Røros er mest kjent for sine lange historie med gruvedrift, og byen har fått tilnavnet Bergstaden. Den er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Vi har besøkt noen av de mange gruveminnene rundt Røros.
På fjell og vidde
Røros ligger lengst sørøst i Trøndelag, og øverst i Glommas dalføre. Norges største elv har sitt utspring i innsjøen Aursunden, som ligger nord for byen.
Landskapet rundt Røros er åpent og preget av store fjellvidder. Hele kommunen ligger mer enn 600 m.o.h., og høyeste fjell er Storvigelen på 1561 m.o.h. Toppen ligger lengst nord i Femundsmarka nasjonalpark.
I disse høyereliggende områdene består fjellgrunnen av gneis og granitt, mens sparagmitt dominerer rundt Femunden. I resten av kommunen er det mest fyllitt i berggrunnen, men enkelte steder er den gjennomsatt med gabbro og andre magmatiske bergarter.
I grensesonen mellom fyllitten og magmabergartene opptrer kobberkis. Det er dette som har gitt grunnlaget for gruvesamfunnet og byen Røros.
Den gamle gruveklokka på Røros.
Bergstaden vokser frem
Året 1644 ble det som regnes som startåret for Røros Kobberverk. Da fikk Lorentz Lossius mutingsbrev på en forekomst av kobbermalm i Rauhåmmåren, ca en mil øst for der Røros ligger i dag. Prøvedrift ble startet, men oppgitt etter kort tid.
Men Lossius ga seg ikke, og skjerpet videre i fjellet Storvola, noen kilometer lengre nord. Bonden og reinjegeren Hans Olsen Aasen hadde pekt ut området, og her fant Lossius en rik forekomst.
Han fikk på nytt mutingsbrev, og i 1645 etablerte han bergverket som ble til Røros Kobberverk. I 1646 ble den første smeltehytta bygget ved Hitterelva, rundt ni kilometer sørvest for funngruva.
Vinter i Sleggveien, Røros.
Rundt smeltehytta vokste etter hvert bebyggelsen, og bergstaden tok form. Byen fikk først navnet Røraas, men det ble endret til Røros på slutten av 1800-tallet.
Gruvedrifta gikk sin gang frem til kobberverket ble nedlagt i 1977. Da var ikke driften lenger lønnsom, men da hadde Røros Kobberverk vært et av Norges mest betydningsfulle bergverk i 333 år.
Mye av det gamle preget er bevart på Røros. Helt fra 1920-tallet har Riksantikvaren jobbet målbevisst for å bevare sentrale deler av miljøet. En rekke enkeltbygg og anlegg ble gradvis fredet, frem til at hele bykjernen nå er vernet.
Ved Sleggveien, Røros.
Vernet inkluderer barokkirken fra 1784, som også kalles “Bergstaden Ziir”. Den er en av få steinbygninger på Røros, og med 1800 sitteplasser er den en av Norges største kirker.
Også slagghaugene og den nærliggende arbeiderbebyggelsen er fredet. De gamle trehusene i Sleggveien er kanskje selve erkeeksempelet på denne bebyggelsen.
I 1980 ble Bergstaden oppført på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv Tretti år senere ble verdensarvområdet utvidet for å omfatte en større del av den såkalte «cirkumferensen», det vil si omkringliggende bygder som ble påvirket av kobberverkets drift.
I Kjerkgata på Røros.
Røros Kobberverks historie
Den første funngruva i Storvola fikk etter hvert navnet Storwartz gruve, og senere ble den til Gamle Storwartz da en ny gruve åpnet like ved i 1708.
Verket fikk helt fra begynnelsen omfattende privilegier. Det viktigste var utvilsomt circumferensretten. Det betød at innenfor en sirkel med radius på drøyt fire mil rundt funngruva, hadde kobberverket fortrinnsrett til å utnytte mineraler, skog og vassdrag i gruvedriften.
Statsallmenningene kunne verket bruke uten kostnad, mens for private skoger måtte det betales en godtgjørelse. Kongen skulle ha ti prosent av kobberproduksjonen i skatt. Bøndene var på sin side forpliktet til transport og brenning av trekull mot betaling.
Ved Gamle Storwartz gruve, Rørosvidda.
Gruvedriften førte til et enormt behov for ved. Fyrsetting var den mest brukte brytningsmåten i gruvene før krutt kom i bruk på 1700-tallet. Det gikk også mye ved til fjerning av svovel fra malmen, såkalt røsting. I tillegg ble det brukt mye trekull til smelting og raffinering av kobber.
Rørosbanen sto ferdig i 1877, og omtrent samtidig tok verket i bruk koks til smelting. Det ble dermed slutt på kullbrenning, og også hestetransport av kull og proviant forsvant som følge av jernbanen og koksimporten. Taubaner tok over for bøndenes malmkjøring rundt 1900.
Ved Nye Storwartz gruve, Rørosvidda.
I over 200 år var smelteprosesen omtrent den samme, frem til smeltehytta på Røros tok i bruk den såkalte bessemerprosessen i 1887. Før dette ble kobberet støpt i runde plater, mens etter 1887 var det kobberbarrer som gjaldt. I alle fall frem til smeltehytta ble rammet av brann i 1953.
Ved Nye Storwartz gruve ble det bygget et flotasjonsverk i 1926. Her produserte man kobberkonsentrat med omtrent 25 prosent kobber. Etter at smeltehytta brant ble produktene fraktet til Boliden i Sverige for smelting.
Kobberverket hadde totalt ti smeltehytter innenfor circumferensen, og tre utenfor. Smeltehytta på Røros var den viktigste, mens de fleste andre kun var i drift i kortere perioder.
Taubane ved Nye Storwartz gruve, Rørosvidda.
Kobberverkets drift ga store konsekvenser for natur og miljø rundt Røros. Allerede etter 35 års drift var all skog nærmere enn 25 km fra Røroshytta hogd. På begynnelsen av 1700-tallet var skogene så uthogd at man måtte skaffe det meste av trekull og ved utenfor circumferensen.
Som følge av all forbrenningen ble det også store lokale problemer med luftforurensning. Dette begrenset også gjenveksten i skogene rundt Røros.
I 1977 var gruvedriften over, og Røros Kobberverk erklærte seg konkurs. På det 333 år lange industrieventyret var det produsert mer enn 118 000 tonn kobber og 525 000 tonn svovelkis ved verket.
Gammel bolt ved Christianus Sextus gruve, Røros.
To store gruvefelt
To store gruvefelt dominerte produksjonen ved kobberverket. Storwartzfeltet ligger øst for Røros, og omfatter den første funngruva, Gamle Storwartz fra 1645. Nye Storwartz ligger som nevnt like ved, den ble oppdaget i 1708.
Dette var den rikeste gruva ved Røros Kobberverk, og den har alene levert 40 000 tonn kobber. Andre gruver i feltet inkluderte Hestkletten, Myrgruva, Christianus Qvintus, Nyberget, Gamle Solskinnet, Nye Solskinnet og Olavsgruva. Til sammen har hele Storwartzfeltet produsert rundt 65 000 tonn kobber.
Nordgruvefeltet er det andre store gruveområdet ved Røros, og det ligger noen kilometer nordvest for byen. Feltet omfatter bl.a. Arvedals gruve fra 1657, og Kongens gruve som kom i drift i 1736. Lenger vest ligger Rødalen gruve som ble drevet først på 1900-tallet.
Muggruva ligger vest for Rugldalen og ble satt i drift rundt 1770, mens Lergruvbakken (1973–1977) var den siste gruva som ble drevet av Røros Kobberverk. Til sammen har Nordgruvefeltet levert om lag 53 000 tonn kobber.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros.
Christianus Sextus gruve
Vi skal se nærmere på en annen gruve i Nordgruvefeltet. Sammen med kompis Lars Henriksen er jeg på tur hit en grå septemberdag. Perfekt vær til å fotografere gamle gruveminner.
Et par kilometer nordøst for Kongens gruve ble det i 1723 funnet kobber på sørsiden av Storkletten, like øst for Orvsjøen. Gruva som ble anlagt der fikk først navnet Sandtjernan gruve. Senere ble det endret til Christianus Sextus gruve, etter kong Christian VI (1699-1746) av Danmark.
I begynnelsen var det var kamp om finnerretten til denne gruva. Fjellbonden Peder Monsen Rugelsjøen mente retten var hans, mens organisten i Røroskirken, Mathias Volqvartz Brun, mente at han hadde finnerretten på sin side. Til slutt var det Røros Kobberverk som trakk det lengste strået.
Ruin av taubanestasjon ved Christianus Sextus gruve, Røros.
Christianus Sextus ble hovedsakelig drevet over to perioder mellom 1723 og 1940. Gruva ble først drevet frem til 1763, så ble den liggende brakk i mer enn hundre år.
Da Rørosbanen ble etablert i 1877, åpnet det seg nye muligheter for eksport av svovelkis. Driften ved Kongens gruve tok seg kraftig opp utover 1880-tallet, og det ble bygget en jernbane fra Arvedal gruve til Tyvold stasjon på Rørosbanen.
Samtidig gjorde man nye undersøkelser ved Sextus, og en ny malmgang inntil 5 m tykk ble oppdaget og boret opp. Gruvedriften ble gjenopptatt i 1891, med 60 mann i arbeid.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros.
Gruvearbeider Falkberget
En av de mest kjente arbeiderne som var med fra starten på denne driftsperioden, var forfatteren Johan Falkberget (1879-1967). I 1891 var han 12 år gammel, og jobbet som vaskergutt ved gruva. Den jobben besto i å skylle malmen med vann for at kisen skulle synes bedre.
Senere steg Falkberget i gradene, og jobbet som gruvearbeider frem til 1906. Han skrev senere romantrilogien “Christianus Sextus” med handling fra gruvemiljøet på Røros.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros.
I 1907 ble det funnet en ny og lovende malmgang. Den lå et nivå under den man fant noen år tidligere, og en ny sjakt ble åpnet i 1914. Senere fikk gruva strøm, og det ble bygget en 600 meter lang taubane ned til Arvedals gruve.
I 1910 ble jernbanen fra Arvedal erstattet av taubane til Harborg stasjon. Den gikk via Christianus Sextus gruve, og var i drift helt til Nordgruvefeltet ble nedlagt i sin helhet i 1945. Siste drift ved Sextus var i 1940. Da hadde det blitt tatt ut totalt 250 000 tonn masse, fordelt på 120 000 tonn smeltemalm og 130 000 tonn kis.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros.
På tur til gruva under Storkletten
Christianus Sextus gruve ble forlatt slik den var da driften opphørte, men alle gruveåpningene med unntak av sjakta fra 1914 er fylt igjen. En del av bygningene ble nedbrent på 1970-tallet.
Men taubanebygget står ennå, om enn i sterkt forfall. Det er nærmest et skjelett, men danner et svært fotogent kulturminne fra gruvedriften ved Røros.
For å komme hit er det lettest å kjøre til Arvedals gruve, men jeg anbefaler å fortsette til fots på den humpete og steinete veien frem til Sextus. Vi forsøkte å kjøre den med vanlig personbil, men det smalt fælt i understellet, så vi ga fort opp.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros. Arevdals gruve i bakgrunnen.
Det er snaut to kilometer å gå, og det er lett vandring langs veien i det fine fjellskogsterrenget. Vel fremme får du en egen følelse for historien ved å gå her blant gruvetipper og bygningsrester.
Fotomotiver var det i alle fall ikke vanskelig å finne, og vi hadde en flott dag her oppe. Det var nesten så vi kunne høre hjulene på malmvognene gnisse mot den gamle skinnegangen som ennå ligger her.
Ved Christianus Sextus gruve, Røros.
Kilder:
Jo Stokkan, Morten O. Haugen – Røros, Store Norske Leksikon (hentet 03.05.2024).
Øyvind Gvein, Arne Indseth – Røros Kobberverk, Store Norske Leksikon (hentet 03.05.2024).
Christianus Sextus, Wikipedia (hentet 03.05.2024).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.10.2014. Sist oppdatert 12.05.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
