Det er lite som gir meg mer sinnsro enn å følge en bekk der den renner gjennom et naturlandskap. Spenningen er den samme om bekken sildrer gjennom fjellterreng eller skog: Hva finnes rundt neste sving?
Vann av renhet
“Vann i Norge, vann i renhet”. Det skrev Nordahl Grieg i diktet “Vand”, utgitt i diktsamlingen “Norge i våre hjerter” fra 1929. Forfatteren var aviskorrespondent i Kina mot slutten av 1920-årene, og skrev diktet i ren hjemlengsel. Du kan lese hele diktet lengre ned i artikkelen.
Vi i Norge er velsignet med mye vann. Lavtrykkene kommer ofte og hardt inn fra havet i vest, og skyene tømmer sine tyngende dråper over norske fjell og skoger. Det regner mye i store deler av landet vårt.
Regnvannet sildrer ned langs gråsprengte bergknatter og brune trestammer. Det samles og blir til bekker og elver, og søker alltid tilbake til havet det kom fra. På veien skapes magi.
Alle levende vesener er knyttet til vann, ingenting kan overleve uten. Vi mennesker dras mot vann fra vi er små. Et lite barn trekkes mot sølepytten som det bare må hoppe oppi. Nysgjerrigheten vekkes, hva skjer når føttene plasker i sølevannet?
Større barn finner kanskje bekker hvor de bygger demninger eller lager vannhjul, i alle fall gjorde vi det når jeg vokste opp. Som voksen og glad i naturen ligger fortsatt utforskertrangen der. Hva finnes rundt neste sving?
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Følg bekken
Når jeg går i naturen har jeg som oftest et mål for turen. Det kan være en fjelltopp, en fin foss eller bare et idyllisk sted jeg har sett på et bilde noen andre har tatt.
Men noen ganger har jeg bare funnet en bekk på kartet, og sjekket på flyfoto om naturen langs den ser noenlunde intakt ut. Finner jeg noen fossefall i bekken, blir den enda mer interessant.
Jeg bruker ofte bekker og små fosser som forgrunn i landskapsbildene jeg tar. Det blir aldri feil når slørete vannkaskader leder blikket mot en spektakulær natur lenger bak. Andre ganger er det bekken i seg selv som er hovedmotivet.
De aller fleste nordmenn har en eller annen skog i nærmiljøet sitt, og ofte renner det bekker i den også. Å følge en skogsbekk gjennom gammel og naturlig skog er noe av det jeg liker aller best som naturfotograf.
Fotomotiver er sjelden vanskelige å finne i slik natur, det bekken danner små fosser mellom mosegrodde steiner og gamle grantrær.
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Skogsnatur ved Lågendalen
Et slikt skogsmiljø som jeg nettopp beskrev, fant jeg på skogsheia mellom Lågendalen og Andebu i det tidligere Vestfold fylke. En liten bekk på kartet fanget oppmerksomheten, den så ut til å renne gjennom tett skog før den munnet ut i et lite tjern.
Denne bekken ville være et passende mål for en nærtur, og jeg tok med kjæresten på skogstur en fuktig desembersøndag.
Skogen skuffet ikke. Den var nok ikke urgammel, men hadde et naturlig preg med tepper av grønn mose langs den vesle bekken. Flere gamle grantrær hadde falt av seg selv, og lå på kryss og tvers i skogsmiljøet.
Vi trengte ikke følge bekken så langt før fotomotiver i fleng åpenbarte seg. En gammel robåt lå inne mellom trestammene, og bekken rant ned bakkene i mange små fossefall og stryk.
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Den er noe grunnleggende i oss, denne utforskertrangen. Noen har den kanskje mer tydelig enn andre, men jeg tror den ligger et sted dypt inne i oss, alle som én. For meg finnes det lite som er mer mentalt avslappende enn å følge en slik skogsbekk.
Undringen over hva som gjemmer seg bak den neste grana eller bakkekanten, den kan jeg ikke forestille meg å leve uten.
Dette er en av mange grunner til at jeg aldri vil finne på å flytte fra Norge. Ren og urørt natur med kaldt og friskt vann vil alltid kalle meg tilbake. Akkurat som dikteren som langt hjemmefra skrev diktet “Vand” på slutten av 1920-tallet. Jeg lar Nordahl Grieg få siste ord.
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
“Vand”
Solen kaster sig mot jorden,
som en drægtig tigerinde
sprunget ut av rummets jungel,
glefsende mot blod i blinde.
Kvalt i dyrefavnens kvalme,
grusomt klæbet fast til dypet,
under lyset, under stanken,
under havnens tunge byrder,
kravler langsomt menskekrypet.
Hør, hvor kuli-sangen raller!
Som et stønn av blod og svette
gisper det fra dokk og kai.
Det er sommer i Shanghai.
Gin and bitter, gin and bitter!
Det er tætt med folk i baren.
Langsmed skrankens rop og latter
glimter, gliser drikk ved drikk.
Sprængte uer-øine svømmer
tunge i den hete disen,
stanser ved det dugg-grå glasset,
gin and bitter, boy – be quick!
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Vi har satt oss, borti mørket.
Landsmænd er vi, møtt herute.
Jeg skal reise. Han skal bli.
Han skal bli igjen med savnet,
mens han ser en andens øine
alt få lys av Norges blåner . . .
Lucky devil, det er De.
Joda! Det er bra herute,
ponier og bil og boyer,
altid plenty med halloi!
Det er bare denne længslen,
den en aldrig kan få kverket,
bring en gin and bitter, boy.
Vet De hvad jeg længter efter,
det som bare er at le av,
det jeg ofret år av livet,
for at få om det gikk an.
Det jeg tænker på om dagen,
det jeg griner for om natten,
det er vand!
Skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Vand som rinder, vand som risler,
vand om våren, vand om høsten …
Kan De fatte dette mand?
Ikke slikt som her i Østen,
med sin råtne, gule snerke,
drivende av daue rotter,
som en stinkende kloak.
Jeg kom fort på hospitalet
engang da jeg lot det skure
ikke årket mer, og drakk.
Vand i Norge, vand i renhet, –
hvor en lægger sig og drikker,
det er dét jeg tænker på.
Kanske regner det så sakte.
Lyden siver ned i bækken,
mellem bjerkene og lyngen.
Kanske ligger skodden grå.
Mose ved skogsbekk nær Lågendalen, Larvik.
Dette er det som jeg drømmer:
At jeg ligger der og slubrer.
Over begge haandledd strømmer
vandet fossende og kallt.
Nævene har tak mot bunden,
steinen gnures ind i kjødet,
dette harde, svale presset. –
Jeg kan se og føle alt.
Boy, din slubbert! Gin and bitter –
Husker De hvordan det smaker,
susende i stryk fra bræen,
men med saft av kratt og kjærr …
Brune røtter, nakne gråstein
sender med sin smak i farten –
kræklinglyng og tyttebær!
Alt er med i iskall renhet!
Hele vidden, hele luften
fosser vildt og stridt mot kjæften,
evig over al forstand.
Risler, fosser . . . . Drikk, la være!
Bækken er der, er der, er der.
Jeg er sjuk av alt herute.
Herre Jesus – gi mig vand!
Nordahl Grieg, 1929.
Skogstjern nær Lågendalen, Larvik.
Kilder
Nordahl Grieg: Vand fra Norge i våre hjerter, Gyldendal 1929.
Nordahl Grieg, Wikipedia.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 12.05.2021. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
