Et geologisk eventyrland. Det er en treffende beskrivelse av en av våre nyeste nasjonalparker, Láhko i Nordland. Området ligger nord for Svartisen, og byr på unike karstlandskap med store grotter, trange kløfter og naturlige steinbruer.
Nasjonalpark på Glomfjellet
Mellom Mo i Rana og Bodø ligger et stort og svært variert fjellområde. Det inkluderer “vestlandske” fjordlandskap, skinnende isbreer, kvasse tinder og vidstrakte fjellvidder. Dette er Saltfjellet/Svartisen, som strekker seg fra svenskegrensen til kysten, midt i Nordland.
Svartisen er den nest største isbreen på det norske fastlandet. Like nord for den finner vi Glomfjellet. Her ligger et fjellandskap uten de mest dramatiske tindene eller dype dalene med de største høydeforskjellene. Men området tar det igjen i det som trygt kan kalles et geologisk eventyrland.
Store deler av Glomfjellet er nå innlemmet i et av våre nyeste verneområder: Láhko nasjonalpark. Den ble opprettet i 2012, og dekker et område på ca 188 km². Det meste av parken ligger i Gildeskål kommune, mens randområder mot øst og sørvest hører til henholdsvis Beiarn og Meløy. Det sørligste grensehjørnet møter Saltfjellet/Svartisen nasjonalpark.
Ved Namnlausvatnet på Glomfjellet.
Selv om det kanskje ikke ser så spektakulært ut på avstand, er det vakkert på Glomfjellet. Det er en vidstrakt og åpen fjellnatur her, med mange vann og avrundede topper. Láhko er samisk, og betyr nettopp “høytliggende, vidstrakt vidde”.
Vernet har som formål å ta vare på bl.a. en svært artsrik flora. Dyreliv og kulturminner er også viktige momenter. Området fremstår som urørt, uten tyngre tekniske inngrep, selv om større vannkraftmagasiner ligger like utenfor nasjonalparkens grenser.
Men det er de geologiske kvalitetene som betyr mest, og det er i og under bakken at eventyret venter. Berggrunnen her på Glomfjellet er nøkkelen.
Strukturrik berggrunn ved Litle Sandvatnet, Glomfjellet.
Karstlandskap
Ordet “karst” beskriver landskapsformene som gjør Glomfjellet så spesielt. Karst er navnet på et område på grensen mellom Italia og Slovenia, hvor fenomenet først ble oppdaget og forsket på.
Karst oppstår i bergarter som oppløses lettere i vann enn andre, slik som kalkstein og dolomitt. Berggrunnen på Glomfjellet består av kalkspatmarmor, som er en slik bergart. I tillegg er området rikt på nedbør, noe som gjør at oppløsningen går raskere. Resultatet er intens “karstifisering”.
Denne geologiske prosessen skaper sprekker, renner og hull i fjellgrunnen som fra før har intrikate mønstre og lagdelinger. Grotter, naturlige steinbruer og et rikt utvalg av andre snodige fjellformasjoner preger slike karstområder.
Glomfjellet er usedvanlig rikt på dette, og for geologi-interesserte er dette fjellområdet det reneste Mekka. For en naturfotograf som meg, med en mild til moderat interesse for geologi, finnes det knapt bedre et sted å legge en fottur.
Gulsildre på kalkrik berggrunn ved Saravatnet, Glomfjellet.
Til fjells i Láhko nasjonalpark
Jeg ble først oppmerksom på Láhko gjennom det strålende TV-programmet laget av Tom Edvindsen i 2012, som du kan se på NRK’s nett-TV. Etter dette søkte jeg nettsider, kart og flyfoto, og fant frem til de områdene som så mest interessante ut fra en fotomessig innfallsvinkel. Først i år ble turen realisert, en fin dag i august.
Den letteste adkomsten til nasjonalparken går fra fylkesvei 17, også kalt Kystriksveien. Ta av ved Fykan innerst i Glomfjorden, og kjør anleggsveien opp til perkering ved Storglomvassdammen på ca 600 m.o.h.
Fra parkeringen går t-merket sti østover, og etter en drøy kilometer passeres grensen til nasjonalparken.
Mitt mål for turen var Corbels canyon og Corbelbrua, oppkalt etter den franske geografen og “karstologen” Jean Corbel (1920-1970). Han gjorde undersøkelser og publiserte sine funn fra området på slutten av 1950-tallet.
Karstformer ved Corbels canyon, Glomfjellet.
I lettgått terreng
Terrenget her på Glomfjellet må sies å være temmelig lettgått. Jeg gikk over mye nakent fjell og ellers på fast jordsmonn med lav vegetasjon. Det var også lite myr eller andre fuktige steder der min tur gikk. Høydeforskjellen på hele min 17 km lange tur lå innenfor 120 m.
Jeg fulgte den t-merkede stien østover fra parkeringen ved Storglomvatnet, og holdt til høyre ved det første stidelet etter bare noen hundre meter. Stien tok meg langs sørsiden av Litle og Store Sandvatnet, og videre i et åpent viddelandskap østover mot kommunegrensa mellom Gildeskål og Meløy.
Veiviser nær Svalvatnet på Glomfjellet.
Like før jeg kom så langt, etter drøye fire kilometers gange, kom et nytt stidele. Jeg tok av nordover mot Litle Svalvatnet og Corbels canyon. Etter ytterligere tre km gange, var jeg framme.
Corbels canyon er et sant eldorado av karstformasjoner. Det er virkelig et naturens mesterverk i Norge, med alle slags underlige former og mønstre, underjordiske elveganger, naturlige steinbruer og strukturrik berggrunn. En interessant og vakker flora krydrer landskapet.
På Corbelbrua over Svalvasselva, Glomfjellet.
Corbelbrua
Corbelbrua må være en av Norges flotteste naturlige steinbruer, eller jordbruer som de også kalles. Lokalbefolkningen bruker forresten bare navnet Jordbrua på dette geologiske underverket.
Man skulle kanskje tro at Corbelbrua ligger i Corbels canyon, men det gjør den ikke. Derimot henger den elegant over Svalvasselva, der den renner i en kløft mellom Saravatnet og Fiskvatnet. Ingen merket sti går hit, men brua er lett å finne så lenge man vet hvor på kartet den ligger. Det er ca 1 km å gå fra Corbels canyon.
Den korte elvestrekningen mellom vannene her byr også på en nydelig, bølgelignende fjellformasjon. Den kan minne litt om “The Wave” i Coyote Buttes, en berømt sandsteinsformasjon i Arizona som er godt kjent blant ivrige landskapsfotografer. Fargespekteret i vår versjon er naturlig nok annerledes.
Vakre strukturer ved Svalvasselva, Glomfjellet.
Ved Litle Svalvatnet
På returen rundet jeg Litle Svalvatnet på nord- og vestsiden. Da passerte jeg stedet der Svalvasselva har sitt utspring. Her faller den rett ned i en smal sprekk mellom svært strukturrike bergvegger, og den danner dermed et fotomotiv av de sjeldne.
Jeg hadde problemer med fotostativet, og fikk dermed ikke fanget det med lange lukkertider. Så hit skal jeg en gang tilbake, kanskje med telt, slik at motivet kan foreviges i både kvelds- og morgenlys.
Det samme gjelder for så vidt på flere av stedene jeg fikk se på turen min. Den er ganske lang, men som allerede nevnt er det temmelig lettgått terreng. Jeg brukte i overkant av åtte timer på den 17 km lange ruta, inkludert all fotografering og andre pauser. En fjelltur i Láhko nasjonalpark anbefales på det varmeste for alle natur- og geologi-interesserte.
Ved Litle Svalvatnet, Glomfjellet.
Kilder:
Åse og Bjarne Flaat – Láhko nasjonalpark, Meløy Historielag 2014.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 30.09.2016. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
