose i 1996, og var i for dårlig form til å turnére. Han kom seg imidlertid ut av rusmisbruket, og de andre fikk etter hvert kontroll på sine problemer.
Utover på 2000-tallet fortsatte rekken av album med tre til fire års mellomrom, men nå av mer varierende kvalitet. “Exciter” fra 2001 har sine fineste øyeblikk i “Dream On” og “Freelove”, mens “Playing The Angel” i 2006 kan sees som et høydepunkt med låter som “Precious”, “Suffer Well” og “John The Revelator”.
“Sounds Of The Universe” i 2009 hadde et par gode enkeltlåter, “In Chains” spesielt. “Delta Machine” fra 2013 og “Spirit” fra 2017 fikk generelt gode kritikker fra musikkpressen, men personlig finner jeg lite å hente fra disse skivene.
Husk at du må dø
Den 26. mai 2022 døde Andrew Fletcher uventet av sykdom, 60 år gammel. Gore og Gahan sto sjokkerte og alene igjen. Men låter for et nytt album var skrevet ferdig, og planen var at Depeche Mode skulle i studio for å spille de inn bare seks uker senere.
Dave Gahan var et øyeblikk sikker på at dødsfallet betydde slutten for bandet, men det brakte de to gjenlevende nærmere sammen. De valgte å fortsette som en duo, og i mars 2023 kom bandets femtende studioalbum, med tittelen “Memento Mori”. Det er en latinsk frase som betyr “husk at du må dø”. Platetittelen var valgt før Andrew Fletchers død, og låtene var påbegynt under pandemien i 2020-21.
“Memento Mori” har høstet svært gode kritikker, og det er utvilsomt den beste plata på mange, mange år. En ny verdensturné startet i mars med konserter i USA. I mai kom turnéen til Europa, og den 11. august sto Depeche Mode på scenen i Telenor Arena. For øvrig siste stopp på Europa-turnéen i 2023.
Overveldende konsert på Fornebu
Tilbake til Norge, og augustkvelden i Telenor Arena. Etter oppvarming med bandet Hope, er det klart for sommerkveldens hovedattraksjon. Dave Gahan og Martin Gore entrer scenen sammen med keyboardist Peter Gordeno og trommeslager Christian Eigner.
Det heler starter mørkt, både musikalsk og visuelt. I sparsomt lys, med en gigantisk “M” bak scenen, fremføres den dvelende og dunkle “My Cosmos Is Mine”. Den blir etterfulgt av den skarpere “Wagging Tongue”, begge fra “Memento Mori”.
Dave Gahan er en av rockens aller beste frontmenn, og han har en distinkt og malmfull røst. Lyden er klar og fyldig, med passe høyt volum der vi står ute på gulvet i den svære hallen. Den er nesten ubegripelig god til å være i en hall som først og fremst ble bygget for fotball.
Så eksploderer scenografien i rødt, og “Walking In My Shoes” dundrer ut i lokalet. Låta er en av mange personlige favoritter i Depeche Modes katalog. Det blir mange flere utover kvelden. “In Your Room”, “Everything Counts” og “Precious” kommer på løpende bånd. På sistnevnte sliter Gahan med å treffe tonene, men det er omtrent det eneste som kan pirkes på i kveldens forestilling. Mulig det er dårlig lyd i ørepluggene hans.
“Ghosts Again” er en sikker vinner fra det nye albumet. På “World In My Eyes” viser den store skjermen bak scenen et gammelt bilde av Andrew Fletcher som sakte endres, en gripende gest til han som ikke er på scenen lenger.
Det er ti år siden Depeche Mode sist var i Norge. På “The Delta Machine Tour” i 2013 var Telenor Arena bare halvfull, men nå er det nesten smekk fullt. 20000 mennesker synger med på “Enjoy The Silence”, som avslutter hovedsettet.
Ekstranumrene begynner med en meget stemningsfull versjon av “Waiting For The Night”, der Gahan og Gore står sammen ute på scenens catwalk. Etter sangen gir de hverandre en god klem, og publikum kaster roser på de to.
Så er det full fest med “Just Can’t Get Enough”, den aller første hiten fra debuten i 1981. Det fortsetter med et hav av bølgende armer under “Never Let Me Down Again”. En temmelig magisk kveld avsluttes med “Personal Jesus”. De gamle er eldst, heter det. Det er bare å bøye seg i støvet.
Settliste
Depeche Mode – Telenor Arena, Bærum, Norge – 11. august 2023
My Cosmos Is Mine
Wagging Tongue
Walking In My Shoes
It’s No Good
Sister Of Night
In Your Room (Zephyr Mix)
Everything Counts
Precious
Speak To Me
A Question Of Lust
Soul With Me
Ghosts Again
I Feel You
A Pain That I’m Used To (Jacques Lu Cont Remix)
World In My Eyes
Wrong
Stripped
John The Revelator
Enjoy The Silence
Waiting For The Night
Just Can’t Get Enough
Never Let Me Down Again
Personal Jesus
Kilder:
Depeche Mode, Wikipedia (hentet 4. oktober 2023).
Se flere bilder fra denne konserten
Publisert 09.10.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.