Varangerhalvøya utgjør den nord-østlige delen av Finnmark. Sett ovenfra er halvøya formet som en stor fot ut mot det iskalde Barentshavet. Landskapet gir mening til ordet “øde”, men samtidig er det storslagent og vakkert her.
Storslagen ødemark
Stort, vidt, barskt og øde. Alle ordene beskriver Varangerhalvøya i Øst-Finnmark godt. Beliggenheten mot Barentshavet i nord og øst gjør landskapet værhardt. Her finnes ingen Golfstrøm som bringer varmere havvann fra sydlige strøk til den karrige kysten.
Varangerhalvøya ligger mellom Tanafjorden i vest, Varangerfjorden i sør, og det kalde Barentshavet i nord og øst. Kysten mot nord og vest domineres av bratte, forrevne klipper, mens den mot øst og sør har et “mildere” terreng. Det store innlandet er preget av golde fjellvidder og høydedrag med sparsom vegetasjon og store områder med blokkmark og steinur. De høyeste fjellene er Stangenestind på 724 m.o.h. ved Austertana lengst vest på halvøya, og Skipskjølen sentralt plassert på vidda når 633 m.o.h.
Veidnes ved Kongsfjorden, Varangerhalvøya.
Kystkommunene Berlevåg, Båtsfjord, Vardø og Vadsø ligger i sin helhet på Varangerhalvøya. I tillegg ligger deler av Nesseby og Tana på halvøya. Vadsø er største by og administrasjonssenter i det tidligere Finnmark fylke, mens Vardø er byen som ligger nesten så langt øst man kan komme i Norge. Vårt østligste fastlandspunkt er Kibergneset, like sør for byen. Til sammen bor rundt 11500 mennesker på Varangerhalvøya.
Vi har besøkt området flere ganger, sist i 2018 på en november-tur ved Barentshavet. Denne gangen er det områdene i vest og nord på Varangerhalvøya som skal utforskes, og turen går en vakker vinterdag i slutten av februar.
Vintermorgen ved Tana bru.
Langs Tana
Fylkesvei 890 blir sentral på vår vintertur over Varangerhalvøya denne gangen. Veien går fra Tana bru til Berlevåg, som ligger ytterst mot storhavet, nordvest på halvøya. Strekningen er på 135 km, og veien går gjennom et storslått og variert landskap.
Fra Tana bru går ferden først langs Tana, eller Deatnu, som elva heter på samisk. Den er Norges nest lengste elv med 361 km (medregnet Karásjohka øverst i vassdraget). Tana er varig vernet, og et av våre beste laksevassdrag.
Elg krysser Tanamunningen.
Veien følger elva i nesten 40 kilometer, helt ut til Tanamunningen, der elva møter Tanafjorden. Her finner vi Tanamunningen naturreservat. Det ble opprettet i 1991 for å ta vare på det store og særpregede deltaområdet som Tanaelva har skapt.
Hvert år bringer vårflommen i Tana med seg enorme mengder løsmasser som avsettes i sandbankene ned mot elvemunningen. Her ute er elva to kilometer bred, og elvesystemet er stadig, naturlig endring. Tanamunningen er det største deltaområdet i Norge uten større tekniske inngrep.
I 2002 fikk reservatet status som Ramsar-område gitt betydningen det har for trekkfugler. Området omfatter dessuten Nord-Norges største sammenhengende strandenger og en interessant elvestrandvegetasjon.
Vinterlys på Kongsfjordfjellet.
Over Kongsfjordfjellet
Fra Tana fortsetter veien over Kongsfjordfjellet, med høyeste punkt på ca 320 m.o.h. Det er kanskje ikke så imponerende i seg selv, men så langt nord gir det en svært værutsatt veistrekning, spesielt vinterstid.
Fra Austertana går veien opp gjennom den lune Juladalen, bevokst med tett fjellbjørkeskog. Skogen slipper taket ved Riidoveadji, øverst i dalføret. Herfra bærer det raskt opp til det høyeste punktet. Morgensola møter meg over et tynt lag tåke, noe som gir en vakker vinterstemning i det jeg suser over vidda på godt isdekke.
Det er nesten helt stille oppe på fjellet på min tur, men slik er det ikke så ofte. Vinden får godt tak på den åpne vidda, så nå om vinteren kreves stor innsats for å holde veien åpen. Midt oppe på fjellet har Statens Vegvesen en brøytestasjon, den ligger ved krysset der fylkesvei 891 går videre mot Båtsfjord. Du kan få et innblikk i liv og virke for brøytemannskapene på Kongsfjordfjellet i NRK’s serie “Brøyt i vei”.
Jeg venter med avstikkeren til Båtsfjord, og fortsetter mot Berlevåg. Jeg stopper flere steder for å fotografere det storslåtte viddelandskapet. Noen kilometer fra brøytestasjonen står et et enkelt bjørketre alene ute på den store vidda. Det er som alt annet dekket av rim, og det gir et nydelig fotomotiv i det lave vinterlyset. Snakk om å trosse elementene!
Ved Kongsfjord Landhandel & Café, Kongsfjord.
Kongsfjord
Etter drøyt 25 km fra brøytestasjonen oppe på fjellet, kommer vi ned til Kongsfjord. Det lille fiskeværet ligger i ei beskyttet vik innerst i Kongsfjorden, og har rundt 30 fastboende. Stedet har slitt med fraflytting etter nedgangstidene på 1980-tallet, men Kongsfjord har fortsatt et fiskebruk i aktivitet.
Turistfiske etter sjølaks er også en viktig næringsvei her ute. Området har flere fuglefjell, og mange betaler for båtturer med naturopplevelser og fuglekikking ved disse.
Kongsfjord ble hverken bombet eller brent under andre verdenskrig, som et av få steder i Finnmark. Derfor finnes det flere bygninger her fra tida før 1940. Kongsfjord Landhandel & Café har fått Olavsrosa som en del av norsk kulturarv.
Bygningene daterer seg tilbake til rundt 1900, og er bygget etter russisk inspirasjon. Landhandelen har bevart sin autensitet, og serverer kaffe og vafler til turister og fastboende i sesongen.
Like ved Kongsfjord ligger Veidnes. Neset stikker langt ut i Kongsfjorden, og her ble det under krigen anlagt et stort kystbatteri. Det fikk navnet Heeres Küsten Batterie Kongsfjord 4/448, og hadde fem stk 15,5 cm kanoner med 17 km skuddrekkevidde.
Ved Sandfjorden, Berlevåg.
Vakre Sandfjorden
Omtrent midt mellom Kongsfjord og Berlevåg ligger Sandfjorden. Navnet deler den med ganske mange fjorder og bukter i Finnmark. Felles for alle er ei vakker sandstrand. Denne er ca en kilometer lang, og innenfor ligger en stor slette med lyngvegetasjon.
Bukta er omgitt av bratte og forrevne klipper, og Barentshavets bølger skyller inn over den lange sandstranda. Stedet er som selve inkarnasjonen av barskt, arktisk landskap. Snødekket og vinterlyset bare forsterker inntrykket.
I 1983 ble det opprettet et landskapsvernområde ved Sandfjorden. Flere kvartærgeologiske landskapselementer danner grunnlag for vernet. Sanddynelandskapet med aktive flyvesanddyner i bukta er sentralt, men også velutviklede raskjegler i sørsiden av Sandfjordfjellet er nevnt. Oppe på fjellet finnes dessuten et felt med frostmarkpolygoner.
Vegetasjonen er også spesiell. På sanddynene er det vegetasjonssonering fra glissen strandarve-forstrand, via lyse og grå dyner, til artsrik dynegrashei og flekker med erodert buestarr-dyne. På sandtangen ved elveutløpet er det østersurt-samfunn. Sandfjordelva er også rasteplass for måke- og andefugler.
Kjølnes fyr nær Berlevåg.
Kjølnes fyr
Litt øst for Berlevåg ligger Kjølnes fyr. Det er vårt nest nordligste fastlandsfyr, og det har vært fyr på stedet siden 1900. Det første fyret var ganske primitivt, men i 1918 ble et nytt hovedfyr tatt i bruk. Lykta var plassert i et drøyt 20 m høyt støpejernstårn.
Fyret ble etablert for å holde skipstrafikken klar av Nåleneset, like øst for fyret. I tillegg viste det vei til innseilingen mot havna i Berlevåg.
Under tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig, ble Kjølnes fyr lagt i ruiner. Det ble skutt med kanoner fra et tysk kystbatteri noen kilometer unna.
Etter krigen satte befolkningen opp en provisorisk lykt, men allerede i 1947 gikk man i gang med å bygge ny fyrststasjon. Den sto klar i 1949, og fyrlykta befinner seg nå 22 m over bakken i et firkantet og hvitmalt betongtårn. Fyret har en rekkevidde på 15 nautiske mil (ca 27 km).
I 1957 ble Kjølnes fyr koblet til strømnettet, og to år sener var veien mellom Berlevåg og Tana fullført. Dermed kunne fyret nås med bil, og den permanente bemanningen ble avviklet. Man gikk dermed over til turnusbemanning. Fyret ble automatisert i 1989.
Fargerik bebyggelse i Berlevåg.
Berlevåg
Så har vi kommet fram til Berlevåg. Kommunesenteret og fiskeværet ligger ytterst værhardt til, lengst nord på Varangerhalvøya. Som ellers i disse kystomådene, er det ingen skjærgård som tar imot de dundrende bølgene fra Nordishavet.
Men havna i Berlevåg er beskyttet av fire moloer, bygget i perioden mellom 1910 og 1970. Under en storstorm i 1959 ble en av de ytre moloene rasert. Etter det ble såkalte tetrapoder brukt som dekke i ny molo. Dette er firearmede betongelementer på 15-25 tonn som fletter seg mer i hverandre jo mer bølgene slår.
Berlevåg ble så og si utslettet mot slutten av andre verdenskrig. Stedet var det første tyskerne satte fyr på under tilbaketrekningen fra Finnmark. Det stod nesten ingenting igjen til de menneskene som klarte å unngå tvangsevakueringen ved å gjemme seg i huler og lignende rundt Berlevåg. Det eneste provisoriske huslyet de kunne finne, var båter de snudde opp ned.
Men Berlevåg ble gjenreist fra asken. En fargerik bebyggelse ligger konsentrert rundt havna. I dag bor ca 900 mennesker i kommunen, de aller fleste her i tettstedet hvor fiskeri er den primære næringsveien. Berlevåg ble landskjent i 2001, da filmen “Heftig og begeistret” gjorde stor suksess med Berlevåg mannssangforening.
Båtsfjord på Varangerhalvøya.
Båtsfjord
Vi forlater Berlevåg, og setter kursen tilbake langs fylkesvei 890. I krysset oppe på Kongsfjordfjellet, tar vi den tre mil lange avstikkeren til nabokommunen Båtsfjord. Tettstedet og kommunesenteret med samme navn ligger innerst i den 13 km lange Båtsfjorden, betydelig mer beskyttet mot storhavets krefter enn Berlevåg.
I motsetning til Berlevåg, ble Båtsfjord i stor grad spart for den tyske nedbrenningen i 1944-45. Til tross for at 27 hus ble ødelagt, var det ellers lite skader på stedet. Båtsfjord ble brukt som forsyningsbase for det befridde Finnmark etter tyskernes tilbaketrekning.
Båtsfjord kommune har rundt 2200 innbyggere, og alle bor i tettstedet innerst i Båtsfjorden. Fiskeri er den store næringsveien også her, men turisme skaper også arbeidsplasser. Båtturer til fuglefjellene på yttersida av Varangerhalvøya er populære.
Både Båtsfjord og Berlevåg har egne kortbane-flyplasser, og Hurtigruta anløper stedene hver dag. Veien over Båtsfjordfjellet er også en viktig livsnerve i samfunnet.
Med det er vårt besøk på Varangerhalvøya over for denne gangen, men vi kommer nok snart tilbake. Her er det mye vakker natur å utforske.
Fjellbjørk i Riidoveadji, Tana.
Kilder:
Svein Askheim – Varangerhalvøya, Store Norske Leksikon (hentet 15.03.2022).
Svein Askheim – Kongsfjord, Store Norske Leksikon (hentet 17.03.2022).
Kongsfjord, Wikipedia (hentet 17.03.2022).
Tanamunningen naturreservat, Wikipedia (hentet 17.03.2022).
Sandfjorden landskapsvernområde, Miljødirektoratet (hentet 18.03.2022).
Kjølnes fyr, Wikipedia (hentet 23.03.2022).
Berlevåg, Wikipedia (hentet 23.03.2022).
Båtsfjord, Wikipedia (hentet 24.03.2022).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 27.03.2022. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
