Selv om Vestlandet har en unik og flott kystnatur, er det fjord og fjell som først dukker opp i bevisstheten hos de fleste når man tenker på landsdelen. Vi tar en roadtrip i spektakulært landskap.
Å Vestland, Vestland…
Sangen og diktet “Vestland, Vestland” av Tore Ørjasæter kan være en passende innledning til en roadtrip-artikkel fra Vestlandets fjord- og fjellverden. Diktet ble til i 1910, og beskriver “fagre fjell og fjord og tronge vik”. Turen går vestover.
Det norske Vestlandet består i dag av tre regioner eller fylker. Det er Rogaland i sør, Vestland i midten, og Møre og Romsdal i nord. Det nye Vestland fylke ble til i 2020, etter sammenslåingen av de tidligere Hordaland og Sogn og Fjordane fylker. Hele Vestlandet dekker snaue 60000 km², og har rundt 1,4 millioner innbyggere.
Vi skal imidlertid glemme Rogaland med Prekestolen og Lysefjorden, og Møre og Romsdal med Geiranger og Trollveggen denne gangen. Det er Vestland fylke som er målet for turen vår, med fjorder, fjell og isbreer. Og en liten dæsj kystnatur.
Ved Låvisberget, Aurlandsdalen.
… når eg ser deg slik
Alle årstider er fine på Vestlandet, men jeg holder allikevel en knapp på forsommeren. Er du heldig og får oppleve en solblank og varm junidag ved fjorden, får du antakelig et minne for livet. Snøen som ennå ligger i fjellet smelter, og setter fart på de utallige fossene som pryder de lysegrønne bjørkeliene. Det er som regel ganske overjordisk vakkert.
Derfor valgte kjæresten min og jeg en kort uke sist i juni til å dra på en aldri så liten roadtrip langs Vestlandets svingete veier. Med utgangspunkt i Vestfold kjørte vi fv 50 over fjellet mellom Hol i Hallingdal, og Aurland i Sogn.
Sola skinte fra skyfri himmel da vi begynte på den bratte nedstigningen mot Aurlandsdalen. Her går veien i flere slyng og tunneler ned fjellsiden i Låvisberget. Fra toppen er det en formidabel utsikt ned i det smaragdgrønne Vassbygdvatnet, og lenger ut i dalen blinker det i Aurlandsfjorden.
Veien mellom Hol og Aurland ble anlagt i forbindelse med kraftutbyggingen i Aurlandsvassdraget på begynnelsen av 1970-tallet. Veien åpnet i 1974, og var opprinnelig bare åpen om sommeren. Da Gudvangatunnelen åpnet i 1991, var denne veien den første og eneste fergefrie strekningen mellom Oslo og Bergen.
Ved Stegastein med utsikt mot Aurlandsfjorden.
Spektakulære Aurlandsfjellet
Veien over Aurlandsfjellet er en av 18 nasjonale turistveier i Norge. Fylkesvei 5627 går mellom Aurlandsvangen og Lærdalsøyri, og er 47 km lang. Den tar deg fra Aurlandsfjordens blanke vannspeil, til 1308 m.o.h. på Nalfarhøgdi. Det er en reise i et dramatisk og erketypisk fjord- og fjellandskap.
Veien over Aurlandsfjellet ble åpnet i 1967, og var i utgangspunktet en anleggsvei. Den er stengt om vinteren, og det kan ligge mye snø på fjellet langt utover sommeren. Den kalles ikke “Snøvegen” for ingenting.
Det sies at dramaturgien skal være best om man kjører fra Lærdal til Aurland, men vi fulgte ruta motsatt vei. Fra Aurlandsvangen går veien opp gjennom et bratt og vakkert kulturlandskap på østsiden av Aurlandsfjorden.
Fjellene tårner seg opp på alle kanter, og veien går i sju krappe hårnålssvinger før vi er oppe på det velkjente utsiktspunktet Stegastein på ca 640 m.o.h.
Ved Flyvotni på Aurlandsfjellet.
Tidligere var det kun en liten parkeringsplass her, men noen år siden ble det bygget en spektakulær utsiktsrampe i en fin limtrekonstruksjon. Parkeringsplassen ble utvidet og oppgradert med toalettbygg og benker. Her kan reisende nyte en fantastisk utsikt mot Aurlandsvangen og Aurlandsfjorden.
Veien går videre opp gjennom Kvammadalen, en gammel seterdal hvor både sau, geit og storfe holdt et åpent fjellbeite i hevd. Nå er det i stor grad slutt på seterdrift i dalen, og landskapet gror gradvis til. Jeg har blitt så gammel at jeg ser en markant forskjell siden de første gangene jeg reiste over fjellet her på slutten av 1980-tallet.
Veien videre går gjennom et øde og nakent fjellandskap. Her og der blinker det i idylliske fjellvann, før veien passerer setra Skålane og går ned gjennom den trange Erdalen.
Kveld ved Bøyabreen nær Fjærland.
Under Bøyabreen
Turen vår snirklet seg videre fra Lærdal, og gikk utover langs Sognefjorden på riksvei 5. Den går mellom Lærdal i Sogn og Florø, ytterst på Vestlandskysten.
Så langt hadde ikke vi tenkt oss, men etter en kort fergetur mellom Fodnes og Mannheller, passerte vi Sogndal. Stedet er regionsenteret i indre Sogn, med høyskole, fotballag i øvre divisjoner og et levende handelssentrum.
Videre tok veien oss gjennom Sogndalsdalen og et par lange tunneler til Fjærland, ei lita grend innerst i Fjærlandsfjorden. Det gamle Sogn og Fjordane fylke markedsførte seg med begrepet “fjordane under breen”. Sjelden passer vel det bedre enn ved Fjærland, for oppe i fjellet skinner breisen i Jostedalsbreen.
Kveld ved Jølstravatnet.
Flere brearmer stuper ned i dalførene innenfor Fjærland, og en av disse er Bøyabreen. I likhet med de fleste breene i Norge, har den også trukket seg tilbake som følge av et varmere klima de senere årene. Men den er imponerende nok, der den henger høyt oppe i den stupbratte fjellsida, over det turkisgrønne Brevatnet i Bøyadalen.
Det led mot kveld da vi kom frem til Skei i Jølster. Været hadde virkelig vært på vår side hele veien, og ved vakre Jølstravatnet fant vi en nydelig campingplass med alle nødvendig fasiliteter. Her slo vi opp teltet vårt helt nede i vannkanten, og fyrte opp grillen. En nydelig sommerkveld avsluttet første dag på Vestlandsreisen vår.
Ved Bergheimsvatnet i Votedalen.
Gjennom Votedalen
Neste dag opprant med litt morgentåke, men den løste seg fort opp. Snart strålte sola fra blå himmel, og vi satte kursen nordover på E39 fra Skei til Byrkjelo.
Veien går gjennom det flotte beitelandskapet i Votedalen, holdt i hevd av beitende sau, storfe og ikke minst geit. Det åpne landskapet minner om fjellterreng, selv om dalbunnen ikke ligger mer enn rundt 200 m.o.h.
På begge sider av dalen reiser imidlertid fjellene seg stupbratt og himmelhøyt. De høyeste toppene når opp i 1500 m.o.h., men den mest iøynefallende er Eggenipa på 1338 m.o.h. Når du ser fjellet fra Bergheimsvatnet i nordenden av dalen, har det form som en stor og spiss pyramide.
Votedalselva renner turkisgrønn og rolig gjennom Votedalen. Elva har sine kilder fra Stardalen, som ligger omkranset av Jostedalsbreen. Det betyr at elva påvirkes av smeltevann fra breene, så den vakre fargen har sin tydelige årsak.
Turen vår gikk videre. Ved Byrkjelo forlot vi E39 til fordel for fylkesvei 60. Den tok oss over Utvikfjellet, og ned til den indre delen av Nordfjord. Det bar forbi Utvik og Innvik, før vi kom frem til grenda Olden, innerst i fjorden.
Ved Volefossen i Oldedalen.
Unike Oldedalen
Vi har kommet frem til Stryn kommune, og bokstavelig talt indrefileten i Nordfjord. Naturen er vakker og dramatisk her inne, og den har fascinert turister siden slutten av 1800-tallet. Da var det spesielt engelsk overklasse som kom med cruiseskip for å beundre fjellene og de spektakulære brefallene.
Fra Olden skjærer den nesten overjordisk flotte Oldedalen seg inn mellom høye fjell og skinnende isbreer. I likhet med Votedalen er det ikke mangel på turkisgrønt brevann her heller. Mye av dalen er fylt opp av det langstrakte Oldevatnet, omgitt av bratte fjell som strekker seg opp i over 1800 m.o.h.
Fra Olden er det en drøy 20 km lang kjøretur til Briksdalsbre Fjellstove, som ligger helt innerst i dalen. Fylkesvei 5724 går først gjennom et frodig og idyllisk kulturlandskap, med gårdsbruk på hver side av den grønne breelva som renner ned mot fjorden.
Vi passerer den rødmalte Olden kyrkje fra 1934, før vi etter bare fire kilometer er fremme ved nordenden av Oldevatnet.
Mindresunde ved Oldevatnet.
Det relativt store vatnet har en fantastisk flott turkis farge nå i slutten av juni. Bresmeltingen pågår med andre ord for fullt. Veien går først på østsiden av vannet, forbi gårdene Håheim og Strand. På motsatt side ruver Ceciliekruna på 1721 m.o.h., en hvit snøkappe dekker toppen.
Ved Sunde er Oldevatnet nesten delt i to. På kart og flybilder ser det ut som to ras på hver sin side nesten har blokkert vannet, men det kan også være småelvene som kommer ned her som har dratt med seg løsmasser ned i dalen.
På disse oddene er det i alle fall plass til bebyggelse og gårdsdrift. Sunde ligger på østsiden, mens Mindresunde ligger på vestsiden av Oldevatnet. Veien krysser sundet på en kort og smal bru.
Ved Mindresunde er det campingplass, som må ha en av de flotteste beliggenheter i hele Norge. Det er et ufattelig vakkert landskap her. Her kan du også gå en ganske kort, men bratt fjelltur opp til Klovane på 982 m.o.h. Toppen gir en fantastisk utsikt over Oldedalen, vatnet og fjellene med alle brefallene. Men det er mange høydemeter opp, så vær forberedt på en tung tur.
Naturlig steinbru over Sulkja, Oldedalen.
Veien går videre noen kilometer langs Oldevatnets vestside. Vi passerer Gytri og Yri, to gårder som ligger på tilsvarende odder som ved Sunde. Så er vi med ett ved sørenden av vannet. Her er det et paddeflatt jordbrukslandskap som overtar dalbunnen. Men fjellsidene ruver like stupbratte på begge sider.
Ved Kvame kommer elva med det rare navnet Sulkja fossende ned fra fjellet. I den nedre delen av elva, omtrent 160 høydemeter over gården, har det oppstått et fenomen som er relativt sjelden i Norge.
Ei naturlig steinbru er dannet ved en av fossene i elva. Den ligger i bratt terreng, så selv om det går en sti på sørsiden av elva, benyttet jeg drone til å fotografere naturbyggverket.
Briksdalen med Briksdalsbreen i bakgrunnen.
Omringet av isbreer
Innerst i Oldedalen, etter 22 km kjøring fra fjorden, har vi kommet til Briksdalsbre fjellstove. Dette er utgangspunkt for turer inn til den viden kjente Briksdalsbreen. I årtier var det hesteskyss herfra og opp til breen, men i 2004 overtok elektriske biler denne transporten. Flere ulykker med hestetransporten førte dessverre til det.
Briksdalsbreen har i likhet med andre breer trukket seg mye tilbake de siste årene. Jeg besøkte den mange ganger fra slutten av 1980-tallet til utpå 2000-tallet, en periode hvor breen hadde en kraftig fremrykking.
På et tidspunkt dekket den hele brevatnet i bunnen av brefallet. I artikkelen “Blåisen i Briksdalsbreen” kan du se hvordan breen så ut for tjue år siden. Enda eldre bilder skal jeg komme tilbake til når de er ferdig digitalisert.
Volefossen i Oldedalen.
Fra Briksdalen går også en spektakulær fjelltur opp til Jostedalsbreen, og videre over den store brekappa. Det er turen opp Kattanakken, en smal fjellkam som går Besseggen en høy gang når det gjelder flott utsikt.
Det er brefall på begge sider, Tjøtabreen i øst, og Melkevollbreen i vest. Utsikten er dessuten fenomenal både utover Oldedalen, og mot Briksdalsbreen.
Nabodalen Brenndalen er også verdt å nevne. Her ligger Brenndalsbreen, som også har et fantastisk flott brefall. Den er langt mindre kjent enn naboen vi nettopp har besøkt, men den er også bare en lett fottur unna.
Fra Åbrekke går traktorvei i slyng opp fjellsida, og videre innover den flate Brenndalen. Men gå ikke for nær brefronten, det kan komme isras fra høyere opp i brefallet selv om fronten ser “snill” ut.
Ved Briksdalsbre Fjellstove kan vi se opp på en annen naturattraksjon. Det er den 150 m høye Volefossen, hvor vannkaskadene står i en bue ut fra fjellsiden og pulveriseres når de treffer stein i bunnen av fossen. Den er et flott skue, særlig på varme forsommerdager når snøsmeltingen er høy. Jeg benyttet igjen drone for å få de beste bildene av fosselandskapet.
Breng ved Lovatnet, Lodalen.
Død og idyll ved Lovatnet
Vi måtte rive oss løs fra Oldedalen, og turen gikk videre til naboen Lodalen. Den er på mange måter lik Oldedalen, med et irrgrønt og stort brevann omgitt av truende fjell med isbreer på toppen. Innerst deler dalen seg i tre, i Ruteflotdalen, Kjenndalen og Bødalen.
I Kjenndalen er det lett adkomst til den flotte Kjenndalsbreen. Krunefossen og Kjenndalskruna er også ruvende landskapselementer her inne.
Men Lodalen har også en dyster historie. De to store rasulykkene i 1905 og 1936 har satt sitt preg på den ellers så vakre dalen. Den 15. januar 1905 raste 870 000 tonn steinmasser ned fra det 1493 meter høye Ramnefjellet ved sørenden av Lovatnet.
Det skapte en 40 m høy flodbølge som drepte 61 mennesker, og raserte like mange hus i grendene Nesdal og Bødal. Bare 9 av de omkomne ble funnet.
Datidens geologer ventet ikke flere dødbringende ras, og gårdene ble bygget opp igjen, litt lengre fra vannkanten. Men det hjalp ikke stort. Natt til den 13. september 1936 gikk et nytt ras.
En regner med at en million kubikkmeter stein raste ut, noe som denne gangen skapte en 70 m høy flodbølge. Den utslettet fullstendig alt som stod i dens vei, og 74 mennesker omkom. 41 av disse fikk sin grav under stein og grus i Lovatnet.
Seterhus ved Breng, Lodalen.
Etter den siste ulykken ble både Bødal og Nesdal fraflyttet, det var lite grunnlag igjen å bygge gårder på. Selv om Lovatnet nå var fylt opp på rasstedet, og det var mer trygt å bo der. Et nytt ras gikk i 1950, men det skapte ingen flodbølge av betydning, så ingen liv gikk tapt.
I dag er det idyllen som rår for turistene som kjøre den smale og svingete veien langs Lovatnet. Det er et ubeskrivelig vakkert landskap, og vi stoppet ved den gamle seteridyllen Breng. Her står velholdte seterhus på en grønn setervoll ned ved det enda grønnere Lovatnet. Det er parkering litt før du kommer frem til setervollen.
Kannesteinen på Vågsøya.
Kannesteinen – Naturens kunstverk
Så langt hadde dag to på reisen vår hatt nydelig sommervær, men utover ettermiddagen begynte det å skye litt over. Vi satte derfor kursen vestover, for å få et lite drypp av kystnatur. Målet var Vågsøya i den nye, todelte Kinn kommune, og vi fulgte rikesvei 15 fra Stryn, utover langs Nordfjord.
Før 2020 tilhørte Vågsøya med Måløy Vågsøy kommune, mens kommunen nå er slått sammen med tidligere Flora med Florø. Det spesielle er at Bremanger kommune ligger mellom disse to, og Kinn kommune er dermed delt i to separate deler.
Vågsøya dekker ca 62 km², og domineres av åpent og vakkert kystlandskap. Det har klare likhetstrekk med det grønne landskapet på Stad, som ligger litt lenger nord. Dette landskapet har også vært sammenlignet med det vi finner på Færøyene.
Vestsida av Vågsøya ligger ubeskyttet mot Norskehavet i vest, og bølgene får enorm kraft her ute når vinterstormene står på som verst. Ved Nordoppedalen i Torskangerpollen har vann og rullestein skapt et kunstverk av de helt sjeldne.
Kannesteinen er en fjellformasjon som har form som et stettglass når du ser den fra den rette vinkelen. Den er et særegent geologisk fenomen som trekker turister helt ut i havgapet her ute.
Det led mot kveld da vi med lett regn i lufta snudde nesen tilbake mot fjordstrøkene og Jølster, hvor teltplassen ventet. Det ble en hyggelig Sankthansaften med fyr på grillen i vannkanten ved Jølstravatnet.
I Flåmsdalen, Aurland.
Togtur på Flåmsbana
Turen var langt fra over, og nå ville vi tilbake til Sogn. I fjor høst var vi på en helgetur til Aurland, hvor vi bl.a. gikk den gamle postvegen ved Nærøyfjorden. Vi var også på fjordcruise fra Flåm til Gudvangen, men Flåmsbana og Flåmsdalen lot vi vente. Nå var tida inne til å utforske også denne kjente attraksjonen.
Flåmsbana er en av Norges største turistattraksjoner. Jernbanestrekningen går fra Flåm innerst i Aurlandfjorden, og opp til Myrdal stasjon hvor den møter Bergensbanen. Fra havnivå ved Flåm stiger til 867 m.o.h. på bare 20 km. Banen går i tunnel i flere etasjer ved Vatnahalsen, og den er et imponerende stykke ingeniørkunst.
Banen ble påbegynt i 1924, og åpnet i 1940. Flåmsbana er en av de bratteste normalsporede jernbanestrekninger i verden. Det er en stigning på 55 promille på nesten 80% av strekningen, det vil si at banen stiger 1 meter for hver 18. meter skinnegang.
Kjosfossen i Flåmsdalen.
Flåmsbana går gjennom den ville og svært vakre Flåmsdalen. Tidlig på sommeren er de bratte liene kledt i lysegrønn bjørkeskog, og mange fosser svever i fritt fall ned fjellveggene.
I dalen fosser den krystallklare og grønne Flåmselvi, og over det hele ligger snødekte topper og nuter. Det er Norge i et nøtteskall, som attraksjonene i området markedsføres med.
Flåmsbana har fått mange høythengende utmerkelser. Den er kåret til en av verdens 25 flotteste togreiser av The Society of International Railway. National Geographic Travel Magazine har utnevnt banen til en de ti fineste reisene med tog i Europa, mens Lonely Planet Traveller like godt kåret strekningen til verdens beste togtur.
Det er ikke uten grunn. Fra Flåm stasjon nede ved fjorden, går Flåmsbana først langs elva som renner gjennom et fint kulturlandskap nederst i dalen. Banen passerer Flåm kyrkje, og ikke lenge etter den spektakulære Rjoandefossen. Den har et fritt fall på ca 140 meter.
Zipline med Flåmsbana i bakgrunnen.
Videre stiger banen jevnt forbi Dalsbotn holdeplass, og rett ovenfor Holten passeres et svært vakkert parti med flott utsikt oppover Flåmsdalen. Et par kilometer lenger opp kommer vi til Berekvam stasjon, som har dobbeltspor. Her venter man ofte på møtende tog.
Ytterligere to kilometer oppover dalen passeres Blomheller holdeplass, og litt etter kan vi se Kårdal, den innerste gården i Flåmsdalen. Den svære Kårdalsfossen buldrer like ved.
Her begynner for alvor stigningen opp til Vatnahalsen. En vendetunnel går i spiral inne i fjellet, og løfter Flåmsbana rett til værs. Man kan se banen i flere etasjer oppe i fjellsiden.
Et stykke oppe i fjellsida gjør toget et kort stopp ved Kjosfossen, en kjent turistattraksjon øverst i dalen. Turister kan ta turen ut på en plattform for å se og fotografere det mektige fossefallet.
Vi gikk av toget på Vatnahalsen stasjon, og lot det gå videre til Myrdal uten oss. Vi ville ta en titt på både en gammel og en ny attraksjon i Flåmsdalen.
Rallarvegen ved Vatnahalsen, Flåmsdalen.
Zipline over Rallarvegen
I forbindelse med byggingen av Bergensbanen rundt 1900 ble det anlagt en 80 km lang anleggsvei over fjellet. Den går fra Haugastøl via Finse til Myrdal, og videre ned gjennom Flåmsdalen til Flåm. Ruten er i dag en svært populær sykkelrute.
De aller fleste velger å sykle fra Finse til Flåm. Fra Myrdal går Rallarvegen i 21 krappe hårnålssvinger ned den stupbratte fjellsiden innerst i Flåmsdalen. Like bortenfor Vatnahalsen stasjon har man flott utsikt mot den imponerende vegstrekningen.
Her ligger også en attraksjon av langt nyere dato. I 2018 ble det montert en såkalt zipline fra toppen og ned i Flåmsdalen. Det er det samme prinsippet som i en gammeldags løpestreng, som historisk har blitt mye brukt på Vestlandet til frakt av gods og varer til brattlendet gårds- og seterbruk.
Flåm Zipline er Nordens lengste med 1381 m, og høydeforskjellen er 305 m. Farten kommer opp i 100 km/t, så det kiler nok godt i magen for de som kaster seg utfor.
Vi tok imidlertid toget ned igjen også, og fortsatte turen videre sørover i Vestland fylke. Vi droppet teltet den siste natta, og tok inn på en koselig turistheim ved Eidfjord sentrum.
Kjeåsen ved Simadalsfjorden.
På Kjeåsen
Den siste dagen på turen vår startet i Eidfjord, innerst i Hardanger. Her møter bratt, vestnorsk fjordlandskap den mer flate Hardangervidda. Flere elver stuper fra kanten og ned i trange juv og dalfører, og det resulterer naturligvis i en rekke høye og flotte fossefall. De kommer vi snart tilbake til, men først skal vi opp til Kjeåsen.
Høyt over Simadalsfjorden, like øst for Eidfjord, ligger hyllegården Kjeåsen. To bruk deler fjellhylla 530 meter over fjorden. i dag kan du kjøre bil helt opp, gjennom en tunnel som ble skutt ut i forbindelse med kraftutbyggingen i Sima i 1974. Før det var en stupbratt sti nede fra fjorden eneste adkomstvei til gården. Den gikk delvis på stokker boltet fast i fjellet.
Til tross for den vanskelige tilgjengeligheten, har det bodd mennesker på Kjeåsen i alle fall siden 1650. For jorda her oppe var god, og rike jakt- og fiskeressurser lå rett utenfor døra. Dessuten skinner sola det meste av året her oppe, i motsetning til nede i den trange dalen der sola ikke kommer til vinterstid.
Men strevsomt må det ha vært, livet på Kjeåsen. Alt som skulle til gards, måtte bæres på ryggen. Det sies at den tyngste børa opp den svimlende stien, var en slipestein på 90 kg.
Et av husene skal ha tatt 30 år å bygge, planke for planke måtte det bæres opp. På 1930-tallet ble det installert en motordreven taubane, og da ble det lettere å få varer til gården.
På det meste bodde det 13 barn på Kjeåsen. Til tross for en svært vanskelig og tung skolevei, gikk de på skole nede i Simadal. Sommerstid gikk de ned og opp hver skoledag, men om vinteren ble det for farlig. De bodde da hos slektninger i dalen. Stien til Kjeåsen er fortsatt mulig å gå både opp og ned, dersom du ønsker en mer utfordrende opplevelse. Beregn 1-1,5 time hver vei.
Ved Skykkjefossen, Simadalen.
Fosselandet i Eidfjord
Som nevnt er det en mengde flotte fossefall i Eidfjord. Vøringsfossen er kjent for de fleste, men vi skal ta en kikk på et par andre også. Siden vi allerede er i Simadal, fortsetter vi innover dalen. Her lå to av Norges høyeste og mest imponerende fosser, Rembesdalsfossen og Skykkjefossen.
Kraftutbygging tidlig på 1970-tallet har lagt mye av vannet i rør, men Skykkjefossen har av og til ganske stor vannføring, spesielt på våren og forsommeren.
Et stykke ovenfor den nå tørrlagte Rembesdalsfossen ligger Demmevatnet. Vatnet er, som navnet antyder, demmet opp av Rembesdalskåka, en brearm fra Hardangerjøkulen. Flere ganger har vannet presset seg under isen slik at demningen har røket. Det har resultert i flere ødeleggende flommer nedover Simadalen.
Vedalsfossen i Hjølmodalen.
I 1893 var en engelskmann på vei over fjellet fra Simadal til Vøringsfossen da isdemningen brast. Han ble vitne til at flere millioner kubikkmeter vann tordnet utfor Rembesdalsfossen, og flommet videre nedover dalen. Han skal ikke ha vært videre imponert over Vøringsfossen da han kom fram…
Etter denne flommen ble det sprengt ut en tappetunnel fra Demmevatnet, og det bidro til å redusere flomproblemet. Men i 1937 var tunnelen tett, og en ny katastrofeflom inntraff. Til alt hell skjedde det midt på dagen, slik at som oppholdt seg i dalen fikk berget seg opp på trygg grunn. Ingen menneskeliv gikk tapt.
Også i nyere tid har Demmevatnet blitt tappet fordi vannet har presset seg forbi isdemningen. Det skjedde i 2014, men som følge av 70-tallets kraftutbygging er det nå et vannmagasin nedenfor Demmevatnet som fanger opp vannet. Da unngår man heldigvis farlige flodbølger nedover Simadalen.
Vøringsfossen i Måbødalen.
En annen trang sidedal i Eidfjord, er Hjølmodalen. Den går fra Øvre Eidfjord, og strekker seg noen korte kilometere opp mot Hardangervidda. I et juv midtveis i dalen stuper den vakre Vedalsfossen 200 loddrette meter i avgrunnen.
Den ligger svært utilgjengelig til, det er en ganske lang fottur som kreves for å få full utsikt til fossen. Men en drone gjør ting betydelig lettere, så vi benyttet den til å fotografere fossen. Lengst inne i dalen drønner det i den 272 m høye Valurfossen.
Vøringsfossen er som nevnt kjent for de fleste. Den er en av Norges største turistattraksjoner, og har vært det i langt over hundre år. Nå er det bygget flere moderne utsiktsramper på oversiden av fossen, ved det gamle Fossli hotell.
Her har man den beste utsikten mot fossen innerst i Måbødalen. En ny gangbru er også bygget over elva, like ovenfor fossekanten. Den kan man mene mye om. I mine øyne er den ikke spesielt vakker.
Med det var rundturen vår i Vestland over. Veien hjem gikk over Hardangervidda til Geilo, og videre ned Numedalen til Vestfold og Telemark. Tar vi utgangspunkt på Geilo, ble rundturen vår på ca 95 mil. Da har du en pekepinn på distansen du må kjøre, om du vil ta samme turen.
Du må naturligvis legge til avstanden du har til Geilo, eller et annet punkt på ruta. Turen kan uansett anbefales på det varmeste, spesielt på forsommeren. Da er Vestlandsnaturen ofte på sitt aller beste!
Skogstorkenebb ved Øyestølen nær Geilo.
Kilder:
Aurlandsfjellet, Statens Vegvesen (vegvesen.no, hentet 5.10.2021).
Ivar J. Gubbberud, Helge Sunde: Flåm – En reise i Norge, fra fjord til Fjell, John Grieg Forlag 1991
Kjeåsen i Eidfjord, Destinasjon Hardangerfjord AS (hentet 8.10.2021).
Anders Ekanger, Jenny Duesund: Då breen tok bygda, NRK 2017.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 08.10.2021. Sist oppdatert 04.10.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
