Vi skal til Jotunheimen igjen. Vårt høyestliggende fjellområde med en skog av tinder og topper over 2000 meter har en stor tiltrekking på undertegnede. Denne gangen går turen til Leirdalen og Leirvassbu, sentralt i fjellområdet.
Jotnenes hjem
Jotunheimen er vårt høyestliggende og mest alpine fjellområder. Det ligger sentralt i Sør-Norge, mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør, og Sogn i vest. Området rommer de høyeste fjellene i Norge og Nord-Europa, og alle norske topper over 2300 m.o.h. ligger her.
Galdhøpiggen er kjent for de fleste som vårt høyeste fjell på 2469 m.o.h., og toppen ligger i Galdhøpiggmassivet mellom dalførene Leirdalen, Visdalen og Bøverdalen. Øst for Visdalen ligger Glittertinden på 2451 m.o.h., Norges nest høyeste fjell.
I vest ligger alpelandskapet i Hurrungane. Her troner Store Skagastølstind som vår tredje høyeste topp med sine 2405 m.o.h. Fjellet krever klatring med sikring for at man skal komme trygt opp og ned igjen, og det tiltrekker seg naturlig nok fjellklatrere fra fjern og nær.
Morgen ved Steet nær Leirdalen, Jotunheimen.
Jotunheimen dekker omtrent 3500 km², men grensene for hva som hører med til fjellområdet er ikke helt skarpe. Men i 1980 ble Jotunheimen nasjonalpark opprettet med helt klare grenser, og den dekker 1151 km². Nasjonalparken omfatter alle de høyeste fjellpartiene, og flere av dalførene og de store innsjøene i Jotunheimen.
Geologisk er Jotunheimen en del av den kaledonske fjellkjeden. Fjellene er bygget opp av et såkalt skvyedekke av magmatiske bergarter som gabbro. Disse ble skjøvet fra nordvest over underliggende sedimentære bergarter.
De sedimentære bergartene består for det meste av fyllitt, som er omdannede leirskifere fra kaledonsk tid. Disse dukker opp mange steder i Jotunheimens utkanter, som i Sjodalen og på Sognefjellet. I tillegg finnes flere forekomster av jernrik olivinstein. Når den forvitrer, dannes en rustrød farge som har gitt opphav til mange stedsnavn i Jotunheimen som begynner med rau.
Det var dikteren Aasmund Olavsson Vinje som i 1862 kom opp med navnet Jotunheimen, etter jotnene i norrøn mytologi. Han hadde ferdes mye i fjellene tidlig på 1860-tallet, er bl.a. kjent for boken “Ferdaminni fraa Sumaren 1860”.
Sokse sett fra Leirdalen, Jotunheimen.
Leirdalen
En av de viktigste innfallsportene til Jotunheimen fra nord er Leirdalen. Den strekker seg ca 25 km fra Leirmoen i Bøverdalen, til Leirvatnet på 1400 m.o.h. Ved Ytterdalssætre, omtrent ei mil fra Leirmoen, danner enorme fjell på hver side en mektig portal. Det er Loftet (2170 m.o.h.) i vest, og Dumhøe (2182 m.o.h.) i øst.
Videre reiser det seg et rikt utvalg av våre høyeste fjell på begge sider av Leirdalen. Smørstabbtindan når 2222 m.o.h. på toppen av Storebjørn i vest, mens selveste Galdhøpiggen troner høyest i fjellmassivet øst for dalen. Her ligger også Skardstinden, Norges femte høyeste fjell med 2374 m.o.h. Skagsnebb er et annet markant fjell ved Leirdalen.
Gjennom dalføret renner Leira, en sterkt brepåvirket elv. Aktive “sandurer” eller deltaområder, der elva hyppig forandrer løp, ligger som perler på en snor nedover dalen. Den nederste og største av disse er Dalasanden ved Ytterdalssætre.
Ved Leira i Leirdalen, Jotunheimen.
Brepåvirkningen i vassdraget kommer fra isbreer i både øst og vest. Nordre og Søndre Illåbreen dreneres fra østsiden av dalen, og Illåe møter Leira ved Geitsætre. Fra vest kommer en rekke mindre breelver fra Bjørnbreen, Storbreen, Veslbreen og Hurrbreen. Elva fra sistnevnte har det klingende navnet Hurra.
Leirdalen er ikke en del av Jotunheimen nasjonalpark. Det har antakelig å gjøre med at dalen er brukt til beite for både storfe og småfe, og at bilvei og strømlinje opp til Leirvassbu går gjennom den i sin helhet. Det er bompenger å betale for kjøring fra Ytterdalssætre, 150 kr i 2025.
På fjellski i Leirdalen, Jotunheimen.
Påskestemning de luxe
Jeg ankommer Leirdalen en mandag i uka før påske. Det er dermed ikke så mye trafikk, til tross for at været viser seg fra sin aller, aller beste side. Sola stråler fra skyfri himmel, og det er ikke trekk i lufta i det hele tatt.
Veien er brøytet opp til Sletthamn, der det er parkering. Vi er ca seks kilometer fra Leirvassbu, og må ta skiene fatt. Det vil si, man kan få transport med beltebil opp til turisthytta om man ønsker det.
I dette været ser jeg imidlertid ingen grunn til det. Leirdalen er svært vakker, med de imponerende tindene som pryder omgivelsene. Parkeringen er omtrent halvfull da jeg legger i vei oppover Leirdalsvegen, som er fast og fin etter beltebil og scooter-transporten.
Geite i Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Stigningen er moderat til lett hele veien, og det er en fryd å gå oppover dalen på fjellskiene. Skareføre gjør det lett å ferdes over alt i dalen, og jeg ser flere topptur-entusiaster på vei ut i fjelleventyret.
Selv tar jeg det med ro, og nyter stillheten og landskapet. Å finne fotomotiver her er ikke særlig utfordrende. Det byr seg fram oppover hele strekningen, til jeg er fremme på Leirvassbu ved fem-tida på ettermiddagen. Jeg har booket et rom på turisthytta, og har ingen planer om noen topptur.
Kveld ved Leirvassbu, Jotunheimen.
Leirvassbu
Leirvassbu ligger ved Leirvatnet, øverst i Leirdalen. Turisthytta ligger der fire dalfører møtes: Leirdalen fra nord, Visdalen fra øst, Storådalen fra sør, og Gravdalen fra vest. Her er med andre ord alle muligheter til å utforske et av de flotteste fjellområdene vi har.
Etter en fottur fra Skogadalsbøen til Yttersdalssætre skrev fjellpioneren Emanuel Mohn følgende i DNT’s årbok for 1873:
“Hvor vi ønskede, at der skulde have ligget en hytte et eller andet sted nede ved Leirvatn! Det burde i grunden ligge en hytte her. Leirvatn kan betragtes som knudepunkt for ikke færre enn fire jotundale, som alle have de interessanteste fjeldpartier at fremvise, og i dem alle er det langt fra hus til hus. Der er Leirdalen, Visdalen med Kirkeglupet, Store Ådalen og Gravdalen. Det forstår sig, man kan altid nå frem, når man vil lægge ordentlig ivei. Men hvad moro er der bare at kile på for at nå i hus, når man har så meget livsaligt at se på?”
Mot Kyrkja, Jotunheimen.
Mohn foreslår altså at Den Norske Turistforening setter opp en enkel steinbu ved Leirvatnet. Den bør ha fire til seks sengeplasser, ildsted og noen få redskaper, slik at reisefølger kan klare en overnatting også i denne delen av Jotunheimen.
Saksbehandlingen gikk nok fortere den gangen enn i dag, for i samme årbok foreslår foreningens direksjon og avsette 25 spesiedaler til bygging av steinbu ved Leirvatnet. Planen var å sette opp steinbua allerede sommeren 1874, men på grunn av for mye snø ble det utsatt til året etter. Men fra 1875 kunne Emanuel Mohn konstatere at forslaget hans var tatt til følge.
Etter hvert økte trafikken av fjelvandrere i Jotunheimen, og de ønsket å se mer av fjellheimen enn bare områdene ved Gjende og Tyin der DNT hadde sine største hytter. Steinbua ved Leirvatnet ble derfor fort for liten.
Kveldssol på Visbreatinden, Jotunheimen.
Amund Elveseter var en av eierne på Ytterdalssætre, og så behov for å flytte sitt losjihus fra setra og lengre opp i Leirdalen. Han fikk støtte fra DNT, og i 1887 kunne han sammen med kona Anne ta imot gjester ved Sletthamn, seks kilometer fra Leirvatnet.
Hytta ved Sletthamn ble raskt populær, og kjente fjellvandrere som Carl Hall og Yngvar Nielsen benyttet tilbudet. Men hytta sto dessverre ikke så lenge. Den ble tatt av snøskred i 1904, og Amund Elveseter døde samme år.
Sønnen Rasmus hadde imidlertid drevet hytta ved Sletthamn i flere år, og ville ikke gi opp. Han flyttet turisthytta opp til Leirvatnet, og i 1906 sto den klar ved siden av den gamle steinbua fra 1875.
Som for de fleste turisthytter er historien ved Leirvassbu også preget av utvidelser og ombygginger. I dag har hytta full hotellstandard med matservering. Den er den høyestliggende av turisthytter i denne kategorien, og drives av DNT Oslo og Omegn.
Kyrkja ruver over Kyrkjeglupen, Jotunheimen.
Stillhet i Kyrkjeglupen
Jeg har ingen planer om å bruke mye tid inne på Leirvassbu når et slikt aprilvær velsigner fjellheimen. Jeg skifter til litt varmere klær før jeg går ut og spenner på meg skiene igjen. Jeg forventer at det blir kjøligere mot kvelden.
Det er vanskelig å tenke seg et bedre utgangspunkt for toppturer enn Leirvassbu. Hytta er helt omringet av 2000-meterstopper. Den karakteristiske Kyrkja (2032 m.o.h.) ruver på den andre siden av Leirvatnet, og er nesten et must for besøkende på Leirvassbu.
Men jeg har ingen planer om noen topptur, denne turen handler om ro og hvile i en hverdag der mye skjer. Da er en kort og rolig tur inn til Kyrkjeglupen perfekt.
Jeg følger kvisteløypa mellom Leirvassbu og Spiterstulen, den går tvers over det snø- og isdekte Leirvatnet. Kyrkja ruver midt i mot som en skjev pyramide, men toppen endrer karakter etter hvert som jeg nærmer meg målet for denne lille utflukten.
Kveldssol på Vestre Høgvagltinden, Jotunheimen.
Kyrkjeglupen er et lavt skar mellom Tverrbytthornet og Kyrkja. Det er bare 50-60 høydemeter opp fra Leirvatnet, og jeg følger fortsatt kvisteløypa som går gjennom skaret. Det ligger noen små tjern i skaret, og ved ett av dem bøyer jeg av løypa, og går opp på en slak haug.
Her blir løypa ute av syne, og jeg står med ett på urørt snø. Det er nettopp det jeg leter etter, og herfra har Kyrkja fått karakter av et kvasst spir. Jeg finner noen fine linjer i snødekket som forgrunn til fotomotivene, så er det bare å vente.
Jeg står der i skaret i over to timer, mens sola sakte daler på horisonten i vest. Det er dørgende stille, og ikke et eneste trekk i lufta. Jeg tenker først at jeg bør gå en tur gjennom hele skaret mens jeg venter på det riktige kveldslyset, men det er en så skjellsettende opplevelse med den totale stillheten at jeg blir stående.
Kveld i Kyrkjeglupen, Jotunheimen.
Jeg skal ikke komme til å angre på det. Fotograferingen blir litt mer i stil med naturfotografen Bård Løkens tilnærming, ved å bruke lang tid på samme sted og motiv. Jeg hadde gleden av å være med ham på tur noen uker tidligere, og fikk se det i praksis.
Jeg står der på haugen i Kyrkjeglupen mens lyset stadig skifter rundt meg. Det er noen tynne flak av skyer i vest, som skaper fine spotlyssteminger på fjelltoppene i øst. Kyrkja er hovedmotivet, men jeg får fine bilder av Visbreatinden, Semelholstinden og Smørstabbtindan.
De siste solstrålene fader ut fra fjellene rundt 19.40, og en drøy halvtime senere er jeg tilbake ved Leirvassbu. Etter en flott fjellopplevelse rikere er det godt å ta en dusj og legge seg i en ferdig oppredd seng.
Morgenlys på Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Morgenlys over Smørstabbtindan
Med en tidlig kveld i forkant, er det ikke noe problem å stå opp tidlig. Jeg er ute av Leirvassbu kl 05.00, og det er på med skiene med en gang. Det er det magiske morgenlyset jeg nok en gang vil forsøke å fange med kameraet.
I motsetning til dagen før, er det nå nedoverbakke på programmet. Det tar bare drøyt tjue minutter å skli ned til Storflye, der jeg får panoramautsikt mot Stetinden, Storebjørn og Geite.
Det er ganske mørkt, men en gryende alpeglød har begynt å vise seg på toppene i vest. Her ved Storflye gjentar jeg suksessen fra kvelden før, og står på samme sted i halvannen time.
Igjen er det stillhet som dominerer. Bare litt “knegging” fra fjellrypa kan høres over den vide flya. Jeg fotograferer det blendende vakre fjellandskapet mens dagen sakte gryr, og lyset endrer seg.
Alpeglød på Storebjørn, Jotunheimen.
De første solstrålene treffer Storebjørn, og og etter hvert kommer det til de andre toppene i Smørstabbtindan. Enda en gang blir jeg vitne til en soloppgang i fjellheimen, med fotomulighetene det fører med seg.
Det skal lønne seg å stå opp om morran, var det en politiker som en gang sa. Det er i alle fall sant i denne sammenhengen, selv om det ikke var dette han mente.
Jeg er tilbake ved bilen på Sletthamn ved halv åtte-tida. Derfra går turen tilbake over Valdresflya, ned Begnadalen og hjem til Ulefoss. Opplevelsene var vel verdt kjøreturen.
Morgensol på Geite i Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Kilder:
Geir Thorsnæs, Svein Askheim – Jotunheimen, Store Norske Leksikon (hentet 15.04.2025).
Per Roger Lauritzen – Hyttene i Jotunheimen, Boksenteret A/S 1987.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 16.04.2025. Sist oppdatert 16.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
