Lysrefleksjon er fotografiets grunnlag. Lys som treffer en overflate kastes tilbake med samme vinkel som det traff. Uten disse egenskapene hadde det bokstavelig talt sett mørkt ut. Det kan det være verdt å reflektere over.
Litt naturfag
Refleksjon er et tvetydig begrep. Vi skal ikke dvele ved menneskelig tankevirksomhet, men bokstavelig talt fokusere på den andre betydningen. Lysets refleksjon og brytning er grunnleggende fysikk, og er relativt enkelt å få oversikt over.
Refleksjon er det enkleste. En lysstråle som treffer en overflate, kastes tilbake i samme vinkel som det traff. Denne vinkelen ligger alltid ett eller annet sted mellom 0° og 90°. Hvor mye og hva slags lys som reflekteres, avhenger av stoffet som lysstrålen treffer.
Forskjellige stoffer har ulik evne til å absorbere lys, og det varierer også hvilke bølgelengder av lys som tas opp og hva som reflekteres. Det er derfor ulike stoffer har ulike farger.
Jettegryte på Tveitanodden, Vesterøya.
Det blir litt mer komplisert når vi kommer til lysbrytning. Du har sikkert lagt merke til at sugerøret får det som ser ut som en knekk når du stikker det ned i vann eller annen gjennomsiktig væske. Årsaken er at lys beveger seg litt saktere i vann enn i luft.
I lufta har lyset en hastighet på rundt 300 000 km pr sekund. I vann er hastigheten ca 3/4 av dette. Oppbremsingen får lyset til å skifte retning når det faller på skrå inn mot gjennomsiktige materialer som vann eller glass. Lyset spaltes i sine ulike fargekomponenter, noe som f.eks. forårsaker regnbuen.
Det vil føre for langt å gå i dybden på dette, men de spesielt interesserte finner god og lettlest informasjon om lysbrytning på NDLA, Nasjonal digital læringsarena.
Refleksjoner i vann på Tveitanodden, Vesterøya.
På Vesterøya
Det får være nok tid på skolebenken for nå. Vi tar heller turen ut i frisk februarluft, og drar ut i kystnaturen i Vestfold for å sjekke ut refleksjon i praksis.
Vesterøya er ei halvøy som strekker seg sørover fra Sandefjord by og ut mot Skagerrak. Det er ca ei mil fra byen og ut til Tveitanodden helt ytterst på halvøya. På vestsiden går Sandefjordsfjorden med skipstrafikken til og fra Sandefjord.
På østsiden ser vi over til Østerøya, som er adskilt fra Vesterøya av Mefjorden. De to halvøyene er omtrent like i størrelse og lengde.
Landskapet på Vesterøya varierer. De innerste delen er preget av boligområder og kulturlandskap, mens lenger ut overtar fritidsbebyggelse og lune strandområder. Lengst ute, der vind og bølger får hardere grep, ligger nakne og glattskurte svaberg.
Ytterst på Vesterøya ligger Folehavna og Tveitanodden. Her ligger restene av Folehavna fort, som ble bygget under andre verdenskrig. Senere ble det brukt som skolebatteri, før det ble nedlagt i 1993.
Refleksjoner i vann på Tveitanodden, Vesterøya.
Skuringsformer med vann
Det er nettopp til Tveitanodden og Folehavna vi tar turen. Foruten de gamle krigsminnene finner vi flotte skuringsformer og jettegryter her. De ble skapt under siste istid, og representerer naturens egne kunstverk.
Den rødbrune vestfoldgranitten er skulpturert og modellert av kjempeisens mektige krefter. Full av stein og grus har den fungert som et gigantisk sandpapir mot berggrunnen.
Jettegrytene har oppstått der vann under trykk har fått stein til å rotere mot grunnfjellet. Over tid har det boret seg ned, og skapte trillrunde gryter av varierende størrelse.
Mange av disse skuringsformene og jettegrytene er fylt med vann. Når sola skinner på berget langs kantene, oppstår vakre lysrefleksjoner på vannflatene. Det fineste lyset har du gjerne på morgenkvisten, og litt før sola går ned på kvelden. Lyset er varmere, og fargetonene blir gule, oransje og røde.
Gyldne refleksjoner i vann på Vesterøya.
Vi var ute på odden både morgen og kveld en vindfull februardag med frisk bris fra sørvest. Vinden førte til krusninger og små bølger på vannflatene i skuringsformene, noe som skapte mange interessante og abstrakte fotomotiv.
Til tross for at det var surt og kaldt, var det bare å la fantasien og kreativiteten utfolde seg så langt det gikk. Jeg finner stor glede i å fange slike motiv hvor form og farge er eneste fokus.
Det ble også tid til å fotografere mer tradisjonelle motiv med bølger mot et kystlandskap i kveldssol.Resultatet ble ikke så halvgærent, så vi kommer nok tilbake i jakten på flere fargerike bilder.
Vindfull kveld på Tveitanodden, Vesterøya.
Kilder:
Astrid Johansen, Kristin Bøhle: Lysbrytning, NDLA 2020 (hentet 14.02.2022).
Folehavna fort, Wikipedia (hentet 14.02.2022).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 14.02.2022. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
