Mølen er noe helt for seg selv. Den enorme endemorenen etter innlandsisen forsvinner i havet lengst syd i det gamle Vestfold. Her er det skapt et unikt naturminne som har fascinert mennesker siden tidenes morgen.
Raet går i havet
Lengst sørvest i det gamle Vestfold fylke ligger et helt unikt landskap. Et eventyrland med historiens sus sveipende over et åpent terreng dominert av uhorvelige mengder rullestein. Dette er Mølen.
Vestfoldraet er navnet på en stor og langstrakt rygg med stein og sand. Den går gjennom hele det gamle fylket, fra Horten i nord, til Larvik i sør. Det er en liten del av den store endemorenen skapt av innlandsisen mot slutten av siste istid, da den gjorde en fremrykning. Morenen kan spores rundt hele Skandinavia, både over og under havets overflate.
Mellom Helgeroa og Nevlunghavn, lengst sørvest i Larvik kommune, forsvinner Raet ut i Langesundsfjorden. Odden ligger som en brem mot sjøen, og verner det fruktbare jordbrukslandet innenfor den. Denne odden har fått navnet Mølen.
Åpent kystlandskap på Mølen, Larvik.
I en artikkel fra tidligere i år, beskrev jeg det magiske rullesteinslandskapet her ute. En uendelighet av fotomotiver venter på landskapsfotografene som tar turen hit året rundt. Dem er det mange av. Men det er mer enn glattslipte steiner av granitt eller lava som kan oppleves på Mølen.
Halvøya og sjøområdene rundt Mølen er en av Norges fem rikeste fuglelokaliteter. Fuglelivet er enestående rikt, og det finnes neppe mange steder som slår stedet i antall observerte arter.
Rundt 100 arter hekker her, men det er observert ca 320. En ornitologisk stasjon ble etablert allerede i 1976. Observasjon og ringmerking har vært de viktigste virkeområdene, og mange titalls tusen fugl er merket siden starten.
Linerle på Mølen.
Fuglelivet oppleves som rikest om våren og på høsten. Mølen ligger gunstig plassert ut mot Skagerrak, og dette gjør at store mengder trekkfugl ledes hit. I høstmånedene kan det passere opptil 100000 fugler på direkte trekk i løpet av noen morgentimer. På de beste dagene kan man observere opp mot 100 forskjellige fuglearter.
Men også plantelivet er rikt, og det er det vi skal fokusere på i denne artikkelen. Spesielt på forsommeren bugner det i ville og vakre vekster på Mølen. For botanikkinteresserte er det et eventyrland!
Blomtrende steinnype på Mølen.
Botanikken på Mølen
Om vinteren kan Mølen fortone seg som et goldt og ugjestmildt landskap. Havbølgene dundrer mot grå rullestein, og vinden hyler mellom de lave einerbuskene og furutrærne som klorer seg fast. Men når sola står høyt på en skyfri himmel en dag på forsommeren, da spirer det i fargerike tuer og blomsterenger.
Våren kommer tidlig til Mølen. Blåveisen titter kanskje frem en mild soldag allerede i februar, og raklene i hasselkrattet har kanskje begynt å åpne seg. De første spirene av gullstjerna har muligens begynt å løfte litt på lokket nede blant vissent løv.
Få steder i Norge skifter vegetasjon og plantedekke så fort som på Mølen. Kontrasten er stor fra de saltstenkte rullesteinsplantene, via krypende einerbusker holdt nede av vind og vær, til korsved og klatrende vivendel i løvskoglundene. I månedskiftet mai og juni er det spesielt fargesprakende med blomsterplanter over hele odden.
Orkidéen vårmarihånd på Mølen.
Vakker orkidé
Vårmarihand (Orchis mascula) er en vakker og fargerik orkidé, eller marihåndfamilien. Den har relativt store blomster, som vanligvis har en lilla farge. Men fargene kan variere mellom helt hvite til dyp purpur. Planten kan bli opp mot 40 cm høy, og den har brede, avrundede blader langs hele stengelen.
Blomsten på vårmarihånd lukter ganske vondt, nor som ikke blir bedre om man plukker den og tar den med inn i hus. Det kan med fordel unngås, selv om blomsten ikke er fredet.
Vårmarihånd trives på god og fruktbar jord, gjerne med kalk i grunnen. Den vokser dermed ikke overalt på Mølen. Jeg fant den ganske høyt oppe, langt fra sjøen og de tørre strandbakkene.
Planten er stort sett kystbunden i Norge, men den vokser inn til Ringerike, Kongsberg og indre deler av Telemark og Agder. Den er funnet så langt opp som Bykle i Setesdal. Ellers er den vanlig langs hele kysten opp til Bodø, og videre finnes den spredt opp til Karlsøy i Troms.
Korsved på Mølen.
Korsvedbusker mellom gravhaugene
Det vokser mye Korsved, eller krossved, på de tørre rabbene mellom de gamle jernaldergravhaugene på Mølen. Den er en iøynefallende busk med flott, grønt bladverk som felles på høsten. Den blomstrer i første halvdel av juni, og varter opp med en stor og særegen blomst.
Korsvedens vakre blomsterstand består av en krans med helt hvite blomster rundt en kjerne av små gulhvite “knoppeblomster”. Blomstene i kransen er sterile, og fungerer som lokkeduer for pollinerende insekter. Planten får røde, saftige bær senere på sommeren.
Korsved blir vanligvis rundt 2-3 m høy, men det er funnet eksemplarer på opptil 5 meter. Hele planten er giftig, men den har tradisjonelt vært brukt som medisinplante. Den vokser vilt i Norge opp til Nordland, men finnes ikke i de sentrale fjellstrøkene i Sør-Norge.
Korsved følger ofte varmekjær løvskog. Den liker seg best på kalkrik jord, og vokser gjerne ved åkerkanter, skogbryn og i lysninger.
Blodstorkenebb på Mølen.
Blodstorkenebb
En annen iøynefallende og vakker plante du finner mellom steinrøysene og buskene på Mølen, er blodstorkenebb (Geranium sanguineum). Den flerårige planten vokser i store og små tuer, og viser frem mellomstore og purpurfargede blomster i første halvdel av juni.
Planten blir mellom 15 og 60 cm høy, og har sterkt flikete blader som stråler symmetrisk ut fra bladfestet. Blomstene er runde, og sitter enkeltvis på lange stilker. Videre har blomstene fem kronblader med en nebbformet frukt som er plantenavnets opphav.
På Østlandet er blodstorkenebb temmelig vanlig, men det gjelder ikke i indre strøk. Den trives best i kyst- og fjordstrøk, og er funnet så langt vest som Fusa på Vestlandet. De mest vanlige voksestedene er tørre bakker, slik som på Mølen. Forøvrig finnes den på berg i strandkanten og i varme skogkanter.
Tiriltunge på Mølen.
Tiriltunge
Den gule tiriltunga (Lotus corniculatus) er vanlig over det meste av Norge, helt opp til Troms. Lenger nord er den heller sjelden. Planten liker seg best på ganske næringsfattig og skrinn jord med mye sol. Den er vanlig i veikanter og skrenter, og vokser på de tørre, åpne bakkene på Mølen.
Tiriltunge er en flerårig urt i erteblomstfamilien, og blir 5-20 cm høy. Dersom stengelen holdes oppe av andre vekster, kan den imidlertid bli opptil 50 cm lang.
Blomstene er gule, men har gjerne en anelse oransje eller rødt i seg. Tre til sju blomster er samlet i skjermer på enden av stengelen, og tiriltunge blomstrer hele sommeren, fra juni til august. Det belgformede fruktlegemet vokser ut etter bestøvning og avblomstring. Når det er modent vrir belgene seg og spretter fra hverandre, slik at frøene kastes relativt langt avgårde.
Tiriltunge lever i symbiose med Rhizobium leguminosarum, som er en bakterieart. Den vokser i knoller på rotsystemet, og kan binde opp nitrogen fra luft. Dette nitrogenet er til nytte for tiriltunga, til gjengjeld får bakterien vann og mineralnæring.
I gamle dager ble tiriltunge brukt i folkemedisin. Den ble tørket og lagt i brennevin eller te, som igjen ble brukt som magemedisin. Et blodrensende middel har blitt laget av plantens rot, og tiriltunge har også blitt brukt som middel mot jurbetennelse på kyr. Tiriltunge er kommuneblomst i Fredrikstad, og var det også i tidligere Vågsøy kommune.
Strandnellik på Mølen.
Strandnellik
Beveger vi oss nærmere sjøen på Mølen, finner vi flere steder store enger med en av mine absolutte favorittblomster. Det er den utrolig vakre strandnelliken (Armeria maritima), eller fjærekoll som den også kalles.
Den er en flerårig plante som blir 10-25 cm høy, og har en trillrund rosett av små, rosa blomster med fem kronblad hver. Stilken er slank, med blader kun på bakkenivå. Strandnellik er lett gjenkjennbar selv når den har visnet. Den tørker inn til en gråbrun blomsterball.
Norge har to underarter av strandnellik. Vanlig standnellik vokser langs hele kysten opp til Nord-Troms, og det er funnet spredte forekomster i Finnmark. Den har dessuten blitt spredt av reisende til Trysil i Innlandet, og Nore og Uvdal i Numedal.
Den andre arten er stor fjærekoll, som antakelig er en hjemlig art på Hvaler og i Fredrikstad. Der vokser den på tørr strand og sandjord, men den har spredd seg til veikanter flere steder i det tidligere Østfold og Akershus.
Strandnellik blomstrer fra mai til september, og kan klore seg fast i den minste fjellsprekk. Den er et fargesprakende innslag i kystnaturen som jeg har blitt veldig glad i. Kristiansand har valgt den som sin nye kommuneblomst, etter sammenslåingen med Søgne og Songdalen i 2020.
Bitterbergknapp mellom steiner på Mølen.
Bitterbergknapp
En annen av mine favorittblomster er bitterbergknapp (Sedum acre). De intenst gule blomstene glitrer som små stjerner blant de grå rullesteinene på Mølen. Den flerårige planten danner tepper der den får sjansen til å bre seg, men den klemmer seg også sammen i bergsprekker og mellom steiner.
Den blir rundt 5-10 cm høy, og har forgrenede, nedliggende stengler som også kan slå rot. Blomstene er som antydet stjerneformede, og sitter i tette blomsterstander ved tuppen av skudd.
Navnet bitterbergknapp har planten fått på grunn av den bitre smaken. Den har historisk vært benyttet medisinsk mot åpne sår, kviser og vorter. Den har også blitt brukt mot gulsott og skjørbuk, men den inneholder giftige alkaloider. Derfor skal den ikke brukes innvortes, og bare kortvarig som utvortes medisin. Unngå å få plantesaft i øynene, det kan gi varig skade.
Bitterbergknapp er vanlig over det meste av lavlandet i Norge, men den finnes bare på spredte steder langs kysten i Finnmark. Det gjelder også i fjellområdene våre. Planten liker seg best på tørre og solvarme lokaliteter, slik som åpne skrenter, stabile sanddyner, svaberg, murer og steingjerder, for å nevne noen.
Strandsmelle på Mølen.
Strandsmelle
En annen flerårig plante som er enkel å finne på Mølen, er strandsmelle (Silene uniflora). Den er lett gjenkjennelig på det oppblåste og sammenvokste begeret med en krans av hvite kronblader.
Blomsterbegeret kan “smelles” som en papirpose eller en tangblære, derav navnet. Planten vokser på strandberg og grusstrender i Norge, og har antakelig sin opprinnelse her. Den finnes langs hele kysten.
Strandsmelle har spisse og lansettformede blad, og vanligvis bare en blomst på hver stengel. Dette sammen med voksested skiller den fra engsmelle. Jeg fant den på de tørre bakkene litt vekk fra områdene som utsatt for saltholdig sjøsprøyt. Det er en vakker blomst som ikke lukker seg om kvelden.
Strandkål på Mølen.
Strandkål
Strandkål (Crambe maritima) er også en flerårig plante, den tilhører korsblomstfamilien. Det er en relativt stor strandplante, den blir mellom 25 og 75 cm høy. På Mølen vokser den helt nede strandkanten, og den må følgelig tåle sjøsprøyt godt.
Planten er kraftig med tykke, krøllete blader av grønnblå farge. De er fint spiselige som salat. Blomsterstandene danner store klaser av små, hvite blomster med fire små kronblad hver. Den blomstrer oftest i juni-juli, men noen steder kan den blomstre allerede i mai. Utover høsten omdannes blomstene til fruktlegemer eller “nøtter”, som spres både på land og i havet.
Strandkål vokser på stein- og grusstrender langs Oslofjorden, og videre nedover kysten til Kragerø. Den har i de senere også spredd seg videre med enkelte forekomster i Dalane og på Jæren. Til tross for dette er planten fortsatt å regne som relativt sjelden i Norge. Den bør derfor ikke plukkes i for store mengder. Den vokser på steder med stort brukspress fra mennesker, så vær varsom med den vakre strandplanten.
Gravhaug og rogn på Mølen.
Trå varsomt
Da har vi vært gjennom noen av de mest iæynefallende blomsterplantene på Mølen, som samtidig er lette å finne. Det finnes imidlertid mange flere arter her ute. Løvetann, kattefot, tjæreblomst, slåpetorn og rogn blomstrer alle på rekke og rad utover våren og forsommeren. Det vil føre altfor langt å nevne alle sammen, så vi nøyer oss med en smakebit av den spennende botanikken.
Mølen har et unikt kystlandskap der historiens sus kan føles som få andre steder i Norge. Men det er også sårbart, så trå derfor varsomt når du ferdes i terrenget her. Slik at fremtidige generasjoner kan fortsette å nyte dette åpne og vakre kystlandskapet slik det fremstår i dag, med alle sine natur- og kulturhistoriske kvaliteter.
Gravhaug på Mølen.
Kilder:
Einar Nord, Gunnar C. Wasberg – Magiske Mølen, Larvik og Omegns Turistforening 2000.
Rolv Hjelmstad – Korsved, rolv.no (hentet 16.09.2021).
Vårmarihand, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Blodstorkenebb, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Tiriltunge, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Bitterbergknapp, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Strandsmelle, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Strandkål, Wikipedia (hentet 16.09.2021).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 02.10.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
